Professor Thorolf Raftos Minnepris
Professor Thorolf Raftos Minnepris (også kjent som Raftoprisen) er en pris som utdeles av Raftostiftelsen til enkeltpersoner, organisasjoner eller grupper som kjemper for ideer og prinsipper som underbygger FNs charter om menneskerettighetene. Thorolf Rafto var professor i økonomisk historie ved Norges Handelshøyskole.
| Professor Thorolf Raftos Minnepris | |||
|---|---|---|---|
 Thorolf Rafto (1922–1986). | |||
| Utdeler | Raftostiftelsen | ||
| Oppkalt etter | Thorolf Rafto | ||
| Innstiftet | 1987 | ||
| Land | Norge | ||
| Utdelinger | 1987– | ||
Raftoprisen deles ut hvert år den første søndagen i november på Den Nationale Scene i Bergen.
Raftoprisen har vært delt ut hvert år siden 1987[1], og har etter hvert oppnådd stor internasjonal oppmerksomhet og prestisje. Prisen blir gitt til personer, grupper eller organisasjoner som ikke er kjent på verdensbasis. Meningen er å skape fokus rundt dem slik at arbeidet de gjør blir lettere. Fire av mottakerne eller sakene som har fått Raftoprisen, er senere blitt tildelt Nobels fredspris – Aung San Suu Kyi, José Ramos-Horta, Kim Dae-jung, Shirin Ebadi.
Prismottakere
- 1987 – Jiří Hájek, Tsjekkoslovakia
- 1988 – Trivimi Velliste, Estland
- 1989 – Doina Cornea, Romania og Fidesz, Ungarn
- 1990 – Aung San Suu Kyi, Burma
- 1991 – Jelena Bonner, Russland
- 1992 – Preah Maha Ghosananda, Kambodsja
- 1993 – Folket på Øst-Timor (Prisen ble mottatt av José Ramos-Horta)
- 1994 – Leyla Zana,Tyrkia
- 1995 – Komiteen for Soldatmødre i Russland, Russland / Tsjetsjenia
- 1996 – Palermo Anno Uno, Italia
- 1997 – Sigøynerne/Romanifolket representert ved Ian Hancock
- 1998 – ECPAT, Thailand
- 1999 – Gennadij Grusjevoj, Belarus
- 2000 – Kim Dae-jung, Sør-Korea
- 2001 – Shirin Ebadi, Iran
- 2002 – Mohammed Daddach, Vest-Sahara
- 2003 – Paulos Tesfagiorgis, Eritrea
- 2004 – Rebiya Kadeer, fra den uighuriske minoriteten i Kina
- 2005 – Lidija Jusupova, Tsjetsjenia, Russland
- 2006 – Thich Quang Do, Vietnam
- 2007 – The National Campaign on Dalit Human Rights, India
- 2008 – Bulambo Lembelembe Josué,[2][3] Den demokratiske republikken Kongo
- 2009 – Malahat Nasibova, Aserbajdsjan
- 2010 – José Raúl Vera López, Mexico
- 2011 – Sexual Minorities Uganda (SMUG), representert ved Frank Mugisha, Uganda
- 2012 – Nnimmo Bassey, Nigeria
- 2013 – Bahrain Centre for Human Rights, Bahrain
- 2014 – Agora, Russland[4]
- 2015 – Padre Melo, Honduras[5]
- 2016 – Yanar Mohammed, Irak[6]
- 2017 – Parveena Ahangar og Imroz Parvez, Kashmir
- 2018 – Adam Bodnar, Polen[7]
- 2019 – Rouba Mhaissen, Syria/Libanon[8]
- 2020 – Egyptian Commission for Rights and Freedom (ECRF), Egypt[9]
- 2021 – Human Rights Data Analysis Group, USA[10]
- 2022 – Nodjigoto Charbonnel, Tsjad[11]
- 2023 – Defence for Children International – Palestine (DCIP), Palestina[12]
