Verdensmesterskapet i fotball for menn

Den første kampen mellom to landslag ble spilt mellom England og Skottland i 1870. To år senere ble den første offisielle kampen spilt mellom dem. De to var en stund de eneste landslagene i verden, men etter hvert kom også Wales og Irland. Da de fire lands forballforbund ble enige om samme regler, ble det spilt turneringer dem imellom, det såkalte British Home Championship, omtrent «Det britiske innenriksmesterskapet». FIFA ble dannet i 1904, og i 1906 kom England med. Det første arrangementet FIFA sto bak var Fotball under Sommer-OL 1908, der landene stilte med tilnærmet førstelag. Det ble tilsammen fem lag som stilte, Frankrike, Danmark, Storbritannia, Sverige og Nederland. FIFA fikk også medlemmer fra Sør-Amerika i tiden rett før eller under første verdenskrig.

OL ble stadig mer populært, og særlig OL i 1920 ble et stort mesterskap. Imidlertid ble skillet mellom profesjonelle og amatørspillere et politisk problem. England krevde at en spiller som fikk noen form for kompensasjon utover nødvendige utgifter skulle anses som profesjonell, og dermed ikke kunne delta i OL. FIFA var uenig, og dette igangsatte stridigheter mellom FIFA og England som medførte at England og de andre britiske lagene trakk seg fra FIFA i 1928.^[1] Innen den tiden hadde FIFA forstått at begrensningene som lå i OLs idealer om amatører var en hemsko, og de satte i gang prosessen med å arrangere et verdensmesterskap hvor også profesjonelle spillere kunne delta.

Uruguay ble tildelt mesterskapet i 1930 i konkurranse med Spania, Nederland, Ungarn, Italia og Sverige,^[2] ettersom landet var dobbelt regjerende olympiske mestre og hadde hundreårsjubileum for uavhengigheten. På grunn av den dyre og lange reisen, var det ingen europeiske lag som virket interessert i å delta. To måneder før mesterskapet skulle begynne hadde ingen europeiske lag meldt seg på,^[3] og FIFAs leder Jules Rimet måtte be Belgia, Frankrike, Romania og Jugoslavia om å bli med. Uruguay ble verdensmester på hjemmebane, med USA som beste ikke-søramerikanske lag og Jugoslavia som beste europeiske lag. Ingen lag fra Afrika, Asia eller Oseania stilte. Tilsammen 13 lag stilte, og de ble delt inn i fire grupper, der gruppevinnerne møttes i semifinaler. Uruguay gikk gjennom turneringen ubeseiret, og ble tidenes første verdensmester.

Til VM i Italia i 1934 ble oppmøtet av europeiske lag større, mens de regjerende mesterne ble igjen i Uruguay.^[4] Mer kontroversielt enn det var at flere land anså VM for å ha vært diktert av Benito Mussolini, og at bestikkelse av dommere i stor grad tillot tøft italiensk spill mot Spania, Østerrike og Tsjekkoslovakia.^[5] Imidlertid inkluderte VM for første gang et afrikansk lag, Egypt. Det ble tilsammen 16 lag som stilte i sluttspillet, etter at 32 lag hadde meldt seg på til kvalifiseringen, og turneringen ble spilt som en ren cup, der man begynte med åttendedelsfinale.

VM i Frankrike i 1938 inkluderte det første laget fra De karibiske øyer, Cuba og det første asiatiske laget, Nederlandsk India (nå Indonesia). Til gjengjeld var Brasil det eneste laget fra Sør-Amerika som stilte, Argentina og Uruguay stilte ikke som protest mot at turneringen for andre gang på rad ble holdt i Europa.^[6] Som i Italia fire år tidligere ble også dette arrangert som rent cupspill. Det var 16 lag som skulle delta, men Østerrike fikk sitt FIFA-medlemskap inndratt etter Anschluss og ni av deres spillere ble tatt ut til et stortysk landslag. Italia vant igjen, og forsvarte dermed sitt VM-gull.

Andre verdenskrig stoppet VM i 1942 og 1946, og i forkant av VM i Brasil i 1950 ble det bestemt at Tyskland og Japan ikke kunne være med. Imidlertid fikk Italia og Østerrike lov til å være med; Østerrike trakk seg senere fra kvalifiseringen. Argentina, Ecuador og Peru trakk seg under kvalifiseringen til VM, noe som betød at de gjenværende søramerikanske lagene kvalifiserte seg automatisk, Brasil som vert, og Paraguay, Bolivia og Uruguay (Venezuela stilte ikke før 1966).^[7] Flere andre lag trakk seg også, stort sett på grunn av økonomiske problemer. Trekningen besto opprinnelig av 15 lag, men India og Frankrike, som begge hadde kommet med etter at andre lag allerede hadde trukket seg, meldte avbud før første kamp.^[8]

Brasil ønsket at VM skulle spilles med et innledende gruppespill, slik at alle lag var garantert minst tre kamper, noe som ville gi flere kamper. Etter nøling godtok FIFA dette, og denne turneringsformen har, med enkelte variasjoner, blitt benyttet siden. I 1950 ble det spilt ekstraomganger i de gruppespillkampene som endte uavgjort. Det ble ikke spilt finaler etter cup-format i dette verdensmesterskapet. De fire lagene som gikk videre fra gruppespillet, spilte mot hverandre i en finale-gruppe. Selve turneringen ble overraskende vunnet av Uruguay da de slo hjemmefavoritten i den avgjørende kampen.^[9] På tross av at mange nye lag deltok i kvalifiseringen, var det bare England som debuterte i 1950.

I VM i 1954 deltok for første gang kommunistiske land fra bak Jernteppet (unntatt Sovjetunionen og Øst-Tyskland), og også Sør-Korea. Gruppene ble satt opp etter seeding slik at de to presumptivt beste i en gruppe ikke møtte hverandre, og heller ikke de to dårligste. Tyskland var tilbake etter utestengelsen, og de vant VM for første gang etter å ha slått favorittene Ungarn i finalen.^[10] VM i 1954 var det mest målrike gjennom tidene (fram til 2018), med 5,4 mål per kamp, og fram mot VM 1962 sank målsnittet drastisk til et nivå som senere har vært stabilt.^{[Note 2]} I neste VM ble seedingen droppet, og i tillegg ble også ekstraomgangene i gruppespill sløyfet. Målgjennomsnitt ble introdusert, men bare mellom de to beste, eller etter at det hadde vært spilt en utslagskamp (play-off) mellom lagene med like mange poeng. Dette medførte at Nord-Irland, med langt dårligere målgjennomsnitt enn Tsjekkoslovakia, kom foran Tsjekkoslovakia etter å ha slått dem i utslagskamp. Ungarn tapte på samme måte mot Wales, som var med i sluttspillet for første og per 2018 siste gang.

