The Drifters

Historia til The Drifters starta da Ahmet Ertegün i Atlantic Records i mai 1953 gjorde avtale med Clyde McPhatter om å starte ei ny gruppe. Tanken var å blande gospeltradisjonen med tidas populærmusikk. I et første forsøk deltok fire medlemmer av Mount Lebanon Singers, ei gospelgruppe McPhatter tidligere hadde vært med i: William «Chick» Anderson, David Baldwin, James «Wrinkle» Johnson og David «Little Dave» Baughan. Ei plateinnspilling i juni gjorde det klart for McPhatter og plateselskapet at dette fungerte dårlig.^[8]

De prøvde nå med ei annen gruppe gospelsangere: Gerhart Thrasher, Andrew Thrasher, Bill Pinkney, Willie Ferbee og gitaristen Walter Adams. Disse spilte inn «Money Honey», som blei en stor hit og bidro til å gjøre The Drifters til et kjent navn.^[8][9]

Ferbee måtte slutte etter kort tid på grunn av en ulykke. Han blei ikke erstatta. Da gitaristen Adams døde, blei han erstatta av Jimmy Oliver. Med denne nye besetninga hadde gruppa en rekke hitlåter, som «Such a Night», «Honey Love», «Bip Bam», «White Christmas» og «What'cha Gonna Do».^[8]

The Drifters var organisert som et firma, eid dels av McPhatter, dels av manageren George Treadwell. Det var firmaet som fikk plate- og konsertinntektene, mens de øvrige medlemmene var (tidvis svært dårlig) lønna ansatte. I mai 1954 måtte McPhatter inn til militærtjeneste. Han solgte da sin andel til Treadwell, som blei eneeier, uten at seinere musikere var sikra en rimelig andel av inntektene. Dette faktumet er omtalt som en viktig grunn til at The Drifters har hatt så hyppige skifter av mannskap.^[10]

McPhatter blei erstatta først av David Baughan, og kort tid etter tidvis av Johnny Moore (som skulle bli det gruppemedlemmet som var med lengst). Besetninga med Moore hadde høsten 1955 og den påfølgende vinteren flere slagere, som «Adorable», «Steamboat» og «Ruby Baby».^[8][11]

Da Bill Pinkney (på vegne av gruppa) i 1956 bad om høyere lønn, fikk han sparken av Treadwell. Andrew Thrasher forlot da også gruppa. De blei erstatta av Tommy Evans og Charlie Hughes. I 1957 hadde gruppa hiten «Fools Fall in Love».^[8][11]

Da Moore og Hughes blei innkalt til militærtjeneste, kom Bobby Hendricks og Jimmy Milner inn. Våren 1958 bestod The Drifters da av Bobby Hendricks, Gerhart Thrasher, Jimmy Millender, Tommy Evans og Jimmy Oliver. De fikk en 58.-plass på Billboard med «Drip Drop».^[11] Populariteten var altså synkende. Gruppa hadde fortsatt mange oppdrag, men de opptrådte mest på klubber og som støtteband på større konserter. Hendricks og Oliver var på veg ut. De øvrige medlemmene gjentok kravet om høyere lønn. Under en opptreden kom det til slåssing med en lokal arrangør, noe som endte med at Treadwell gav heile gruppa sparken.^[12][8]

Dette kan sees på som begynnelsen på tida med flere Drifters-grupper.

Enda om det altså var Treadwell som eide merkenavnet «Drifters», følte flere av de opprinnelige medlemmene at det var de som egentlig var gruppa. Dette førte etter hvert til flere utgaver av The Drifters. Først ute var Bill Pinkney, som danna The Original Drifters sammen med brødrene Trasher og David Baughan. De hadde sine første plateinnspillinger i 1959, men da under navnet Harmony Grits. Også denne gruppa hadde utover på 1960-tallet skiftende besetninger (både originale Drifters-medlemmer og nye sangere) og varierende størrelse, men fikk ingen stor suksess. I 1968 var Pinkney, Gerhart Thrasher, Bobby Lee Hollis, Bobby Hendricks og Billy Stewart med.^[13]

