Statens pensjonsfond

Statens pensjonsfond Norge (SPN) forvaltes av Folketrygdfondet med det til hensikt å gi best mulig avkastning over tid. Kapitalen investeres i verdipapirer som aksjer og obligasjoner i Norge, Danmark, Finland og Sverige innenfor de rammene Finansdepartementet har gitt gjennom mandat. Folketrygdfondet tar sine investeringsbeslutninger på selvstendig grunnlag.

Statens pensjonsfond Norge inngår sammen med Statens pensjonsfond utland (SPU) i Statens pensjonsfond. Formålet er statlig sparing. Statens pensjonsfond Norge er et «lukket fond». Det vil si at det ikke tilføres nye midler, men at avkastningen legges til fondet.

Statens pensjonsfond utland (SPU), tidligere Statens petroleumsfond, ble opprettet 22. juni 1990 og har som formål å forvalte den norske finansielle formuen som stammer direkte fra petroleumsvirksomheten. Knut Kjær ledet Statens pensjonsfond utland frem til nyttår 2008, da Yngve Slyngstad tok over.

Fondet tilføres hvert år inntekter som tilsvarer statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten, samt avkastningen av fondets formue. Fra fondet blir det trukket et beløp som går med til å dekke det oljekorrigerte underskuddet på statsbudsjettet. Dette beløpet skal i henhold til handlingsregelen tilsvare forventet realavkastning, som inntil 2017 ble anslått til 4 prosent av fondet ved inngangen til budsjettåret. Økonomiske vurderinger tilsa i 2017 en noe lavere avkastning fra da av, og anslaget for fondsavkastningen ble da satt ned til 3 prosent.^[3]

Forslaget om en fondsløsning ble diskutert av regjeringen Willoch i midten av 1980-årene, men møtte motstand fra det såkalte Tempo-utvalget ledet av den daværende visesentralbanksjef Hermod Skånland. I 1985 var Finansdepartementet også motstander av videre utredning av en fondsløsning, men en utredning ble støttet av finansminister Rolf Presthus og statsminister Kåre Willoch.^[4]

Tanken om å opprette et petroleumsfond kan spores minst tilbake til utvalget som forfattet NOU 1988:21 «Norsk økonomi i forandring. Perspektiver for nasjonalformue og økonomisk politikk i 1990-årene», også kjent som «Steigum-utvalget». Det norske oljefondet er i internasjonal særstilling når det gjelder forvaltning av fellesskapets formue, og har høstet internasjonal anerkjennelse for sin åpenhet når det gjelder de faktiske investeringer fondet foretar.^[5]

Finansdepartementet er den formelle eier av Statens pensjonsfond utland og har det rettslige ansvaret for forvaltningen av fondet, mens Norges Bank har ansvaret for den operative forvaltningen (i samsvar med retningslinjer gitt av Finansdepartementet), og det er Norges Bank Investment Management som har dette arbeidet. Fondets midler anbringes som innskudd på konto i Norges Bank. Motverdien forvaltes etter nærmere regler fastsatt av Finansdepartementet.

Det er staten ved Finansdepartementet som formelt tar de overordnede beslutningene om strategi, som hvor store deler av fondet som skal plasseres i ulike eiendeler som aksjer, obligasjoner og eiendom. Dette valget vil over tid bestemme mer enn nitti prosent av fondets avkastning og risiko. Alle fondets midler er investert i utlandet. Sommeren 2007 vedtok Stortinget at 60 prosent av fondet skal investeres i aksjer mens 40 prosent skal settes i rentebærende verdipapirer. I mars 2010 fikk fondets forvaltere et mandat til å investere i eiendom. Målsetningen er å redusere renteinvesteringene med 5 prosent av fondskapitalen, og sette dette i eiendom. Statens pensjonsfond utland har oversikt over hvor stor andel av investeringene som blir foretatt i grønne fond.^{[trenger referanse]}

Det første innskuddet i oljefondet på nesten 2 milliarder kroner ble gjort 30. mai 1996, av daværende finansminister Sigbjørn Johnsen,^[6] og i løpet av de første 20 årene ble det overført nær 3 500 milliarder kroner til fondet. Siv Jensen ble i 2016 den første finansminister som foretok et uttak fra fondet. Uttaket på 6,7 milliarder ble offentliggjort i statsregnskapet og ble begrunnet med reduserte inntekter til staten som følge av den lave oljeprisen.^[7]

I statsbudsjettet for 2020 var det planlagt å bruke ca. 240 milliarder kroner fra fondet. I det nye forslaget til statsbudsjett ble dette økt til drøyt 430 milliarder. Dermed tok man ca. 190 milliarder ekstra fra fondet for å dekke de ekstra utgiftene på grunn av den pågående Koronaviruspandemien og andre endringer fra året før.