Da VM i 1962 ble tildelt Chile ble det første gangen at et VM ble arrangert i Sør-Amerika uten at det medførte at land trakk seg. I Europa var det bare Romania som trakk seg fra kvalifiseringen. Formatet var som i Sverige, bare med målgjennomsnitt som skilte lag som endte på lik poengsum. Argentina tapte for England på denne måten. Ekstraomganger på en halv time gjaldt i samtlige utslagskamper. Reglene tilsa også at dersom det fortsatt var uavgjort etter utslagskamp, ville vinneren bli kåret ved loddtrekning. Unntaket fra denne regelen var selve finalen. Brasil gikk gjennom turneringen ubeseiret og forsvarte tittelen som de vant i VM i Sverige.^[11]

I VM i 1966 kom det ingen nyvinninger, men turneringen ble boikottet av afrikanske lag. En rekke afrikanske stater hadde erklært selvstendighet som del av avkoloniseringen og dermed opprettet fotballandslag, men FIFA mente at lagene ikke holdt sportslige kvaliteter til å få en friplass til VM, og de ble sendt ut til ekstra kvalifisering mot lag fra Asia og Oseania.^[12] Det afrikanske kontinentforbundet CAF protesterte,^[12] og seksten lag fra hele kontinentet trakk seg. Vertsnasjonen England vant etter å ha slått Vest-Tyskland i finalen, mens Nord-Korea ble første lag fra Asia som nådde kvartfinalen etter å ha slått Italia i gruppespillet.

I VM i 1970 ble gule og røde kort introdusert for første gang i VM. Advarsler og utvisninger hadde eksistert før, men de symbolske kortene var ikke med før i denne turneringen. Målgjennomsnitt ble erstattet av målforskjell. Afrikas protester var nå tatt til følge slik at kontinentet fikk en friplass til sluttspillet, og Marokko ble det første afrikanske laget som kvalifiserte seg siden 1934. Brasil vant turneringen, og ble dermed det første laget som vant tre VM-titler; laget, hvor blant andre Pelé, Jairzinho, Carlos Alberto og Rivelino spilte, er senere blitt regnet av blant annet World Soccer som tidenes beste fotballag.^[13]

I VM i 1974 gikk gruppevinnerne videre til mellomspillsgrupper. Dette formatet ble stående til og med VM i 1982. I 1974 deltok også Australia for første gang, og med dette hadde samtlige kontinenter deltatt i et VM-sluttspill. I VM i 1978 ble straffesparkkonkurranse etter ekstraomganger innført for å erstatte loddtrekning som avgjørelse på uavgjorte kamper i cupspill-kampene. Mesterskapet i 1978 ble for første gang avholdt i Argentina, og ble sterkt preget av politiske undertoner,^[14] da en militærjunta under ledelse av Jorge Rafael Videla styrte landet med jernhånd. Det var protester fra blant annet Amnesty International og lokale voldelige motstandsgrupper under oppladningen til mesterskapet, men selve turneringen foregikk uten voldelige hendelser.^[14] Argentina vant mesterskapet, deres første VM-tittel etter å ha vunnet 12 søramerikanske mesterskap, men ikke uten kontroverser på banen: dommeren Antonio Garrido tillot svært tøft spill i gruppespillkampen mot Ungarn^[15] og Peru slapp inn seks mål i en for dem betydningsløs siste gruppekamp, noe som førte til at Argentina vant gruppa på målforskjell.^[16]

I VM i 1982 ble antall lag økt fra 16 til 24. Ellers var systemet en variant av det doble gruppespillformatet som ble spilt i 1974 og 1978. I VM i 1986 ble imidlertid mellomgruppespill sløyfet, og man gikk tilbake til cupspill med åttendedelsfinaler etter gruppespill.

Italia vant VM 1982, deres første tittel siden 1930-tallet, og gikk opp likt med Brasil med tre VM-titler. Paolo Rossi ble turneringens store spiller for dem med seks mål, alle i mellomgruppespillet og utslagskampene, etter å ha kommet tilbake fra en toårs karantene for kampfiksing.^[14] Argentina var tilbake som mestre i 1986, ledet av Diego Maradona, som spesielt i kvartfinalen mot England gjorde seg bemerket; han scoret to mål, det ene ved en hands som dommeren ikke straffet, det andre ved å drible bort hele Englands forsvar fra egen banehalvdel.^[17] Vest-Tyskland var tapende finalist begge ganger, men tok revansje over Argentina i VM i Italia 1990, og ble dermed det tredje laget som hadde vunnet tre VM-titler. Finalen i 1990 ble avgjort ved et straffespark fra Andreas Brehme^[18] i en turnering som ble preget av få mål.^[19] Kamerun ble i samme turnering det første afrikanske laget som nådde kvartfinalen i VM.

I 1990 kom regelen om at antall scorede mål skilte lag som hadde lik målforskjell. Dette fikk betydning for Norge i VM i 1994. På grunn av manglende mål og defensivt spill i VM i 1990, ble det bestemt foran VM i 1994 at man skulle gi tre poeng for seier og ett for uavgjort; IFAB innførte også andre regelendringer på denne tiden, som forbud mot tilbakespill til keeper og en klargjøring av offsideregelen.^[20] Dette ga resultater, og VM 1990 er pr. 2018 fortsatt det målfattigste noensinne.

VM 1994 ble en stor kommersiell suksess, med 96 prosent av alle billetter solgt og det høyeste tilskuersnitt for noe mesterskap fram til 2018.^[21] Brasil ble verdensmester for fjerde gang etter å ha slått Italia på straffesparkkonkurranse i finalen, den første gangen dette ble nødvendig for å avgjøre en VM-finale.

I VM i 1998 ble formatet utvidet til 32 lag. Dermed var det bare de to beste fra hver pulje som gikk videre. Vertsnasjonen Frankrike ble verdensmester, den første nye mester siden 1978. VM 2002 var det første mesterskapet som ble holdt i to forskjellige land, Japan og Sør-Korea. Det var også første gang mesterskapet ble arrangert i Asia. Brasil ble verdensmester for femte gang, mens Sør-Korea nådde bronsefinalen, hvor de tapte for Tyrkia.

Fra 2002 til 2018 var VM dominert av europeiske land, med Argentinas finaleplass i VM 2014 som eneste unntak. Italia vant sin fjerde VM-tittel i 2006 i Tyskland, Spania vant sin første VM-tittel og ble dermed det første europeiske land som vant utenfor sitt eget kontinent i Sør-Afrika 2010, og Tyskland vant VM i Brasil 2014. Sør-Afrika 2010 var også det første VM i Afrika, og dermed har VM blitt avholdt på alle kontinenter utenom Oseania.^[22] Frankrike ble verdensmester for andre gang i 2018 etter å ha slått Kroatia, det minste landet etter folketall som har nådd en VM-finale siden 1950,^[23] i finalen.

