Odd Nansen
Odd Nansen (født 6. desember 1901 i Bærum, død 27. juni 1973 samme sted) var en norsk tegner, humorist, forfatter og arkitekt, mest kjent for sitt humanitære virke.[5]
| Odd Nansen | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 6. des. 1901[1][2][3][4] Bærum | ||
| Død | 27. juni 1973[1][2][3][4] (71 år) Oslo | ||
| Beskjeftigelse | Arkitekt, skribent, menneskerettsaktivist, dagbokskriver | ||
| Utdannet ved | Norges tekniske høgskole | ||
| Far | Fridtjof Nansen | ||
| Mor | Eva Nansen | ||
| Søsken | Irmelin Revold | ||
| Barn | Eigil Nansen Marit Greve Siri Jemtland | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Medlem av | Nansenhjelpen (organisasjonsgrunnlegger) | ||
| Utmerkelser | Stort fortjenstkors med stjerne og skulderbånd av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden St. Olavs Orden (1970) | ||
Liv og virke
Bakgrunn
Odd Nansen var sønn av Fridtjof Nansen (1861–1930) og sanger Eva Helene Sars (1858–1907). Familien bodde på Polhøgda. Etter examen artium ved Halling skole året før Olav V, tok han arkitekteksamen i 1926 ved NTH, der han i løpet av sitt virke ved Studentersamfundet i Trondhjem var med på flere UKErevyer, både som forfatter og skuespiller. Han var også teatersjef i Studentersamfundets Interne Teater i perioden 1922–1924.
Nansen skrev visa Hjemve, også kjent som Æ e' fødd i Trondhjæm uti Sanden eller Trondhjæm, Trondhjæm at æ reist ifra dæ[6] til revyen Bing Bang i 1925.[7]
Han giftet seg 1927 med Karen (Kari) Hirsch (1903–1985), datter av ingeniør Worm Darre Hirsch og hustru Signe Jenssen. Familien flyttet til USA, der han oppnådde en tredjeplass i en arkitektkonkurranse for beste flyplass.[hvor?] Da Fridtjof Nansen døde i 1930, vendte familien tilbake til Norge.
Arkitekt
Odd Nansen etablerte egen praksis i Oslo i 1931. Nansen var hovedarkitekt for Fornebu lufthavn fra starten til flyplassen sto ferdig. To av hans barn, arkitektene Eigil Nansen (1931–2017) og Siri Nansen Jemtland,[8] arbeidet ved sin fars arkitektkontor i 1960-årene. Sistnevnte var arkitekt blant annet for det tidligere signalbygget til Siemens på Linderud[9].
Andre verdenskrig
Odd Nansen tok over den humanitære arven fra faren, Fridtjof Nansen. I 1936 stiftet han Nansenhjelpen som hjalp mennesker på flukt fra Hitler-Tyskland. Hans innsats for å hjelpe jøder på flukt fra nazistiske forfølgelser har ført til at han er blitt sammenlignet med svenske Raoul Wallenberg, som gjennom sitt arbeid i Budapest reddet mange tusen mennesker fra å bli deportert og trolig drept.
Etter at Adolf Hitler overtok makten i januar 1933, kom jødeforfølgelsene i statlig regi. Odd Nansen stilte seg i spissen for å hjelpe jøder på flukt da Nygaardsvold-regjeringen var lunken, og fagbevegelsen strittet imot. Flere av de jødiske flyktningene Nansenhjelpen greide å hjelpe, var barn. Nina Grünfeldts film Ninas barn[10] forteller disse barnas historie.[11]
Nansen var med på å stifte Nasjonalhjelpen i 1940.
Under andre verdenskrig var han fange på Grini og i Sachsenhausen. I fangetiden skrev han nesten hver dag dagbok med tynn blyantskrift på små lapper. Disse lappene ble smuglet ut av leirene og senere utgitt i tre bind. Dagbøkene ble bestselgere i Norge, og er oversatt til flere språk. En av Nansens medfanger i Sachsenhausen, pensjonert arkitekt Robert Bjørka, har fortalt om hvordan dagbøkene ble til.[12]
Mens Nansen satt internert på Grini, var han i flere måneder utplassert på tvangsarbeid med snøtunneler i Nord-Norge.[13]
Nansen ble sammen med andre norske fanger kjørt med de hvite bussene fra Sachsenhausen til Neuengamme 21. mars 1945. Nansen konstaterte at Neuengamme var en dødsleir, og mente at svensk Røde Kors ble ført bak lyset.[klargjør] Folke Bernadotte inspiserte selv leiren 31. mars og ble orientert av den norske tillitsmannen Sverre Løberg. Senere kom det også svenske sykepleiere til sykestuen i leiren. Også danske Røde Kors arbeidet i leiren. Den første transporten med syke fra Neuengamme til Sverige gikk 9. april 1945. Nansen ble selv med bussene som gikk nordover mot Danmark 20. april.[14]
Etterkrigstiden
Etter krigen gjorde Nansen en omfattende innsats for å få Tyskland på fote igjen, blant annet med flere måneder lange ekspedisjoner til de utbombede områdene med mat og tran. Han var president i Én Verden 1947—1956 og formann i Det Norske Flyktningeråd.
Litteratur
I 2015 utkom biografien om Odd Nansen, basert på blant annet en til da ukjent billed- og brevsamling og intervjuer med hans tre gjenlevende barn.[15][16][17][18][19][20][21]
Forfatteren Anne Ellingsen gav ut en biografi om Odd Nansen i 2023, Odds store kamp : historien om Odd Nansen på Ad Lib forlag.[22]
Utmerkelser
- Storkors av Den Gyldne Kat 1953
- Kommandør av St. Olavs Orden 1970
Arbeider
- Fornebu lufthavn: Restaurant- og ekspedisjonsbygg (1939) og nytt ekspedisjonsbygg (1962)
- Aluminiumsverkene i Mosjøen, Holmestrand, samt byggene til Årdal og Sunndal Verk i både Øvre Årdal og på Sunndalsøra. Sammen med Vilhelm Reinhardt i 1960-årene.
- Siemens AGs bygg på Linderud i Oslo
Bibliografi
- Odd Nansen (1947). Fra dag til dag – 13. januar 1942 til 28. april 1945. Dreyer. [Fra fangenskapet. Bind 1: Fra 13. januar til 4. august 1942—Bind 2: Fra 5. august 1942 til 21. august 1943—Bind 3: Fra 22. august 1943 til 28. april 1945]
- Odd Nansen (1947). Nestekjærlighetens front. Dreyer. [Tale holdt i Universitetets aula 9. april 1947]
- Odd Nansen (1970). Langs veien: Opplevelser, møter og samtaler. Gyldendal. [Erindringer fra barndommen]
- Odd Nansen (1970). Tommy. En sannferdig fortelling. Gyldendal forlag. [Om Haag-dommeren Thomas Buergenthal som Odd Nansen reddet i 1945]
