Urindoeuropeisk aksent

Den urindoeuropeiske aksent er et system med aksenter i det rekonstruerte urindoeuropeiske eller protoindoeuropeiske språket (PIE). Dette språket hadde et tonelag som vanligvis er beskrevet som en fri tonal aksent. Dette betyr at minst en stavelse i et ord skilte seg ut ved høyde, snarere enn prominens, og at aksentens (tonens) plassering ikke var forutsigbar gjennom fonologiske regler.

Denne aksenten kunne være mobil, hvilket betyr at den kunne finne sted gjennom hele bøyningsparadigmet. Dette kan observeres i Vedisk sanskrit og gammel gresk i bøyningen av atematiske substantiver. Et eksempel er substantivet «fot», «trinn»:

Dette kan også observeres i konjugasjon av atematiske verb, f.eks. presenteres den nærværende Sanskritroten første person entall som émi og første person flertall som imás. Aksenten ble ellers plassert på samme stavelse gjennom hele bøyningen, og i henhold til denne bøyningen deles substantiver inn i barytoner med trykket på første stavelse, og oksytoner med aksenten på siste stavelse.

Den urindoeuropeiske aksent var også fri i den forstand at den kunne være på en hvilken som helst stavelse i et ord. Dette finner vi bevart i Vedisk sanskritaksent, mens det senere klassiske sanskrit har en forutsigbar aksent.

Indoeuropeiske språk kan inndeles i de som har bevart den frie aksenten (Vedisk sanskrit, til en viss grad pashto, gammel gresk, baltoslavisk og anatolisk) og de som har en bundet aksent. I urgermansk ble den frie aksent bevart lenge nok til å gjenspeiles i Verners lov, mens trykket senere ble flyttet til første stavelse av ordet.