I VM 2022 i Qatar vant Argentina for tredje gang, denne gang med 35 år gamle Lionel Messi som kaptein og turneringens store spiller.

Samtlige land som er godkjent av FIFA kan delta. Per januar 2013 betyr det samtlige selvstendige land i verden med noen få unntak. I tillegg kan enkelte land som ikke er selvstendige, men likevel godkjent av FIFA, delta. Land som ikke er godkjent av FIFA er som oftest ikke godkjent på grunn av mangelfulle forutsetninger for et levende fotballmiljø. For eksempel har de færreste av disse landene eget seriespill for fotballklubber.

Det har forekommet at land har, på grunn av korrupsjon, krig eller andre årsaker, blitt midlertidig utestengt av FIFA. Dette skjedde blant andre Vest-Tyskland i 1950 etter 2. verdenskrig^[24] og Jugoslavia i 1994. I kvalifiseringen til VM i 2014 ble for eksempel Brunei utestengt.^[25]

• Amerikansk Samoa
• De amerikanske Jomfruøyer
• Anguilla
• Aruba
• Bermuda
• De britiske Jomfruøyer
• Caymanøyene
• Cookøyene
• Curaçao
• England
• Færøyene
• Gibraltar
• Guam
• Hong Kong
• Macao
• Montserrat
• Nord-Irland
• Ny-Caledonia
• Puerto Rico
• Skottland
• Tahiti
• Turks- og Caicosøyene
• Wales

Selvstendige land som ikke er medlem av FIFA

• Kiribati
• Marshalløyene
• Mikronesiaføderasjonen
• Monaco
• Nauru
• Palau
• Tuvalu
• Vatikanstaten

Kvalifiseringen foregår stort sett slik at det er en intern kvalifisering i de enkelte kontinentale organisasjonene, og et visst antall lag fra hver verdensdel får kvalifisere seg. Dette gjaldt ikke til det første VM, men deretter ble kvalifisering introdusert; først som utslagskamper og etter hvert i små grupper hvor lagene møtte hverandre hjemme og borte.

• V - Vertsland
• M - Regjerende verdensMester

Antall deltakende lag reflekterer hvor mange det var planlagt å være, ikke hvor mange som faktisk spilte. Brøkdeler innebærer at lag fra forskjellige verdensdeler møttes til play-off.

Hvert VM blir arrangert i ett vertsland. Et unntak ble gjort til VM i 2002, da Sør-Korea og Japan arrangerte sammen. FIFA Council (som tidligere het FIFAs eksekutivkomité) bestemmer hvilket land som blir vertsland, etter regler som FIFA selv fastlegger underveis i utdelingsprosessen.

På grunn av Europa og Sør-Amerikas klare dominans i fotball, ble turneringene på 1900-tallet hovedsakelig arrangert i de to verdensdelene. Det første VM ble lagt til Uruguay, og det neste til Italia. Lange avstander og store reisekostnader gjorde at mange land valgte å ikke delta. Blant annet var det bare fire europeiske lag som deltok i mesterskapet i Uruguay i 1930.^[26] Til det andre verdensmesterskapet boikottet regjerende verdensmester Uruguay som svar på uteblivelsen av mange europeiske lag til VM i 1930. De andre søramerikanske lagene sendte ikke sine beste spillere.^[27] I 1938 var det bare Brasil som deltok fra Sør-Amerika.

Fra 1958 begynte FIFA en praksis med å arrangere VM annenhver gang i Amerika og i Europa. Per 2014 har de søramerikanske landene Argentina, Brasil (to ganger), Chile og Uruguay arrangert VM, mens Colombia ble tildelt VM i 1986, men måtte trekke seg av økonomiske årsaker. I Europa har VM blitt arrangert elleve ganger; i Italia (to ganger), Frankrike (to ganger), Tyskland (to ganger), Sveits, Sverige, England, Spania og Russland. VM har blitt arrangert i Nord-Amerika tre ganger; i Mexico (to ganger) og i USA.

I 1998 bestemte FIFA at tildelinger av VM skulle følge rotasjonsprinsippet, der alle verdensdelene er med. I 2002 ble det første mesterskapet arrangert i Asia, da Japan og Sør-Korea ble tildelt vertskapet. I 2010 ble arrangementet gjennomført i Sør-Afrika. 30. oktober 2007 ble Brasil valgt som vertsland for mesterskapet i 2014. Det var andre gang et latinamerikansk land arrangerte VM for andre gang (Mexico arrangerte i 1970 og i 1986). Den 2. desember 2010 ble Russland tildelt VM i fotball 2018 og Qatar ble valgt som vertsnasjon for VM i fotball 2022. VM i 2026 er tildelt de tre landene på det nordamerikanske fastland: USA, Mexico og Canada.

Verdensmesteren blir gitt et vandretrofé som landet får beholde til neste VM. Trofeet er av gull, mens nasjonen som må gi den fra seg etter ikke å ha forsvart den, får en forgylt kopi. Samtlige deltakere får en medalje.

Jules Rimet-trofeet, trofeet som ble brukt fra 1930 til 1970, hadde utformingen av en kvinne med vinger, sannsynligvis Nike, som bærer en tikantet kopp. Trofeet ble først «stjålet» av Ottorino Barassi, en italiensk sportsfunksjonær, under andre verdenskrig, da han fryktet at den ville bli konfiskert av nazistene. Han oppbevarte trofeet under sengen sin og returnerte det til FIFA etter krigen.^[28] Også i 1966 ble trofeet stjålet, denne gangen av en mann som kalte seg «Johnson», men som het Edward Betchley. Han krevde løsepenger, men ble etter kort tid arrestert - uten trofeet. Det ble senere funnet av hunden Pickles.^[29] Det engelske fotballforbundet hadde i mellomtiden fått laget en kopi av trofeet. Kopien var laget av gullbelagt bronse og ble kjøpt på auksjon av FIFA for £254 000 i 1997, og gitt til fotballmuseet i Manchester.