Pinkney fikk dette året et problem: Han hadde planlagt en Europa-turné, men flere av de andre medlemmene av gruppa ville trekke seg ut. Pinkney gjorde da avtale med ei annen gruppe, The Teals (Benny Anderson, George Wallace, Albert Fortson og Mark Williams), om at de skulle delta på turneen. Da de kom tilbake til USA, fortsatte Teals å opptre som The Original Drifters, og de spilte også inn ei plate under dette navnet. Pinkney gikk til sak, og i 1981 fikk han eneretten til å bruke navnet.^[13]

Pinkneys gruppe fortsatte, men – som vanlig – med sterkt skiftende besetning. I 1979 bestod gruppa av Pinkney, Andrew Lawyer, Chuck Cockerham, Harriel Jackson og Tony Cook. Med varierende deltakere fortsatte The Original Drifters å spille inn plater og holde konserter utover 1980- og 1990-tallet. De var svært populære i USAs sørlige stater med en musikkstil som gjerne går under betegnelsen «beach music». De har også utgitt ei plate under navnet The Gospel Drifters.^[13][14]

Pinkney sjøl var fortsatt aktiv med gruppa da han døde i 2007, 81 år gammel.^[13] Andre medlemmer har fortsatt å turnere.^[15]

Treadwell hadde altså rettighetene til Drifters-navnet. Da han våren 1958 gav samtlige medlemmer i gruppa sparken, var det problem at den hadde nærmere et år med kontraktfesta avtaler foran seg. Løsninga lå i gruppa The Crowns (tidligere The Five Crowns), som fikk tilbud om å overta som The Drifters. Frontfigur her var tenoren Benjamin Earl Nelson, seinere bedre kjent som Ben E. King. Øvrige sangere var Charlie Thomas, Doc Green og Elsbeary Hobbs. Den siste av de fem «kronene», James «Poppa» Clark, fikk ikke være med på grunn av alkoholproblemer.^[16]

Gruppa, som altså ikke hadde noen forbindelse med originalen, var på turne i nesten et år før første plateinnspilling. Men så tok det løs, og de fikk ei rekke slagere.^[16] «There Goes My Baby» er blitt sagt å være den første kommersielle rock-and-roll-innspillinga med backing av et strykeorkester.^[17] (Sangen er nummer 196 i bladet Rolling Stones liste over tidenes 500 beste sanger.)^[18] Seinere kom «Dance With Me» og «This Magic Moment». «Save the Last Dance for Me» fikk topplassering på listene i USA og blei nummer 2 i Storbritannia. En siste hit i denne runden var «I Count The Tears».^[11]

Igjen kom en periode med raske mannskapsskifter. Lover Patterson (som hadde vært manager for The Crowns) røyk uklar med George Treadwell. Patterson hadde fortsatt kontrakt med King, som blei nekta å turnere med Drifters. King var med på en del plateinnspillinger, mens Johnny Lee Williams var med på turneene. Da King fikk avslag på en forespørsel til Treadwell om en større andel av royalty-innbetalingene, forlot han i 1960 Drifters til fordel for en suksessrik solokarriere. Williams takka også for seg, og som ny sanger kom Rudy Lewis inn. Han sang blant annet på «Some Kind Of Wonderful», «Please Stay» og «On Broadway».^[16][11]

Da Hobbs blei innkalt i militæret, blei han etter hvert erstatta av Tommy Evans, som hadde vært med i Drifters første periode. Green slutta i 1962, og inn kom Eugene Pearson. Evans forlot gruppa igjen i 1963, og han blei da erstatta av Johnny Terry, som opprinnelig hadde sunget med James Brown i The Famous Flames. Johnny Moore kom tilbake etter endt militærtjeneste og et mindre vellykka forsøk på solokarriere.^[16]

21. mai dette året skulle Drifters spille inn «Under the Boardwalk». Rudy Lewis døde natta før, og Johnny Moore overtok da som førstesanger. Sangen blei gruppas siste store hit. De påfølgende åra var det stadige utskiftinger i sammensetninga, og rundt 1970–71 var det slutt på denne versjonen av The Drifters.^[16][11]