Dette bryter hovedprinsippet i handlingsregelen, som sier at man maks skal bruke 3 prosent av fondet årlig.^[8]

Oljefondet har 540 ansatte fra 38 land. De ansatte er fordelt på fem kontorer i Oslo, London, New York, Singapore og Shanghai.^[9]

Verdien av oljefondet ved utgangen av året.^[10]

1. i milliarder kroner.

9. juli 2023 rundet fondet atten tusen milliarder kroner i verdi.^[11]

Angir første dato da fondets verdi passerte angitt verdi, og tar ikke hensyn til om verdien senere har sunket under denne verdien igjen (for så eventuelt passere den på ny). Norges folketall er angitt for nærmeste kvartal, som angitt av Statistisk sentralbyrå. Kursen på USD er hentet fra Norges Bank.

^#Første innskudd, ¹ Milliarder, ² Millioner, ³ Tusen

Omkring halvparten (45%) av verdiøkningen skyldes at NOK har svekket seg mot USD, fra ca 6 kr i 2004 til 10,60 kr i juli 2024. Målt mot samme kurs (6,06 NOK/USD) ville verdien per 9. juli 2023 vært 10 600 og ikke 18 000 milliarder NOK. Differansen blir av enkelte omtalt som "luftpenger".^[30]

Pensjonsfondet består av internasjonale aksjer, obligasjoner og eiendom. Fondet er spredt ut over de fleste land, markeder og valutaer for å oppnå en bred eksponering mot global vekst og verdiskapning. Ved utgangen av 2018 var 66,3 % av fondet investert i aksjer, 30,7 % i rentepapirer og 3,0 % unoterte eiendomsinvesteringer.^[31]

Finansdepartementet har besluttet at aksjeinvesteringene skal gradvis økes til 70 % av fondets verdi, og fondet har mandat til å investere opptil 7 % av fondets verdi i eiendomsmarkedet.^[32] Aksjeinvesteringene foretas i henhold til mandat som et indeksnært fond,^[33] altså tett opp mot hvordan et indeksfond ville investert.

Av investeringene i obligasjoner var 70 % lån til stater og relaterte institusjoner og 30 % lån til bedrifter. USA er den største lånetakeren, og per 30. september 2017 skyldte den amerikanske staten 570 milliarder kroner.^[34]

Verdien på oljefondet var 8 256 milliarder kroner ved utgangen av 2018,^[31] mens verdien av Statens pensjonsfond Norge var 239 milliarder kroner.

Oljefondets verdi passerte for første gang 10 000 milliarder 25. oktober 2019. Verdien er målt i norske kroner og når kronekursen går ned går fondets verdi opp. Dagen før, 24. oktober, var det 50 år siden Ekofiskfeltet ble påvist.^[35][36][37]

Aksjer er en eierandel av en bedrifts egenkapital. Sammenlignet med bankinnskudd så gir aksjeinvestering vanligvis høyere avkastning, men også høyere risiko. Siden oppstart av fondet har man økt eksponeringen mot aksjer jevnt og trutt fra å ha null aksjer før 1998 til å ha et mål om å ha 70 % av fondet i aksjer i 2017. Fondet er en betydelig global aktør, og eide per 1. januar 2020 1,5 % av alle børsnoterte aksjer i verden og, 2,6 % av alle børsnoterte aksjer i Europa.

Statsobligasjoner er obligasjoner utstedt av land for å få tilgang til kapital. Det å investere i et lands statsobligasjoner er i praksis det samme som å gi landet et lån. Land utsteder statsobligasjoner for å stabilisere finansmarkedene, finansiere investeringer, betale ned gjeld, bygge opp valutareserver eller finansiere regjeringens aktiviteter. For et utviklingsland vil det å utstede statsobligasjoner være et viktig tegn på internasjonal kredittverdighet.^[38]

I starten ble nesten hele SPU investert i statsobligasjoner. Aksjeinvesteringer ble introdusert i fondets portefølje i 1998. I 2006 ble det vedtatt at 60 % av fondet skal investeres i aksjer og 40 % i verdipapirer, deriblant statsobligasjoner.^[39]