Det ekte trofeet ble i England frem til 1970, da Brasil ble verdensmester for tredje gang og vant det til odel og eie. Trofeet ble i 1983 nok en gang stjålet, og man antar at tyvene har smeltet den ned.^[28] Etter at Brasil fikk Jules Rimet-trofeet, ble det igangsatt en konkurranse om design på det nye trofeet. Vinneren ble Silvio Gazzaniga. Han beskrev vinnerbidraget slik:«The lines spring out of the base, rising in spirals, stretching out to receive the world. From the remarkable dynamic tensions of the compact body of the sculpture rise the figures of two athletes at the stirring moment of victory.»^[28]Trofeet ble laget i 18 karat gull og brukt først under VM i 1974, da Tyskland vant den. Trofeet er på vandring frem til 2042, da en ny vil måtte lages ettersom det ikke er plass til flere vinnernavn på plaketten i bunnen av trofeet. Etter 2042 vil den bli stående i FIFAs lokaler.^[28]

• Uruguay vant gull i de to første VM de deltok i (de boikottet VM i både 1934 og i 1938). De kom til semifinalen i VM i 1954, men tapte både den og bronsefinalen. Deretter kvalifiserte de seg ikke til neste VM. I 1970 ble det en ny semifinale og et nytt bronsefinaletap, men deretter varierte det fra å ikke kvalifisere seg til gruppespill. VM i 2010 ble en tilbakekomst for Uruguay, som kom til semifinalen. De tapte bronsefinalen mot Tyskland i en jevn kamp.
• Italia har vært en fast deltaker i VM siden de vant i 1934. De gikk bare glipp av mesterskapene i 1958 og 2018. Imidlertid hadde Italia en dårlig periode fra sitt andre gull i 1938 frem til 1970. I tillegg til 1958-fiaskoen endte alle de andre VM mellom 1938 og 1970 med at Italia gikk ut i gruppespillet. I 1970 kom Italia til finalen, som de tapte mot Brasil. De fulgte opp med en fiasko i 1974, men mellom 1978 og 2006 gikk de videre fra gruppespillet i alle mesterskap, og vant tittelen igjen i 1982 og 2006. Siden dette har Italia ikke gått videre fra gruppespillet.
• Tyskland (fra 1954 til 1990 som Vest-Tyskland) vant på sitt første forsøk etter krigen, i 1954. De har siden levert stabilt gode resultater, med kvartfinaler som dårligste resultat, inntil 2018 hvor de ble utslått i gruppespillet. De vant VM igjen i 1974, 1990 og 2014, og kom til finalen i 1966, 1982, 1986 og 2002. De kom på tredjeplass i 1970, 2006 og 2010.
• Brasil tok sølv i 1950 før de vant i 1958 og 1962. VM i 1966 ble en skuffelse med bare gruppespill, men de vant igjen i 1970. Deretter ble det andrerundespill og semifinaler før Brasil igjen ble verdensmestere i 1994. De fulgte opp med sølv i 1998 og gull igjen i 2002. De siste fem VM har imidlertid endt i fire kvartfinaler og en bronsefinale.
• England vant VM i 1966, men har siden opplevd få høydepunkter. Engelskmennene kom på fjerdeplass i 1990 og 2018, men har ellers stort sett hatt problemer med å komme seg til semifinalene. I 1974, 1978 og 1994 lyktes de ikke engang å kvalifisere seg til VM.
• Argentina var i sin store periode fra de vant sitt første VM, i 1978, fram til 1990. I 1982 kom de til andre gruppespill, i 1986 vant de VM og i 1990 kom de til finalen. Deretter har Argentina stort sett kommet til kvartfinalen eller bare til gruppespillet, før de i 2014 igjen spilte i finalen og i 2022 vant de sin tredje VM-tittel.
• Frankrike har hatt varierende resultater både før og etter de vant for første gang i 1998. De tok bronse i 1958, men forsvant igjen ved å ikke kvalifisere seg til neste VM. Deretter var det først i 1982 de markerte seg med en fjerdeplass og i 1986 med en ny tredjeplass. På tross av at de ikke kvalifiserte seg til verken VM i 1990 eller 1994, vant de VM på hjemmebane i 1998. Neste VM kom de blant de dårligste lagene, før de i 2006 tapte finalen på straffer. I 2010 var de igjen blant de dårligste, men deretter gikk det sterkt oppover med kvartfinale i 2014 og en ny tittel i 2018.
• Spania var lenge kjent som laget som mislyktes i VM. De kom på fjerdeplass i 1950, men markerte seg ellers negativt. De kvalifiserte seg ikke til VM i 1954 eller 1958, og de gangene de kom til VM, endte det, akkurat som med England, stort sett i kvartfinale eller dårligere. De ble imidlertid mestre i Sør-Afrika 2010, men klarte ikke å følge dette opp seinere i det 21. århundret.

