Wolf von Baudissin

Han ble født i Trier som sønn av den prøyssiske regjeringspresidenten Theodor Graf von Baudissin og hans ektefelle Elis, født von Borcke. Familien tilhørte huset Baudissin i Markgrevskapet Meißen. Navnet er avledet av den sorbiske formen av bynavnet Bautzen (Budysin). I Berlin studerte han jus, historie og nasjonaløkonomi i årene 1925 og 1926. Deretter var han et år fahnenjunker i infanteriet i Reichswehr. I 1927 gikk han etter eget ønske ut av Reichswehr og studerte landbruksvirksomhet i inn- og utland. Han tok eksamen som landbrukskandidat ved daværende Technische Hochschule München i 1930. Etter studiene vendte han tilbake til aktiv militærtjeneste og ble etter ytterligere militær utdanning utnevnt til løytnant i 1933. I 1938 påbegynte han utdannelse som generalstabsoffiser ved krigsakademiet i Berlin.^[9][10]

Ved utbruddet av andre verdenskrig var han oberstløytnant og generalstabsadjutant. Han tjenestegjorde i generalstaben under Erwin Rommel i Afrikakorpset, og ble i 1941 tatt som krigsfange av britene og satt i australsk krigsfangenskap til 1947.^[9] Senere hevdet Baudissin i likhet med Ulrich de Maizière at forestillingen om Rommels store evner var en myte. Ifølge Baudissin kunne Hitler bygge myten om Rommel, fordi Rommel ikke var noen intellektuell person og at han heller ikke forsto seg på politikk.^[11]

Han ble repatriert i 1947 og giftet seg med skulptøren Dagmar Burggräfin zu Dohna-Schlodien.^[9]

I oktober 1950 deltok han i utarbeidelsen av det hemmelige Himmeroder Denkschrift, en forberedelse til den tyske gjenopprustning. I 1951 overtok han avdelingen i Amt Blank kalt Das innere Gefüge (norsk: det indre system). Han utviklet retningslinjene for den såkalte Innere Führung (norsk: indre styring)^[12] og for rollebeskrivelsen statsborger i uniform,^[13] i det som skulle bli Bundeswehr.^{[14][15][16][17][18]} Det dreide seg om retningslinjer som skulle sikre at soldatene ikke var forpliktet til å adlyde ordrer som førte til krigsforbrytelser. Soldaten skulle heller ikke ha noen opphøyet status, men være en vanlig tjenestemann i uniform.^[9][19] Baudissins ønske om å bidra til etableringen av en bestemt samfunnsånd var forankret i hans kristentro og krigserfaringer samt skepsis overfor det han så som et stadig mer individualiserende samfunn.^[20] Mens han var i Tysklands forsvarsdepartement ble han i 1956 oberst.

Fra 1958 til 1961 var han i operativ tjeneste,^[21] som leder av den senere Panzerbrigade 4. Fra 1961 arbeidet han i NATO. Først var han leder for Operations and Intelligence i NATO-hovedkvarteret i Fontainebleu, deretter fra 1963 sjef for NATO Defence College i Paris og fra 1965 stedfortredende sjef for staben for planlegging og operasjon ved NATO-overkommandoen for Europa i Paris og senere i Casteau i Belgia. Han ble pensjonert i 1967, og hadde da nådd generalløytnants grad.^[22]

En hendelse som i 1958 vakte en viss oppsikt var en ordre han ga under en utmarsj, da han var oberst i 2. grenaderdivisjon. På en landevei nord for Göttingen kommanderte Baudissin avdelingen til holdt! Deretter gikk han foran avdelingen og bøyde seg ned til en snegle som forsøkte å krype på tvers av soldatenes marsjretning. Baudussin bar sneglen til trygghet på andre siden av veien, for deretter å gi soldatene ny marsjordre.^[23]

I 1969 utga han boken Soldat für den Frieden - Entwürfe für eine zeitgemäße Bundeswehr (norsk: «Soldat for freden - forslag til et tidsriktig Bundeswehr»).

Han var fra 1971 til 1984 den første direktør ved Institut für Friedensforschung und Sicherheitspolitik ved Universität Hamburg, der han i 1979 ble utnevnt til professor.^[9] Baudissin var for NATOs dobbeltvedtak i 1979.^[24] Han ble i 1981 referert som skeptisk til den samme beslutningen, i det han mente at rakettenes militære verdi ikke ville rettferdiggjøre den skade de ville påføre alliansen.^[25][26]

Baudissin ble medlem av SPD i 1968 og støttet i 1972 Willy Brandts valgkamp.^[9]

Han var dosent i samfunnsvitenskap ved Helmut-Schmidt-Universität, den tyske hærens universitet i Hamburg fra 1980 til 1986.^[9]

Etter hans død ble en aula ved Zentrum für Innere Führung i Koblenz og en militærkaserne i delbydelen Hamburg-Osdorf i Hamburg-Altona, oppkalt etter ham.^[9]

Han regnes av Arbeitsgemeinschaft Orte der Demokratiegeschichte blant Det tyske demokratiets pionerer, de viktigste personer som i løpet av de siste 200 år, har bidratt til dannelsen av demokratiet i Tyskland.^[20]

På norsk

• Wolf von Baudissin (1982). «Samarbeid om rustningskontroll». I Thorbjørn Jagland og Sverre Bergh Johansen (red.). Før det blir for sent : atomkrig eller nedrustning. Oslo: Tiden. s. 225-239. ISBN 8210021877. 
• Wolf Graf von Baudissin (1983). «Fra 'blokker' til 'leirer' : problemer og utvikling innen NATO og Warsawapakten». Kirke og kultur. Oslo: Universitetsforlaget. s. 150-153. 

På tysk

• Soldat für den Frieden. Entwurf für eine zeitgemäße Bundeswehr. Beiträge 1951–1969. Piper, München 1969, 335 sider. (Nytt opplag 1982, ISBN 3-492-01792-4)^[27][28]
• Nie wieder Sieg. Programmatische Schriften 1951-1981. Utgitt av Cornelia Bührle og Claus von Rosen. Piper, München 1984, ISBN 3-492-00542-X
• … als wären wir nie getrennt gewesen. Briefe von Wolf Graf von Baudissin und Dagmar Gräfin zu Dohna. Utgitt av E. Knoke. Bouvier, Bonn 2001, ISBN 3-416-02987-9
• Graf von Baudissin. Als Mensch hinter den Waffen. Kildeskrift utgitt og kommentert av Angelika Dörfler-Dierken. Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen 2006, ISBN 3-525-57121-6 (Anmeldelse)

• Det tyske demokratiets pionerer.

• (en) Wolf Graf Baudissin – kategori av bilder, video eller lyd på Commons