Schengen-avtalen

Den opprinnelige Schengen-avtalen ble inngått av Tyskland, Frankrike, Nederland, Belgia og Luxembourg i juni 1985 på skipet «Princess Marie-Astrid» på Mosel nær landsbyen Schengen i Luxembourg, ved den franske og tyske grensen.^[1]

Avtalen ble 19. juni 1990 supplert med Schengen-konvensjonen, som avskaffet indre grensekontroller og innførte felles visumregler.^[2] Schengen-området ble etablert 26. mars 1995. ^[3]

Ettersom flere EU-medlemsstater undertegnet avtalen ble det besluttet å inkorporere avtalen i EU. Avtalen ble del av europaretten gjennom Amsterdam-traktaten i 1997 og trådte i kraft i 1999. Samarbeidet omfatter 29 land. Island, Liechtenstein, Norge og Sveits deltar gjennom assosieringsavtaler med EU.^[4]

Norges deltakelse i Schengen-samarbeidet foregår i det såkalte fellesorganet, som består av medlemslandene i EU, Europakommisjonen samt de fire assosierte Schengen-medlemmene Norge, Island, Sveits og Liechtenstein. ^[5]

Schengen-avtalen omfatter fra 1. april 2024 29 europeiske land. Det dreier seg om EUs medlemsland, med unntak for Irland (som har opt-out) og Kypros. Videre omfatter ordningen EØS-landene og Sveits.

Følgende områder tilhørende medlemslandene omfattes ikke av Schengen-avtalen:

• Grønland (Danmark)
• Færøyene (Danmark)
• Svalbard (Norge)
• Aruba (Nederland)
• Curaçao (Nederland)
• Sint Maarten (Nederland)
• og andre nederlandske områder i Karibia
• Fransk Guyana (Frankrike)
• Guadeloupe (Frankrike)
• Martinique (Frankrike)
• Réunion (Frankrike)
• andre franske samfunn og territorier utenfor Europa
• Ceuta (Spania)
• Melilla (Spania)

Generelt sett omfattes områder utenfor Europa ikke av Schengen-avtalen (men Kanariøyene omfattes)

1	Tyskland	26. mars 1995	21	Slovakia	21. desember 2007 1
2	Nederland	26. mars 1995	22	Ungarn	21. desember 2007 1
3	Belgia	26. mars 1995	23	Slovenia	21. desember 2007 1
4	Luxembourg	26. mars 1995	24	Malta	21. desember 2007 1
5	Frankrike	26. mars 1995	25	Sveits	12. desember 2008 2
6	Spania	26. mars 1995	26	Liechtenstein	19. desember 2011
7	Portugal	26. mars 1995	27	Kroatia	1. januar 2023[6]
8	Italia	26. oktober 1997	28	Bulgaria	31. mars 2024 3
9	Østerrike	1. desember 1997	29	Romania	31. mars 2024 3
10	Hellas	26. mars 2000		Kypros	Søkerland
11	Finland	25. mars 2001
12	Island	25. mars 2001
13	Norge	25. mars 2001
14	Sverige	25. mars 2001
15	Danmark	25. mars 2001
16	Tsjekkia	21. desember 2007 1
17	Estland	21. desember 2007 1
18	Latvia	21. desember 2007 1
19	Litauen	21. desember 2007 1
20	Polen	21. desember 2007 1

¹ Traktaten trådte i kraft til lands og til havs i disse ni landene på denne datoen. Ved flyplassene opphørte passkontrollen 30. mars 2008.

² Traktaten trådte i kraft til lands i Sveits på denne datoen. Ved flyplassene opphørte passkontrollen 29. mars 2009.

³ Traktaten trådte i kraft til vanns og ved flyplassene på denne datoen. Til lands gjelder passkontrollen fortsatt.

Før første verdenskrig kunne man reise fra Paris til Moskva uten pass.^[7] Denne friheten opphørte med krigen, selv om flere lokale frisoner ble etablert. Etter Irlands uavhengighet fra Storbritannia i 1922 kunne man reise fritt mellom landene, uten pass (identitetskort eller pass trengs for flyreiser siden 1997). Mellom Norge, Sverige, Danmark og Finland har det likeledes vært passfrihet siden 1952, lovfestet ved den nordiske passunionen i 1954.

Slike frisoner var likevel unntaket fra regelen. For å krysse grensene mellom land i Europa behøvde man et pass. I mange land var det også påkrevet med egne visum. Et enormt nettverk av grenseposter i Europa forårsaket forsinkelser og økte utgifter for handel og turisme.

Etter traktatens iverksettelse, ble grenseposter mellom deltagerland stengt, og ofte revet. Biltrafikken blir ikke lenger forsinket; passasjerer som reiser med bil, båt, jernbane og fly trenger ikke å identifisere seg med pass eller visum når de krysser grensene. Borgere i land utenfor EU og EØS som reiser i Schengen-området som turister og forretningsmenn, behøver et Schengen-visum som utstedes av ambassaden eller konsulatet i det Schengen-landet de ønsker å besøke først. Etterpå kan de uhindret besøke et hvilket som helst Schengen-land.

Borgere i "tredje-land", utenfor EU^[8], som har oppholdstillatelse i en Schengen-stat, kan fritt oppholde seg i og reise til en annen Schengen-stat i en periode på opptil 3 måneder.^[9] For lengre opphold, kreves spesiell tillatelse fra det respektive landet. Personer utenfor Schengen-området, som har en langvarig oppholdstillatelse i et medlemsland, kan, under visse omstendigheter, tildeles retten til å bosette seg i andre medlemsland.^[10]

Schengen-landene samarbeider om å kontrollere og overvåke områdets ytre grenser, gjennom en avtale som kalles Schengen-grensens kodeks.^[11] Artikkel 7 krever en minimum-sjekk av personer som krysser de ytre grensene, deriblant identifikasjonspapirer og reisedokumenter. Borgere fra "tredje-land", utenfor EU^[8], som krysser grensene, må gjennomgå en omfattende undersøkelse, som også omfatter alle adgangskrav (dokumentasjon, visum, yrkesmessig status, hvordan de tjener til livets opphold, og mulig utestengelse av sikkerhetshensyn).

• Den internasjonale organisasjonen for migrasjon
• Schengen Information System

• Schengen-avtalens historikk og bakgrunn på den norske EU-delegasjonens nettside
• Schengen Visa Information
• Schengen (Agreement and Convention)