År	Arrangørland	Ref.		Finale				Bronsefinale
				Verdensmester	Resultat	Sølv		Bronse	Resultat	4.-plass
1930	Uruguay	[1] Arkivert 4. april 2019 hos Wayback Machine. [30]		Dato: 30. juli 1930. Sted: Estadio Centenario, Montevideo. Tilskuere: 93 000 Dommer: John Langenus, Belgia
				Uruguay	4–2	Argentina		USA	[Note 5]	Jugoslavia
				Mål: Dorado 12' Cea 57' Iriarte 68' Castro 89'	Pause: 1–2	Mål: Peucelle 20' Stábile 37'
1934	Italia	[2] Arkivert 16. juni 2020 hos Wayback Machine. [31]		Dato: 10. juni 1934. Sted: Stadio Nazionale PNF, Roma. Tilskuere: 55 000 Dommer: Ivan Eklind, Sverige				Dato: 7. juni 1934. Sted: Stadio Giorgio Ascarelli, Napoli. Tilskuere: 8 000 Dommer: Albino Carraro, Italia
				Italia	2–1 eeo.	Tsjekkoslovakia		Tyskland	3–2	Østerrike
				Mål: Orsi 81' Schiavio 95'	Pause: 0–0 Ordinær tid: 1–1	Mål: Puč 71'		Mål: Lehner (2) 1' 42' Conen 27'	Pause: 3–1	Mål: Horvath 28' Sesztar 54'
1938	Frankrike	[3] Arkivert 17. juni 2020 hos Wayback Machine. [32]		Dato: 19. juni 1938. Sted: Stade Colombes, Paris. Tilskuere: 55 000 Dommer: Georges Capdeville, Frankrike				Dato: 19. juni 1938. Sted: Parc Lescure, Bordeaux. Tilskuere: 20 000 Dommer: John Langenus, Belgia
				Italia	4–2	Ungarn		Brasil	4–2	Sverige
				Mål: Colaussi (2) 6' 35' Piola (2) 16' 82'	Pause: 3–1	Mål: Titkos 8' Sárosi 70'		Mål: Romeu 44' Leônidas (2) 63' 74' Perácio 80'	Pause: 1–2	Mål: Jonasson 28' Nyberg 38'
1950	Brasil	[4] Arkivert 26. juli 2020 hos Wayback Machine. [33]		Dato: 16. juli 1950. Sted: Maracanã stadion, Rio de Janeiro. Tilskuere: 199 854 Dommer: George Reader, England				Dato: 16. juli 1950. Sted: Estádio do Pacaembu, São Paulo. Tilskuere: 11 000 Dommer: Karel van der Meer, Nederland
				Uruguay	2–1[Note 6]	Brasil		Sverige	3–1[Note 6]	Spania
				Mål: Sciaffino 66' Ghiggia 79'	Pause: 0–0	Mål: Friaça 47'		Mål: Sundquist 15' Mellberg 33' Palmér 80'	Pause: 2–0	Mål: Zarra 82'
1954	Sveits	[5] Arkivert 17. april 2020 hos Wayback Machine. [34]		Dato: 4. juli 1954. Sted: Wankdorf stadion, Bern. Tilskuere: 60 000 Dommer: William Ling, England				Dato: 3. juli 1954. Sted: Hardturm stadion, Zürich. Tilskuere: 35 000 Dommer: Paul Raymon Wüssling, Sveits
				Vest-Tyskland	3–2	Ungarn		Østerrike	3–1	Uruguay
				Mål: Morlock 10' Rahn (2) 18' 84'	Pause: 2–2	Mål: Puskas 6' Czibor 8'		Mål: Stojaspal 16' Cruz 59' (sm.) Ocwirk 79'	Pause: 1–1	Mål: Hohberg 22'
1958	Sverige	[6] Arkivert 24. august 2020 hos Wayback Machine. [35]		Dato: 29. juni 1958. Sted: Råsunda stadion, Stockholm. Tilskuere: 49 737 Dommer: Maurice Guigue, Frankrike				Dato: 28. juni 1958. Sted: Ullevi, Göteborg. Tilskuere: 25 000 Dommer: Juan Brozzi, Argentina
				Brasil	5–2	Sverige		Frankrike	6–3	Vest-Tyskland
				Mål: Vavá (2) 9' 32' Pelé (2) 55' 90' Zagallo 68'	Pause: 2–1	Mål: Liedholm 4' Simonsson 80'		Mål: Fontaine (4) 16' 36' 78' 89' Kopa 27' (str.) Douis 50'	Pause: 3–1	Mål: Cieslarczyk 18' Rahn 52' Schäfer 84'
1962	Chile	[7] Arkivert 5. november 2020 hos Wayback Machine. [36]		Dato: 17. juni 1962. Sted: Estadio Nacional de Chile, Santiago. Tilskuere: 68 679 Dommer: Nikolai Latysjev, Sovjetunionen				Dato: 16. juni 1962. Sted: Estadio Nacional de Chile, Santiago. Tilskuere: 67 000 Dommer: Juan Garay Gardeazabal, Spania
				Brasil	3–1	Tsjekkoslovakia		Chile	1–0	Jugoslavia
				Mål: Amarildo 17' Zito 69' Vavá 78'	Pause: 1–1	Mål: Masopust 15'		Mål: Rojas 90'	Pause: 0–0
1966	England	[8] Arkivert 26. juli 2020 hos Wayback Machine. [37]		Dato: 30. juli 1966. Sted: Wembley Stadium, London. Tilskuere: 94 493 Dommer: Gottfried Dienst, Sveits				Dato: 28. juli 1966. Sted: Wembley Stadium, London. Tilskuere: 88 000 Dommer: Ken Dagnall, England
				England	4–2 eeo.	Vest-Tyskland		Portugal	2–1	Sovjetunionen
				Mål: Hurst (3) 18' 101' 120' Peters 78'	Pause: 1–1 Ordinær tid: 2–2	Mål: Haller 12' Weber 89'		Mål: Eusebio 12' (str.) Torres 89'	Pause: 1–1	Mål: Malofejev 43'
1970	Mexico	[9] Arkivert 16. april 2021 hos Wayback Machine. [38]		Dato: 21. juni 1970. Sted: Estadio Azteca, Mexico by. Tilskuere: 107 412 Dommer: Rudi Glöckner, Øst-Tyskland				Dato: 20. juni 1970. Sted: Estadio Azteca, Mexico by. Tilskuere: 104 403 Dommer: Antonio Sbardella, Italia
				Brasil	4–1	Italia		Vest-Tyskland	1–0	Uruguay
				Mål: Pelé 18' Gérson 66' Jairzinho 71' Carlos Alberto 86'	Pause: 1–1	Mål: Boninsegna 37'		Mål: Overath 26'	Pause: 1–0
1974	Vest-Tyskland	[10] Arkivert 2. desember 2020 hos Wayback Machine. [39]		Dato: 7. juli 1974. Sted: Olympiastadion, München. Tilskuere: 77 833 Dommer: Jack Taylor, England				Dato: 6. juli 1974. Sted: Olympiastadion, München. Tilskuere: 74 100 Dommer: Aurelio Angonese, Italia
				Vest-Tyskland	2–1	Nederland		Polen	1–0	Brasil
				Mål: Breitner 25' (str.) Müller 43'	Pause: 2–1	Mål: Neeskens 2' (str.)		Mål: Lato 76'	Pause: 0–0
1978	Argentina	[11] Arkivert 2. desember 2020 hos Wayback Machine. [40]		Dato: 25. juni 1978. Sted: Estadio Monumental, Buenos Aires. Tilskuere: 77 260 Dommer: Sergio Gonella, Italia				Dato: 24. juni 1978. Sted: Estadio Monumental, Buenos Aires. Tilskuere: 69 659 Dommer: Abraham Klein, Israel
				Argentina	3–1 eeo.	Nederland		Brasil	2–1	Italia
				Mål: Kempes (2) 38' 105' Bertoni 115'	Pause: 1–0 Ordinær tid: 1–1	Mål: Nanninga 82'		Mål: Nelinho 64' Direceu 72'	Pause: 0–1	Mål: Causio 38'