Denne «utgaven» av gruppa blei innvalgt i Vocal Group Hall of Fame i 2000 som Ben E. King and the Drifters. Dette var ei ære som i hovedsak må tilskrives King, noe som kan sees av at mesteparten av begrunnelsen dreier seg om gruppa ham (inkludert solokarrieren).^[19]

Da manager George Treadwell døde i 1967, tok kona Faye over styringa av The Drifters. I 1972 organiserte hun så Johnny Moore flytta til England og reetablerte gruppa der. Sammensetninga var som før ustabil, men de første åra oppnådde den likevel flere gode listeplasseringer i sitt nye hjemland, blant annet med «Like Sister & Brother», «Kissing in the Back Row of the Movies», «There Goes My First Love» og «You're More Than a Number in My Little Red Book». I tillegg til Moore var Butch Leake, Grant Kitchings og Bill Fredericks sentrale medlemmer i denne perioden. Musikken var nå mer disko-prega.^[20][21][22]

Alle disse fire var imidlertid ute av gruppa i lengre eller kortere perioder på 1970-, 1980- og 1990-tallet. Andre var inne som erstatninger, blant annet den tidligere førstesangeren Ben E. King. Moore var med det meste av tida fram til midten av 1990-tallet. Han døde i 1998.^[23]

I 2001 trakk Faye Treadwell seg tilbake og forlot Storbritannia. Dattera Tina overtok da rettighetene.^[24] Noen av medlemmene fortsatte som The Drifters i England, men i 2008 fikk Tina Treadwell rettslig bekrefta sin eiendomsrett til navnet. Treadwell-familien kontrollerer fortsatt gruppa, nå med et britisk selskap, Prism Music Group Ltd. Etter denne avgjørelsen opptrådte gruppa med ei heilt ny besetning: Steve V. King, Maurice Cannon, Michael Williams og Damian Charles.^[25]

Tidlig på 1970-tallet arrangerte manageren Larry Marshak ei gjenforening av en tidlig gruppevariant: Doc Green, Charlie Thomas og Elsbeary Hobbs, og lanserte dem under navnet The Drifters. Dette førte til en rad rettssaker med Treadwells. På et tidspunkt fikk Marshak registrert gruppas navn som varemerke. Dette blei seinere trukket tilbake, og Treadwell fikk eneretten til navnet. Marshak-gruppa fortsatte imidlertid å opptre, blant annet i Las Vegas under navn som The Elsbeary Hobbs Drifters. Dette førte til nye stridigheter og at Marshak blei dømt for forakt for retten.^[26]

Rick Sheppard, som var med i gruppa fra 1966 til utpå 1970-tallet, driver Rick Sheppard's Drifters og har fått registrert Drifters som varemerke i Canada. Han er dermed den eneste som kan bruke navnet der.^[27] Det har i tillegg vært tallrike andre grupper som har kalt seg The Drifters eller har hatt et navn som spiller på Drifters' berømmelse.^[28] En av dem som driver ei slik gruppe er Ronn David McPhatter, sønnen til Clyde McPhatter, den opprinnelige førstesangeren.^[29]

Treadwell har – i tillegg til besetninga fra 2008 – operert med gruppa The Drifters Legends, som blant annet har bestått av de tidligere medlemmene Bobby Hendricks, Butch Leake og Joe Blunt.^[30]

Tabellen nedafor viser et utvalg av The Drifters' singel-låter. Utvalget er begrensa til sanger som har oppnådd plassering som nummer 10 eller bedre på minst en av de tre oppgitte listene.^[31]

The Drifters har hatt to låter inne på den norske VG-lista:^[32]

• «Save The Last Dance For Me», 10 uker i 1960–61 med en tredjeplass som beste plassering
• «When My Little Girl Is Smiling», 4 uker i 1962 med en åttendeplass som beste plassering

• Offisielt nettsted
• (en) The Drifters – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) The Drifters på Discogs
• (en) The Drifters på MusicBrainz
• (en) The Drifters på Spotify
• (en) The Drifters på AllMusic
• The Drifters på Facebook
• The Drifters på X (tidligere Twitter)
• Offisielt nettsted for Bill Pinkneys Original Drifters