Telefonnummer
Et telefonnummer er en tallkode som identifiserer et telefonabonnement, og brukes for å ringe fra en telefon til en annen i et telefonnettverk. Den gang telefonnumrene ble oppfunnet, var de korte – så få som to eller tre sifre. Etterhvert som telefonsystemene vokste i størrelse og ble mer sammenkoblet, helt til man omsluttet hele verden, har telefonnumrene blitt lengre. Nå aksesserer telefonnumre også andre apparater, slik som data- og telefaksmaskiner.
Norge
Den internasjonale telekommunikasjonsunion har tildelt Norge vår landskode 47, og det er Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) som forvalter nummerserien. Noen nummerserier tildeles til tilbydere, andre direkte til sluttbrukere.
| Nummerserie | Nummertype |
|---|---|
| 00 | Internasjonalt prefiks for ringing til utlandet |
| 01 | Reservert for fremtidige endringer i nummerplanen |
| 02000 - 09999 | 5-sifrede spesialnummer for bedrifter og veldedige organisasjoner, tildeles direkte av Nkom. |
| 100 - 115 | Standardiserte spesialnummer til bruk for landsomfattende tjenester av stor samfunnsnyttig verdi, eller tjenester knytta til den offentlige telefontjenesten. Eksempel: nødnumrene 110, 112 og 113. |
| 116 000 - 116 999 | 6-sifrede EU/EØS-harmoniserte nummer, som skal brukes til bestemte tjenester med samfunnsmessig verdi som legevakt 116 117. |
| 117 - 179 | Standardiserte spesialnummer |
| 1800 - 1899 | 4-sifrede nummer for nummeropplysningstjenester. |
| 190 - 199 | Tilbyderspesifikke spesialnummer |
| 20 00 00 00 - 39 99 99 99 | 8-sifrede fastnettnummer |
| 40 00 00 00 - 49 99 99 99 | 8-sifrede mobilnummer |
| 50 00 00 00 - 57 99 99 99 | 8-sifrede fastnettnummer |
| 58 00 00 00 00 00 - 58 99 99 99 99 99 | 12-sifrede nummer for maskin-til-maskin og tingenes internett-kommunikasjon |
| 59 00 00 00 - 59 99 99 99 | 8-sifrede nummer for maskin-til-maskin og tingenes internett kommunikasjon |
| 60 00 00 00 - 79 99 99 99 | 8-sifrede fastnettnummer |
| 800 00 000 - 899 99 999 | 8-sifrede spesialnummer |
| 90 00 00 00 - 99 99 99 99 | 8-sifrede mobilnummer |
- Fasttelefoner
Fra gammelt av hadde man telefonsentraler med sentralbord i alle kommuner og byer. Sentralbordet var koplingspanel der hver apparatlinje hadde sin hunplugg koplet på en tavle, og operatøren flyttet inn/utlinjene til det apparatet som skulle ha samtale. Man sveivet på telefonen slik at det ringte på sentralen, tok av røret og sa til sentralborddamen hvilke nummer man ønsket å snakke med, hun koblet til nummeret og ringte hos dette nummeret. Det var et nummer med 2 til 4 siffer, og når telefonen ble populær ble det venteliste for å få telefonnummer (og telefon). På flere sentraler løste man problemet med A og B nummer, for eksempel kunne en husstand ha nummer 4711A og en annen 4711B, sentralbordet ringte da en gang for 4711A og to ganger for 4711B. Å dele telefonnummer med A og B var mest vanlig innen familien fordi begge husstander kunne overhøre samtalen om de løftet av røret. Bemannede sentraler var i drift frem til at sentralene ble automatisert, for små bygdesamfunn kom automatiseringen mange år senere enn i byene.
I Norge benyttet man i mange år femsifrede nummer internt i fylkene, men hvis man skulle ringe en person i et annet fylke måtte man først slå tre siffer (retningsnummer). Etter hvert ble kapasiteten noen steder sprengt, og på 1970- og 1980-tallet ble antall siffer utvidet fra fem til seks i deler av landet. Man måtte da slå to ekstra (istedenfor tre) siffer hvis man skulle ringe utenfor fylket (retningsnummer). Bergen var tidligst ute og la om til seks siffer allerede i 1971.[2] I 1980 fulgte Stavanger og i 1982 Trondheims-regionen.[3] I 1988 ble forberedelsene til brosjyren påbegynt og den gikk i trykken ca, 1989.
Norske telefonnumre består av +47FFDDDDDD der FF/FFF er fylke og DDDDDD/DDDDD, f.eks.
En abonnent med telefonnummer 258813 i Oslo fikk 22258813 som nytt nummer. En abonnent i Østfold fikk nytt nummer i henhold til oppsettet FFFDDDDD, f.eks. ble Halden-numrene til 691DDDDD, og 94123 ble da til 69194123. Hadde man skivetelefon fra Oslo gikk den motsatt vei i fylkene, f.eks. Hedmark.
Utvidelse til åtte siffere
I løpet av 1993 ble antall siffer utvidet til åtte, og ordningen med retningsnummer forsvant. I januar 1993 gikk Oslo og det meste av Akershus, som de første, over til åtte siffer. Alle Oslo-numre begynte fra da av med 22 (mot 02 som tidligere retningsnummer).[4] I løpet av året gikk det meste av landet over til åttesifrede numre.[5]
Prosjektet med nummerutvidelse ble gjennomført over flere år på slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet.