1982	Spania	[12] Arkivert 16. februar 2021 hos Wayback Machine. [41]		Dato: 11. juli 1982. Sted: Santiago Bernabéu, Madrid. Tilskuere: 90 000 Dommer: Arnaldo Cèsar Coelho, Brasil				Dato: 10. juli 1982. Sted: Estadio José Rico Pérez, Alicante. Tilskuere: 28 000 Dommer: Antonio Garrido, Portugal
				Italia	3–1	Vest-Tyskland		Polen	3–2	Frankrike
				Mål: Rossi 57' Tardelli 69' Altobelli 81'	Pause: 0–0	Mål: Breitner 83'		Mål: Szarmach 40' Majewski 44' Kupcewicz 46'	Pause: 2–1	Mål: Girard 13' Couriol 72'
1986	Mexico	[13] Arkivert 18. oktober 2020 hos Wayback Machine. [42]		Dato: 29. juni 1986. Sted: Estadio Azteca, Mexico by. Tilskuere: 114 590 Dommer: Romualdo Arppi Filho, Brasil				Dato: 28. juni 1986. Sted: Estadio Cuauhtémoc, Puebla de Zaragoza. Tilskuere: 21 000 Dommer: George Courtney, England
				Argentina	3–2	Vest-Tyskland		Frankrike	4–2 eeo.	Belgia
				Mål: Brown 23' Valdano 56' Burruchaga 84'	Pause: 1–0	Mål: Rummenigge 74' Völler 81'		Mål: Ferreri 27' Papin 43' Genghini 104' Amoros 111' (str.)	Pause: 2–1 Ordinær tid: 2–2	Mål: Ceulemans 11' Claesen 73'
1990	Italia	[14] Arkivert 11. juni 2020 hos Wayback Machine. [43]		Dato: 8. juli 1990. Sted: Stadio Olimpico, Roma. Tilskuere: 73 603 Dommer: Edgardo Codesal Mendez, Mexico				Dato: 7. juli 1990. Sted: Stadio San Nicola, Bari. Tilskuere: 51 426 Dommer: Joel Quiniou, Frankrike
				Vest-Tyskland	1–0	Argentina		Italia	2–1	England
				Mål: Brehme 85' (str.)	Pause: 0–0			Mål: R. Baggio 71' Schillaci 86' (str.)	Pause: 0–0	Mål: Platt 81'
1994	USA	[15] Arkivert 17. juni 2020 hos Wayback Machine. [44]		Dato: 17. juli 1994. Sted: Rose Bowl Arena, Los Angeles. Tilskuere: 94 194 Dommer: Sándor Puhl, Ungarn				Dato: 16. juli 1994. Sted: Rose Bowl Arena, Los Angeles. Tilskuere: 91 500 Dommer: Ali Bujsaim, De forente arabiske emirater
				Brasil	0–0 eeo. (3–2 str. konk.)	Italia		Sverige	4–0	Bulgaria
					Pause: 0–0			Mål: Brolin 8' Mild 30' H.Larsson 37' K. Andersson 40'	Pause: 4–0
1998	Frankrike	[16] Arkivert 19. juni 2020 hos Wayback Machine. [45]		Dato: 12. juli 1998. Sted: Stade de France, Saint-Denis/Paris. Tilskuere: 80 000 Dommer: Said Belqola, Marokko				Dato: 11. juli 1998. Sted: Parc des Princes, Paris. Tilskuere: 45 500 Dommer: Epifanio Gonzales, Paraguay
				Frankrike	3–0	Brasil		Kroatia	2–1	Nederland
				Mål: Zidane (2) 27' 45+1' Petit 90+3'	Pause: 2–0			Mål: Prosinecki 14' Suker 36'	Pause: 2–1	Mål: Zenden 22'
2002	Sør-Korea & Japan	[17] Arkivert 14. juni 2020 hos Wayback Machine. [46]		Dato: 30. juni 2002. Sted: International Stadium, Yokohama, Japan. Tilskuere: 69 029 Dommer: Pierluigi Collina, Italia				Dato: 29. juni 2002. Sted: Daegu World Cup Stadium, Daegu, Sør-Korea. Tilskuere: 63 483 Dommer: Saad Mane, Kuwait
				Brasil	2–0	Tyskland		Tyrkia	3–2	Sør-Korea
				Mål: Ronaldo (2) 67' 79'	Pause: 0–0			Mål: Hakan 11 sek.' İlhan (2) 13' 32'	Pause: 3–1	Mål: Lee Eul-yong 9' Song Chong-gug 90+3'
2006	Tyskland	[18] Arkivert 19. juni 2020 hos Wayback Machine. [47]		Dato: 9. juli 2006. Sted: Olympiastadion, Berlin. Tilskuere: 69 000 Dommer: Horacio Elizondo, Argentina				Dato: 8. juli 2006. Sted: Gottlieb-Daimler stadion, Stuttgart. Tilskuere: 52 000 Dommer: Toru Kamikawa, Japan
				Italia	1–1 eeo. (5–3 str. konk.)	Frankrike		Tyskland	3–1	Portugal
				Mål: Materazzi 19'	Pause: 1–1 Ordinær tid: 1–1	Mål: Zidane 7' (str.)		Mål: Schweinsteiger (2) 56' 78' Petit 61' (sm.)	Pause: 0–0	Mål: Nuno Gomes 88'
2010	Sør-Afrika	[19] Arkivert 19. juni 2020 hos Wayback Machine. [48]		Dato: 11. juli 2010. Sted: Soccer City, Johannesburg. Tilskuere: 84 490 Dommer: Howard Webb, England				Dato: 10. juli 2010. Sted: Nelson Mandela Bay Stadium, Port Elizabeth. Tilskuere: 36 254 Dommer: Benito Archundia, Mexico
				Spania	1–0 eeo.	Nederland		Tyskland	3–2	Uruguay
				Mål: Iniesta 115'	Pause: 0–0 Ordinær tid: 0–0			Mål: T. Müller 18' Jansen 55' Khedira 81'	Pause: 1–1	Mål: Cavani 27' Forlán 50'
2014	Brasil	[20] Arkivert 22. juni 2020 hos Wayback Machine. [49]		Dato: 13. juli 2014. Sted: Estádio do Maracanã, Rio de Janeiro. Tilskuere: 74 738 Dommer: Nicola Rizzoli, Italia				Dato: 12. juli 2014. Sted: Estádio Nacional Mané Garrincha, Brasília. Tilskuere: 68 034 Dommer: Djamel Haimoudi, Algerie
				Tyskland	1–0 eeo.	Argentina		Nederland	3–0	Brasil
				Götze 112'	Pause: 0–0 Ordinær tid: 0–0			Mål: Van Persie 2' (str.) Blind 16' Wijnaldum 90+1'	Pause: 2–0
2018	Russland	[21] Arkivert 24. februar 2020 hos Wayback Machine. [50]		Dato: 15. juli 2018. Sted: Luzjniki stadion, Moskva. Tilskuere:78 011 Dommer: Néstor Pitana, Argentina				Dato: 14. juli 2018. Sted: Krestovskij stadion, St. Petersburg. Tilskuere:64 406 Dommer: Alireza Faghani, Iran
				Frankrike	4–2	Kroatia		Belgia	2–0	England
			Mandžukić 18' (sm.) Griezmann 38' (str.) Pogba 59' Mbappé 65'	Pause: 2–1	Perišić 28' Mandžukić 69'	Meunier 4' Hazard 82'	Pause: 1–0
2022	Qatar	[22] Arkivert 17. juli 2010 hos Wayback Machine. [51]	Dato: 18. desember 2022. Sted: Lusail stadion, Lusail. Tilskuere: 88 966 Dommer: Szymon Marciniak, Polen			Dato: 17. desember 2022. Sted: Khalifa International Stadium, Doha. Tilskuere: 44 137 Dommer: Abdulrahman Al-Jassim, Qatar
			Argentina	3–3 eeo. 4–2 (str. konk.)	Frankrike	Kroatia	2–1	Marokko
			Messi (2) 23' (str.) 109' Di María 36'	Pause: 2–0 Ordinær tid: 2–2	Mbappé (3) 80' (str.) 81' 118' (str.)	Gvardiol 7' Oršić 42'	Pause: 2–1	Dari 9'
2026	Canada Mexico & USA	[52]	Dato: 2026. Sted: MetLife Stadium, East Rutherford. Tilskuere: Dommer:			Dato: 2026. Sted: . Tilskuere: Dommer:

