Syrisk-hettittiske stater

• Se hovedartikkel, Bronsealderens sammenbrudd

Sammenbruddet til det hettittiske riket er vanligvis knyttet til den gradvise nedgangen i handelsnettverkene i østlige Middelhavet og det resulterende sammenbruddet for betydelige byer i sen bronsealder langs kysten av Levanten, Anatolia og langs Egeerhavet.^[2]

På midten av 1200-tallet f.Kr. synes det som om det kom store grupper av grekere som snakket greske doriske dialekter som bevegde seg fra nord og sørover gjennom Balkanregionen. Trakerne som bodde i regionen og nordlige Hellas ble tilsynelatende presset til de vestlige kystene av Anatolia og senere til innlandet hvor de ble omtalt som frygere og mysere. Se artikkel Den doriske invasjon for diskusjon om invasjonsteorien. Mot slutten av 1200-tallet var de mykenske palassene i det greske innlandet ødelagt av angripere og pirater som ødela palasset ved Pylos på omtrent samme tid.^[3][4] Noen få tiår senere, på begynnelsen av 1100-tallet f.Kr., ble Troja ødelagt,^[5] og det hettittiske rike ble rammet av et ødeleggende angrep fra kaskaere (kaškäere, en løselig sammensatt stammeforbund av et bronsealderfolk som ikke var av indoeuropeisk opprinnelse og som er kjent fra hettittiske kilder).^[6] Dette folket okkuperte kystene rundt Svartehavet og slo seg senere sammen med folket i Mysia. De fortsatte med å angripe og ødelegge bortimot alle hettittiske steder inntil de til sist ble endelig beseiret av assyrerne bortenfor de sørlige grensene ved Tigris.^[7]

Disse store befolkningsbevegelsene i østlige Middelhavet er nevnt i nedtegnelsene til farao Ramses III i oldtidens Egypt som de såkalte Havfolkene.^[8] Blant dem som er nevnt er folket i Adana (Dnnym eller Danuna) i Kilikia og antagelig også trojanerne. Sivilisasjoner som hattiere, Arzawa (Lydia), Alashiya (Kypros), Ugarit og Alalakh ble ødelagt.^[9] Angriperne truet også grensene til Egypt.

En av årsakene til hettittenes rike falt sammen synes å være havfolkene, selv om det finnes kun omtaler i egyptiske nedtegnelser og det arkeologiske materialet er utilstrekkelig. Deres angrep sammenfalt med store folkevandringer over hav og land.^[10] Hattusa, den hettittiske hovedstaden ble fullstendig ødelagt. Som følge av sammenbruddet av de store byene og den hettittiske staten, kom det en strøm av ny bosetninger i tidlig jernalder til de fruktbare områdene i nordlige Mesopotamia i form av et stort antall landsbyer og gårder.^[11] Ut av dette oppsto det som kalles den nyhettitiske tiden, hvor syrisk-hettittiske småstater oppsto i denne endringen av landskapet i form av nye politiske strukturer og kulturelle tilknytninger. Historikeren David Hawkins har vært i stand til å spore en dynastisk forbindelse mellom det hettittiske kongedynasti og de såkalte «storekonger» og «jordbruksherrer» i Melid og Karkemisj i tidlig jernalder, noe som gir en uavbrutt kontinuitet mellom sen bronsealder og tidlig jernalder for disse stedene.^[12]

Bortsett fra de tekstlige bevisene fra inskripsjoner, er de uavbrutt kulturelle kontinuiteten i regionen til de syrisk-hettittiske statene fra sen bronsealder til tidlig jernalder ytterligere bekreftet av nyere arkeologisk arbeid ved steder som Aleppo (Stormgudens tempel i citadellet) ^[13] og Ain Dara (Tempelet til Ishtar-Shawushka),^[14] hvor templer som ble bygget i sen bronsealder som fortsatte inn i jernalderen uten avbrudd, og disse templene hadde tallrike ombygninger i tidlig jernalder.

De syrisk-hettittiske statene kan bli delt inn i to grupper: en nordlig gruppe hvor lokale hettittiske herskere forble ved makten, og en sørlige gruppe hvor arameere kom til å styre fra rundt 1000 f.Kr. Selv om disse småstatene er betraktet som til dels forent, var de faktisk adskilte, og egne kongedømmer.^[15][16]

Den nordlige gruppen omfatter:

• Tabal. Den kan ha inkludert en gruppe av bystater kalt Tyanitis (Tuwana, Tunna, Hupisna, Shinukhtu, Ishtunda)
• Kammanu (med Melid)
• Hilakku
• Quwê (med en festning i moderne Karatepe)
• Gurgum
• Kummuh
• Karkemisj

Den sørlige arameiske gruppe omfattet:

• Bit Gabbari (med Sam'al)
• Bit-Adini (med byen Til Barsip)
• Bit-Bahiani (med Guzana)
• Unqi eller Pattina (med byen Kinalua, muligens dagens Tell Tayinat^[17])
• Ain Dara, et religiøst senter
• Bit Agusi (med byene Arpad, Nampigi, og (senere) Aleppo)
• Hatarikka-Luhuti (hovedstaden av hva som først var Aleppo, og deretter Hatarikka)
• Hamat

Luviske monumentale inskripsjoner i antoliske hieroglyfer fortsatte uavbrutt fra 1200-tallets hettittiske kongemonumenter til tidlig jernalder med syrisk-hettittiske inskripsjoner i Karkemisj, Melid, Aleppo og andre steder.^[18] Luviske hieroglyfer ble valgt av mange av de syrisk-hettittiske regionale kongedømmene for deres monumentale inskripsjoner, som ofte var utformet som både to- og trespråklige i arameiske, fønikiske eller akkadiske versjoner. Tidlig jernalder i nordlige Mesopotamia så også en gradvis spredning av alfabetskrift på arameisk og fønikisk. I løpet av de kulturelle samhandlingene langs kysten av Midtøsten av syrisk-hettittiske områdene og i nordlige Syria på 900- til ut 700-tallet f.Kr., adopterte grekere og frygere alfabetskriften fra fønikerne.^[19]

• Neo-Hittite Monuments
• «Orthostat Relief - Hunting Scene», Bible History