Sveits i Eurovision Song Contest

Sveits er på flere måter Eurovision Song Contests hjemland. I kjølvannet av andre verdenskrig ønsket Den europeiske kringkastingsunion, som for øvrig har hovedkvarter i Sveits, å skape et samlende, felleseuropeisk tv-program som kunne promotere organisasjonen. Etter forslag fra den sveitsiske fjernsynsmannen Marcel Bezençon falt til slutt valget på en internasjonal sangkonkurranse, inspirert av den italienske Sanremo-festivalen. Den første finalen gikk av stabelen i Lugano i Sveits 24. mai 1956, med syv deltakende land. Ikke bare var Sveits vert, landet vant også konkurransen med Lys Assia og sangen «Refrain».^[2] Lys Assia representerte også Sveits i 1957 og 1958, og hun ble Eurovision Song Contest grande dame frem til sin død i 2018.^[3]

Etter seieren fulgte flere gode resultater for Sveits, og landet kom på topp ti hvert år frem til 1964. I 1958 var Lys Assia igjen nær ved å vinne, da hun ble nummer to bak Frankrikes André Claveau og «Dors, mon amour». I 1961 kom Sveits på en tredjeplass, og i 1963 så Sveits ut til å vinne sin andre seier med Esther Ofarim og «T'en va pas». Da alle land hadde avgitt poeng, lå Sveits to poeng foran Danmark. Den norske juryen hadde imidlertid avgitt feil poeng, og Norge måtte avgi stemmene sine på nytt helt på slutten av avstemningen. Da de nye norske stemmene var tatt med, gikk Danmark forbi Sveits og vant med to poeng.^[4] Norge ble i ettertid beskyldt for å hjelpe et naboland til seier, men feilen skyldtes at den norske juryen ikke var ferdig med å telle poengene da den ble kalt opp. I kaoset leste derfor en stresset Roald Øyen opp de midlertidige resultatene, og i feil rekkefølge.^[5][6]

I 1964 kom Sveits på sisteplass for første gang, og en ny sisteplass fulgte i 1967. Begge gangene var også uten poeng. Utover i 1970- og 1980-årane svingte resultatene. Flere ganger havnet Sveits langt ned på listen, men i årene 1975–1982 kom Sveits på topp ti hvert eneste år. I Bergen i 1986 ble Sveits nummer to, og i 1988 vant landet sin andre seier med den da ukjente fransk-kanadiske artisten Céline Dion og låten «Ne partez pas sans moi». Dette er langt fra eneste gang Sveits har importert en artist til å representere seg, blant dem var Esther Ofarim (1963) israelsk, Annie Cotton (1993) kanadisk, mens bandet Vanilla Ninja (2005) er estiske. Det er ingen regler som sier at artist eller låtskriver må være fra landet hen skal representere. Også Norge har vært representert av utlendinger, blant annet svenske Benny Borg (1972) og deler av gruppen Secret Garden (1995).

I 1993 sang Annie Cotton s Sveits til en tredjeplass. Etter dette har landet hatt liten suksess i konkurransen og måtte stå over Eurovision Song Contest i både 1995, 1999, 2001 og 2003. Etter at EBU innførte semifinaler i 2004 og frem til 2018, klarte Sveits å kvalifisere seg til finalen på 4 av 15 forsøk. I tillegg kom Sveits sist i semifinalen fire ganger – mer enn noe annet land.

I 2019 lyktes Luca Hänni og «She Got Me» å kvalifisere seg til finalen; dette var Sveits' første finaleplass på fem. I finalen kom han på fjerdeplass, noe som var landets beste plassering på 28 år. I 2021 toppet Gjon's Tears og «Tout l'Univers» den sterke fjerdeplassen med en tredjeplass, noe som var en tangering av Annie Cottons tredjeplass i 1993. I 2022 kvalifiserte Sveits seg til finalen for tredje gang på rad. Dette var første gang landet klarte å kvalifisere seg til flere finaler på rad, etter at EBU innførte systemet med to semifinaler i 2008. I 2023 lyktes landet å nå sin fjerde finale på rad, med Remo Forrer.

Som et flerspråklig land har Sveits hatt fordelen av å synge på flere språk: fransk, tysk, italiensk og retoromansk. Av landets 64 bidrag har 24 vært på fransk, 17 på engelsk, 12 på tysk, 10 på italiensk og 1 på retoromansk. Sveits har hatt størst suksess med sine franskspråklige bidrag: Av ti topp tre-bidrag har ni vært på fransk – inkludert de to første vinnerne.

Under er en liste over Sveits' deltakere, plasseringer og poeng i konkurransen siden debuten.^[1] I 1956 stilte de syv deltakerlandene med to bidrag hver. Bare vinneren ble offentliggjort, de andre plasseringene er ikke kjent.^[7]

Fargekoder

Oversikt over poeng til og fra Sveits i finaler siden debuten. Tallene er hentet fra nettstedet ESC Database. Ved like mange poeng, rangeres landene etter hvor mange prosent de har gitt av høyeste mulige oppnåelige totalscore.^[8]

Poeng fra Sveits i finaler 1957–2023
Rang	Land	Poeng
1	Italia	241
2	Storbritannia	218
3	Frankrike	204
4	Tyskland	193
5	Sverige	192

Poeng til Sveits i finaler 1957–2023
Rang	Land	Poeng
1	Storbritannia	179
2	Nederland	174
3	Østerrike	168
4	Finland	150
5	Belgia	145

Tallene i tabellene omfatter bare poeng i finaler. Poeng som Sveits har gitt og fått i semifinaler, er ikke inkludert.

• 
  Lys Assia i Hilversum i 1958
• 
  Jean Philippe i Luxembourg i 1962
• 
  Yovanna i Napoli i 1965
• 
  Henri Dès i Amsterdam i 1970
• 
  Peter, Sue og Marc i Haag i 1976
• 
  Piero Esteriore i Istanbul i 2004
• 
  DJ Bobo i Helsingfors i 2007
• 
  Paolo Meneguzzi i Beograd i 2008
• 
  Anna Rossinelli i Düsseldorf i 2011
• 
  Takasa i Malmö i 2013
• 
  Sebalter i København i 2014
• 
  Mélanie René i Wien i 2015
• 
  Rykka i Stockholm i 2016
• 
  Timebelle i Kiev i 2017
• 
  Zibbz i Lisboa i 2018
• 
  Luca Hänni i Tel Aviv i 2019
• 
  Gjon's Tears i Rotterdam (2021)
• 
  Marius Bear i Torino (2022)
• 
  Remo Forrer i Liverpool (2023)
• 
  Nemo i Malmö i 2024

Sveits har flere statlige tv-kanaler, én for hvert av de offisielle språkene: tysk (SRF), fransk (RTS) og italiensk (RSI).

• Sveits i Junior Eurovision Song Contest
• Sveits i Eurovision Choir of the Year

• Sveits' side på Eurovision.TV