Opioider

Opioider anbefales ikke i den generelle behandlingen av kroniske smerter, uten kun i særlige tilfeller.^[3][1][4]

Til tross for den bekreftede verdien av opioider i mange sammenhenger, så er det reist spørsmål ved opioidenes rolle i behandlingen av kroniske (langvarige) smerter.^[5][3][1] Den senere tids vilkårlighet til å forskrive opioider for langvarig bruk i USA og Canada har ført til høy frekvens av reseptbelagt misbruk av opioider, uakseptable dødsrater og en enorm belastning for de berørte i disse samfunnene.^[3] Denne belastningen har hovedsakelig vært en konsekvens av opioider som er foreskrevet for behandling av kroniske smerter, der langtidseffektiviteten er usikker og hvor skadene, spesielt for høye doser, er klare og sterkt støttet av forsiktighetsdata fra de berørte landene. Slike skader inkluderer, men er ikke begrenset til, avhengighet og død. Økt forskrivning for kroniske smerter forekommer også i noen andre utviklede land, mens utviklingsland fortsetter å slite med mangel på opioidtilgjengelighet for passende indikasjoner.^[1][4]

Opioider binder seg til opioid-reseptorer. Dette er G-proteinmedierte reseptorer, og har flere effekter.

• De øker kalium-utstrømmingen av cellen, og hyperpolariserer dermed membranen.
• De blokker kalsiumkanaler, og fører dermed til at mindre mengder nevrotransmitter blir frigitt fra cellen (nevrotransmitterfrigjøring blir utløst av kalsiuminflux).
• I tillegg hemmer de enzymet adenylyl cyclase, som igjen reduserer mengden cyclisk AMP i cellen. Dette senker den generelle aktiviteten i cellen.

Den totale effekten er altså redusert celleaktivitet. Hvorfor dette gir smertelindring er sammensatt, og ikke fullt ut kjent. Det antas at redusert frisetting av inhiberende nevrotransmitter (GABA) øker aktiviteten i smertelindrende baner i nervesystemet.

Smertesignaler fra skadet vev går inn i ryggmargen gjennom nervefibre av typen Ad og C. Der kobler de seg på den oppadstigende smertebanen (Tractus spinothalamicus), som sender signalene videre opp til hjernen. I koblingspunktet ligger en del ekstra nerveceller kalt internevroner. Disse kan dempe smertesignalet, og det antas at en del av virkemåten til opioider er å stimulere disse internevronene, slik at de øker sin smertedemping.

I tillegg blir smertesignalene dempet av nedadgående baner fra Raphe-kjernene og Periakveduktal grå substans (som er navn på områder i hjernestammen). Opioider stimulerer indirekte disse nedadgående banene ved å fjerne GABA-inhibering.

Effektene av opioider kan deles i sentralnervøse og perifere.

Mulige sentralnervøse effekter:

• Sedasjon
• Konfusjon
• Respirasjonshemming
• Eufori
• Depresjon
• Analgesi
• Kvalme
• Pupillekonstriksjon
• Urinretensjon
• Toleranse
• Avhengighet
• Hostedempende

Mulige perifere effekter:

• Obstipasjon
• Konstriksjon av bronkier
• Kløe

Avhengighet innebærer abstinenssymptomer hvis forbruket opphører i en periode.

Toleranse, betyr at det kreves større og større doser for å fremkalle samme virkning.

• Opium og opiumpreparater finnes som laudanum og paregoric.
• Naturlige opiater som morfin, tebain, noskapin, papaverin og kodein - sistnevnte finnes i Paralgin Forte®.
• Semisyntetiske opiater som diacetylmorfin finnes i heroin, hydrokodon, etylmorfin, buprenorfin og oksykodon.
• Syntetiske opioider som fentanyl, metadon og buprenorfin finnes i Subutex®).

• Psykoaktivt stoff

•  (en) Opioids – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Folkehelseinstituttet