• Forkortelser:
  • eeo. — etter ekstraomganger
  • sm. — selvmål
  • str. — straffespark
  • str. konk. — straffesparkkonkurranse

84 land fra alle verdens kontinenter har deltatt i VM, flest fra Europa. Ni av ti søramerikanske FIFA-medlemmer har kvalifisert seg. Seks av lagene er nå representert ved andre land eller territorier: Jugoslavia, Tsjekkoslovakia, Nederlandsk India, Vest-Tyskland, Øst-Tyskland og Sovjetunionen. FIFA avgjør i hvert enkelt tilfelle hvilket lag som regnes som oppfølger, se noter under tabellen.

• Argentina (VM 1930)
• Bolivia (VM 1930)
• Brasil (VM 1930)
• Chile (VM 1930)
• Paraguay (VM 1930)
• Peru (VM 1930)
• Uruguay (VM 1930)
• Colombia (VM 1962)
• Ecuador (VM 2002)

• Belgia (VM 1930)
• Frankrike (VM 1930)
• Jugoslavia (VM 1930)^[a]
• Romania (VM 1930)
• Italia (VM 1934)
• Nederland (VM 1934)
• Spania (VM 1934)
• Sveits (VM 1934)
• Sverige (VM 1934)
• Tsjekkoslovakia (VM 1934)^[b]
• Tyskland (VM 1934)^[c]
• Ungarn (VM 1934)
• Østerrike (VM 1934)
• Norge (VM 1938)
• Polen (VM 1938)
• England (VM 1950)
• Skottland (VM 1954)
• Tyrkia (VM 1954)
• Vest-Tyskland (VM 1954)^[c]
• Nord-Irland (VM 1958)
• Sovjetunionen (VM 1958)^[d]
• Wales (VM 1958)
• Bulgaria (VM 1962)
• Portugal (VM 1966)
• Øst-Tyskland (VM 1974)
• Danmark (VM 1986)
• Irland (VM 1990)
• Hellas (VM 1994)
• Russland (VM 1994)^[d]
• Serbia og Montenegro (VM 1998)^[a]
• Kroatia (VM 1998)
• Slovenia (VM 2002)
• Tsjekkia (VM 2006)^[b]
• Ukraina (VM 2006)
• Serbia (VM 2010)^[a]
• Slovakia (VM 2010)
• Bosnia og Hercegovina (VM 2014)
• Island (VM 2018)

• Mexico (VM 1930)
• USA (VM 1930)
• Cuba (VM 1938)
• El Salvador (VM 1970)
• Haiti (VM 1974)
• Honduras (VM 1982)
• Canada (VM 1986)
• Costa Rica (VM 1990)
• Jamaica (VM 1998)
• Trinidad og Tobago (VM 2006)
• Panama (VM 2018)

• Egypt (VM 1934)
• DR Kongo (VM 1974)^[e]
• Tunisia (VM 1978)
• Algerie (VM 1982)
• Kamerun (VM 1982)
• Marokko (VM 1986)
• Nigeria (VM 1994)
• Sør-Afrika (VM 1998)
• Senegal (VM 2002)
• Angola (VM 2006)
• Elfenbenskysten (VM 2006)
• Ghana (VM 2006)
• Togo (VM 2006)

• Nederlandsk India (VM 1938)^[f]
• Sør-Korea (VM 1954)
• Nord-Korea (VM 1966)
• Israel (VM 1970)^[g]
• Iran (VM 1978)
• Kuwait (VM 1982)
• Irak (VM 1986)
• De forente arabiske emirater (VM 1990)
• Saudi-Arabia (VM 1994)
• Japan (VM 1998)
• Kina (VM 2002)

• Australia (VM 1974)^[h]
• New Zealand (VM 1982)

• Oppdatert statistikk per VM i fotball 2022

Gjennom 22 VM-finaler opp gjennom historien har Brasil, Tyskland, Italia, Argentina, Frankrike og/eller Nederland alltid nådd finalen av 13 ulike land totalt. Disse lagenes dominans er godt gjenspeilet i oversikten over antall VM-titler (18 av 22) og finaler (34 av 44 finaleplasser), og ble også svært tydeliggjort i VM i fotball 2014 hvor gruppen tok alle 4 semifinaleplassene.

Brasil har vunnet VM på alle kontinentene det er avholdt, bortsett fra Afrika, hvis ene mesterskap (avholdt i Sør-Afrika i 2010) ble vunnet av Spania. Inntil Spania vant her hadde europeiske lag kun vunnet når mesterskapet hadde blitt avholdt i Europa. I VM 2014 ble dette mønsteret ytterligere brutt da Tyskland vant VM i Brasil i Sør-Amerika. Før dette var det kun lag fra Sør-Amerika som hadde vunnet VM når det var blitt arrangert i Sør-Amerika (4 ganger) eller Nord-Amerika (3 ganger).

Flest VM-titler

Antall	Land	År
5	Brasil	1958, 1962, 1970, 1994, 2002
4	Italia	1934, 1938, 1982, 2006
	Tyskland (inkludert Vest-Tyskland)	1954, 1974, 1990, 2014
3	Argentina	1978, 1986, 2022
2	Frankrike	1998, 2018
	Uruguay	1930, 1950
1	England	1966
	Spania	2010

Flest VM-finaler ^{[Note 7]}

Antall	Land
8	Tyskland (inkludert Vest-Tyskland)
7	Brasil
6	Italia Argentina
4	Frankrike
3	Nederland
2	Tsjekkoslovakia Ungarn Uruguay
1	England Kroatia Spania Sverige

Flest VM-sluttspill

Antall	Land
22	Brasil
20	Tyskland (inkludert Vest-Tyskland)
18	Italia Argentina
17	Mexico
16	Spania Frankrike England
14	Belgia Uruguay
13	Serbia (inkludert Jugoslavia)
12	Sverige