Ved utgangen av 2008 hadde SPU investert ca. 555 milliarder i 45 lands statsobligasjoner. 19 av disse landene var utviklingsland. Dette utgjorde i underkant av 1/4 av SPUs totale investeringer.^[40] Investeringer i statsobligasjoner er ikke underlagt de etiske retningslinjer som styrer resten av fondets investeringer. Det har siden 2006 vært mulig for Finansdepartementet å stoppe NBIM fra å kjøpe statsobligasjoner fra et land, men dette må baseres på bred internasjonal konsensus. Et land har blitt ekskludert fra fondets investeringsunivers, og det var Burma i 2007. Frem til 2010 var SPU styrt av et eneste etisk krav: «Fondet kan ikke plasseres i rentebærende instrumenter utstedt av følgende stater: Burma.»^[41]

I 2010 kom Finansdepartementet med et forslag om å endre retningslinjene til å kunne gjelde andre land enn Burma. Kravet for utelukkelse er imidlertid så strengt at Myanmar (tidligere Burma)fremdeles er det eneste landet som i praksis blir berørt: «Utelukkelse av statsobligasjoner utstedt av bestemte land bør bare besluttes der det er vedtatt omfattende FN-sanksjoner, eller andre internasjonale tiltak av stort omfang rettet mot et bestemt land og Norge har sluttet opp om tiltakene.»^[42]

Investeringsprofil for oljefondet ved utgangen av året, beløp i milliarder kroner.^[10]

1. 2000-1: Taktisk aktivaallokering; 2002-3: Miljøfondet.

I et notat fra tenketanken Civita har økonomen Steinar Juel argumentert med at formuen i Statens pensjonsfond (oljefondet) bør sees som en del av norske borgeres formue, følgelig er inntektsfordelingen betydelig mindre skjev enn hva den ellers blir.^[43] Juels argumentasjon har blitt imøtegått av forsker Rolf Aaberge og professor Kalle Moene,^[44] sistnevnte hevder at de to (borgernes private formue og hver enkelts andel av oljefondet) må sees adskilt, og om de regnes sammen så «legger vi sammen epler og pærer».^[45] Videre argumenterer Moene at om en skal se oljefondet slik, så kan en like gjerne se dets bidrag tilbake til samfunnet som en koppskatt, dvs. svært ulikt fordelt.^[46]

Etikkrådet i Statens pensjonsfond utland ble opprettet i 2004^[47] og har som oppgave å vurdere om selskaper som det blir investert i, er i samsvar med fondets etiske retningslinjer. Rådet sender tilrådninger til finansdepartementet, som fatter beslutninger om selskaper som det ikke skal investeres i. I sin vurdering av hvilke selskaper som skal utestenges, brukes informasjon fra selskapenes hjemmesider eller de er bekreftet av andre kilder. Selskapene blir også anmodet om å offentliggjøre detaljer rundt sin virksomhet.^[48] Etikkrådet evaluerer eller uttaler seg ikke om investeringer i statsobligasjoner.

Den 9. september 2008 fortalte HegnarOnline hvordan Statens pensjonsfond utland hadde plassert 270 milliarder kroner i aksjer notert på de amerikanske børsene.^[49] Det viste seg blant annet at mye penger var plassert i volatile amerikanske banker og finansinstitusjoner, deriblant både Lehman Brothers (nå konkurs^[50]), Fannie Mae og Freddie mac (begge kjøpt opp av den amerikanske staten^[51]). Den 25. september 2008 ble det skrevet en artikkel i Dagbladet som hevdet at Statens pensjonsfond – utland per 31. desember 2007 hadde store eller små investeringer i minst 22 internasjonale gamblingselskaper, i alt verdt 1,85 milliarder kroner.^[52]

I 2016 utelukket Norges Bank 52 kull-selskaper fra fondet.^[53] I mars 2022 startet Regjeringen en prosess for å trekke Oljefondets 25 milliarder ut av Russland etter Russlands invasjon av Ukraina i 2022.^[54]

• Handlingsregelen
• Statens reservefond
• NOU 2003:22, Graver-utvalget

• Asle Skredderberget: Usannsynlig rik. Historien om Norge og oljefondet Kagge 2015 ISBN 9788248916604
• Clemens Bomsdorf: So werden Sie reich wie Norwegen Campus (Frankfurt/New York) 2018 ISBN 9783593508498

• Offisielt nettsted
• St.meld. nr. 16 (2007 - 2008)
• Folketrygdfondet
• Generelt om fondet
• Etikkrådet.no
• Petroleumsfondsloven
• Sentralbankens likviditetspolitikk i en oljeøkonomi, av Asbjørn Fidjestøl, direktør i Norges Bank Pengepolitikk
• Tegnefilm om oljepenger - artikkel og video fra forskning.no 14.10.08