Ole Berg

Berg ble offiser i 1912 og tok i 1915 den militære høyskole. Han oppnådde i 1928 kapteins grad og var sjef for generalstabens etterretningskontor. I perioden 1934–1935 var han sjef for Krigsskolen.

Berg var i 1940 oberstløytnant i Generalstaben og avdelingssjef for kommunikasjonsavdelingen. Han ble under kampene i Narvik utnevnt som sjef for 6. brigade den 7. mai 1940 . Etter at styrkene i Nord-Norge kapitulerte 10. juni, var han med i en gruppe ledet av major Olaf Helset som skulle samle de forskjellige motstandsgruppene under en felles ledelse i det som skulle bli Milorg. Etter at Helset ble arrestert i februar 1941 tok Ole Berg over ledelsen i Det militære råd og fungerte frem til han måtte flykte til Sverige i januar 1943.

I Sverige ble han militærinspektør og sjef for Militærkontorene Mi2 og Mi4 ved den Den norske legasjonen i Stockholm.^[3]

Etter krigen rykket Ole Berg raskt opp i gradene og ble som generalløytnant 1. september 1945 sjef for Hærens overkommando og senere sjef for Forsvarsstaben (i praksis Forsvarssjef) i perioden 1. august 1946 – 31. oktober 1955.

Ole Berg var sønn av ordfører i Frol herred, standartjunker og gårdbruker Godtvard Berg. Ole Berg var far til generalløytnant Ulf Berg.

For sin krigstjeneste ble Berg gjort til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden, samt tildelt St. Olavsmedaljen med ekegren^[4][5] og Deltagermedaljen.^[6]

• Jens Christian Hauge, Rapport om mitt arbeid under okkupasjonen, Gyldendal, Oslo, 1995 ISBN 82-05-23200-8

• (no) «Ole Berg» i Store norske leksikon