Toppskårer (Gullstøvelen) og Beste spiller (Gullballen) per VM-sluttspill, 1930 – 2022[59]
År	Toppskårer				Beste spiller
	Spiller	Land	Mål		Spiller	Land
1930	Guillermo Stábile	Argentina	8		José Nasazzi	Uruguay
1934	Oldřich Nejedlý	Tsjekkoslovakia	5		Giuseppe Meazza	Italia
1938	Leônidas da Silva	Brasil	7		Leônidas da Silva	Brasil
1950	Ademir	Brasil	9		Zizinho	Brasil
1954	Sándor Kocsis	Ungarn	11		Ferenc Puskás	Ungarn
1958	Just Fontaine	Frankrike	13		Didi	Brasil
1962	Garrincha Vavá Leonel Sánchez Flórián Albert Valentin Kozmitsj Ivanov Dražan Jerković	Brasil  Brasil  Chile  Ungarn  Sovjetunionen  Jugoslavia	4		Garrincha	Brasil
1966	Eusébio	Portugal	9		Bobby Charlton	England
1970	Gerd Müller	Vest-Tyskland	10		Pelé	Brasil
1974	Grzegorz Lato	Polen	7		Johan Cruijff	Nederland
1978	Mario Kempes	Argentina	6		Mario Kempes	Argentina
1982	Paolo Rossi	Italia	6		Paolo Rossi	Italia
1986	Gary Lineker	England	6		Diego Maradona	Argentina
1990	Salvatore Schillaci	Italia	6		Salvatore Schillaci	Italia
1994	Hristo Stoitsjkov Oleg Salenko	Bulgaria  Russland	6		Romário	Brasil
1998	Davor Šuker	Kroatia	6		Ronaldo	Brasil
2002	Ronaldo	Brasil	8		Oliver Kahn	Tyskland
2006	Miroslav Klose	Tyskland	5		Zinédine Zidane	Frankrike
2010	Thomas Müller1 David Villa Wesley Sneijder Diego Forlán	Tyskland  Spania  Nederland  Uruguay	5		Diego Forlán	Uruguay
2014	James Rodríguez	Colombia	6		Lionel Messi	Argentina
2018	Harry Kane	England	6		Luka Modrić	Kroatia
2022	Kylian Mbappé	Frankrike	8		Lionel Messi	Argentina
*1 Thomas Müller ble tildelt Gullstøvelen da han hadde flest målgivende pasninger (assist).

Største seier

Land	Land	Resultat	År
Ungarn -	Sør-Korea	9-0	1954
Jugoslavia -	Zaire	9-0	1974
Ungarn -	El Salvador	10-1	1982

Mest målrike kamper

Land	Land	Resultat	År
Østerrike -	Sveits	7-5	1954
Brasil -	Polen	6-5 eeo	1938
Ungarn -	Vest-Tyskland	8-3	1954
Ungarn -	El Salvador	10-1	1982

Flest mål i VM-sluttspill totalt

Antall	Spiller	Land	Tidsrom
16	Miroslav Klose	Tyskland	2002–2014
15	Ronaldo	Brasil	1998–2006
14	Gerd Müller	Vest-Tyskland	1970–1974
13	Just Fontaine	Frankrike	1958
	Lionel Messi	Argentina	2006–2022
12	Pelé	Brasil	1958–1970
	Kylian Mbappé	Frankrike	2018–2022
11	Sándor Kocsis	Ungarn	1954
11	Jürgen Klinsmann	Tyskland	1990–1998

Flest VM-kamper i sluttspillet

Antall	Spiller	Land	Tidsrom
26	Lionel Messi	Argentina	2006–2022
25	Lothar Matthäus	Tyskland	1982–1998
24	Miroslav Klose	Tyskland	2002–2014
23	Paolo Maldini	Italia	1990–2002
22	Cristiano Ronaldo	Portugal	2006–2022
21	Uwe Seeler	Vest-Tyskland	1958–1970
21	Władysław Żmuda	Polen	1974–1986
21	Diego Maradona	Argentina	1982–1994
20	Grzegorz Lato	Polen	1974–1982
20	Cafu	Brasil	1994–2006
20	Philipp Lahm	Tyskland	2006–2014
20	Bastian Schweinsteiger	Tyskland	2006–2014

Flest VM-sluttspill

Antall	Spiller	Land	Tidsrom
5	Antonio Carbajal	Mexico	1950–1966
5	Lothar Matthäus	Tyskland	1982–1998
5	Rafael Márquez	Mexico	2002–2018
5	Andrés Guardado	Mexico	2006–2022
5	Lionel Messi	Argentina	2006–2022
5	Cristiano Ronaldo	Portugal	2006–2022
5 (spilte i 4)	Gianluigi Buffon	Italia	1998–2014
5 (spilte i 3)	Guillermo Ochoa	Mexico	2006–2022

Yngste spiller

Spiller	Land	Alder	Sluttspill
Norman Whiteside	Nord-Irland	17 år og 41 dager	1982
Samuel Eto'o	Kamerun	17 år og 99 dager	1998
Femi Opabunmi	Nigeria	17 år og 101 dager	2002
Salomon Olembé	Kamerun	17 år og 185 dager	1998
Pelé	Brasil	17 år og 235 dager	1958

Eldste spiller

Spiller	Land	Alder	Sluttspill
Essam El-Hadary	Egypt	45 år og 161 dager	2018
Faryd Mondragón	Colombia	43 år og 3 dager	2014
Roger Milla	Kamerun	42 år og 39 dager	1994
Pat Jennings	Nord-Irland	41 år og 0 dager	1986
Peter Shilton	England	40 år og 292 dager	1990

Yngste målscorer

Spiller	Land	Alder	Sluttspill
Pelé	Brasil	17 år og 239 dager	1958
Manuel Rosas	Mexico	18 år og 93 dager	1930
Gavi	Spania	18 år og 100 dager	2022
Michael Owen	England	18 år og 190 dager	1998

Eldste målscorer

Spiller	Land	Alder	Sluttspill
Roger Milla	Kamerun	42 år og 39 dager	1994
Pepe	Portugal	39 år og 283 dager	2022
Cristiano Ronaldo	Portugal	37 år og 295 dager	2022
Gunnar Gren	Sverige	37 år og 236 dager	1958
Cuauhtémoc Blanco	Mexico	37 år og 151 dager	2010
Roger Milla scoret også i 1990-VM da han var 38 år gammel.

• (zh) Offisielt nettsted
• (en) FIFA World Cup – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) www.worldcup-history.com
• (no) http://fotballen.eu/vm/ (Fakta og statistikk fra alle VM)
• (en) MyFootballFacts.com – FIFA World Cup Finals Statistics
• (fr) cdmfifa.free.fr