Mona Sahlin

Mona Ingeborg Sahlin ble født Anderson 9. mars 1957 i Sollefteå i Västernorrlands län i landskapet Ångermanland^[5] som datter til Hans Andersson, tidligere politisk sakkyndig hos Ingvar Carlsson og ordfører for Nacka arbetarekommun. Hennes mor, Siv Andersson, født Rentorp, var forstander for Folkets hus i Stockholm.^[6] I Mona Sahlins tidlige barndom arbeidet hennes far ved forskjellige ungdomsvernsskoler og familien flyttet derfor rundt. På midten av 1960-tallet havnet familien i Järla i Nacka og forble der. I oppveksten hadde Sahlin flere interesser, deriblant fotball og korsang. På gymnaset gikk hun på samfunnsvitenskapelig linje i Saltsjöbadens Samskola og på Södra Latin i Stockholm med utgangsår 1976.^[7][8]

Sahlin ble som trettenåring medlem i FNL-gruppen i Nacka, og tidlig på 1970-tallet ble hun medlem i Sveriges socialdemokratiska ungdomsförbund (SSU). Hun var leder i SSU-klubben Nacka 1974–1976.^[7] Etter gymnaset i 1976 var Sahlin viseordfører i Elevförbundet (senere Sveriges Elevkårer) og leder i SSU-kretsen Nacka-Värmdö mellom 1976 og 1977.^[7]

Sahlin arbeidet som oppvasker i Svenska Dagbladets personalkantina i 1976, var kontorist på Synskadades Riksförbund i 1977 og redaktør på Brevskolan i 1978^[9] og sekretær der 1980–1982. Sahlin var ordfører i SSU-distriktet Stockholms län 1980-83. Hun ble innvalgt i Riksidrottsstyrelsen i 1983, ble medlem av folkstyrelsekommittéen i 1984, medlem i Arbetslivscentrum 1985 og ordførende i statens ungdomsråd i 1985. Etter sin første foreldrepermisjon i 1978 arbeidet hun fra 1980 på Statsanställdas förbund.^[6] Hun var også foreldrepermittert i 1983 og 1986.^[10]

I 1982 ble Sahlin innvalgt i riksdagen og ble med sine 25 år den da yngste der. I 1990 ble hun arbetsmarknadsminister i regjeringen Carlsson og med i sosialdemokratenes verkställande utskott. I valgkampen i 1991 var hun sammen med Ingvar Carlsson sosialdemokratenes plakatnavn og deltok i den avsluttende debatten i SVT.

Etter at Socialdemokraterna tapte regjeringsmakten etter valget i 1991 ble Sahlin partiets første kvinnelige partisekreterær i 1992 og deltok da i partiets kriseavtale med den borgerlige regjeringen høsten 1992.

Da sosialdemokratene erobret regjeringsmakten igjen i 1994 ble Mona Sahlin visestatsminister. Etter at Ingvar Carlsson høsten 1995 meddelte sin intensjon om å fratre, var Sahlin den eneste kandidat til posten som ny partileder. I oktober 1995 rapporterte imidlertid avisen Expressen at Sahlin i 1990–1991, mens hun var arbeidsmarkedsminister, flere ganger hadde benyttet statens kontokort for utlegg av privat natur til en verdi av 53 174 kroner.^[11][12] Saken fikk navnet Tobleroneaffären, og førte til en etterforskning som ble avsluttet uten at lovbrudd ble påvist, og dels ved at Sahlin fratrådte sin post og trakk sitt kandidatur til partilederposten. I april 1996 forlot hun også sin riksdagsplass, men fortsatte i partiets arbeidsutvalg, der hun var med helt til hun sluttet som partileder i 2011.^[7][13]

Sahlin var selvstendig næringsdrivende og TV-reporter 1996–1997. Selskapet hennes ble imidlertid lagt ned. Dette skjedde for å unngå konkurs, som igjen hadde sammenheng med at Mona Sahlin hadde brukt en stor del av aksjekapitalen til å ta ut lønn. I de to årene selskapet eksisterte hadde det negative, økonomiske resultater som følge av høye lønnskostnader for Sahlin selv.^[14] I 1997 ble Sahlin utnevnt til leder for Europarådet mot rasism. I 1998 ble hun rektor for SSUs forbundsskole Bommersvik.

I et intervju med Dagens Nyheter den 31. oktober 2011 sa Sahlin om Tobleroneaffären:

Flera inom partiet som jag räknade som mina vänner baktalade mig, ljög om mig och svek när jag som mest hade behövt deras stöd. I den stunden hade jag kunnat börja hata dem som hindrat mig från att få det finaste uppdrag en socialdemokrat kan inneha. Men jag valde en annan strategi. Varje gång jag mötte dem som gjort mig illa log jag – och ju sämre jag tyckte om personen, desto större leende. Jag tänkte att ingen skulle få se mig smyga längs väggarna som en bitter, förgrämd och hatisk kvinna. I stället ville jag gå stärkt ur den här svåra tiden. Mona Sahlin, 2011.^[15]

Da s-regjeringen ble omdannet av statsminister Göran Persson etter valget i 1998 ble Sahlin arbetsmarknadsminister i Näringsdepartementet med ansvar for arbeidsrettssaker, småbedrifter og regional næringspolitikk. Hun ble også ansvarlig minister for Estoniaspørsmål. I 2000 ble hun integrasjonsminister og i 2002 fikk hun ansvar for demokrati- og integrasjonsspørsmål, og likestilling. I november 2004 ble hun miljøminister og derved sjef for Miljö- och samhällsbyggnadsdepartementet.^[16] I samband med regjeringsskiftet etter det sosialdemokratiska valgnederlaget i september 2006 gikk hun av. Sahlin ble da nestleder i riksdagens sosialkomité.

Den 18. januar 2007 ble Mona Sahlin utpekt til partilederkandidat etter Göran Persson, etter at Margot Wallström, Carin Jämtin og Ulrica Messing alle hadde takket nei i nominasjonsprosessen. Da hadde socialdemokratiska kvinnoförbundet og dets leder Nalin Pekgul fremholdt at det var på tide med en kvinnelig partileder. Den 17. mars 2007 ble hun så valgt som leder av Socialdemokraterna på ren ekstraordinær partikongress. Sahlin var den første sosialdemokratiske partileder etter Per Albin Hansson som ikke hadde noen formell utdannelse utover videregående skole ("gymnas")^[17].

I Europaparlamentsvalget i Sverige den 7. juni 2009 fikk Socialdemokratene under Sahlins ledelse 24,41 prosent av stemmene (en knapp nedgang fra Europaparlamentsvalget i 2004 der partiet fikk 24,56 prosent). Valgresultat var det laveste for partiet i noe valg etter at allmenn stemmerett var blitt innført i Sverige i 1921. I en tale for LO-tilhengere 12. mai 2009 hadde Sahlin sagt: Står det inte ett plus framför våra siffror så är det ett djupt misslyckande.^[18]

Ved Riksdagsvalget i 2010 gikk hun til valg i spissen for en rødgrønn allianse etter den norske modellen, men valget endte som det dårligste riksdagsvalg for Socialdemokraterna siden allmenn stemmerett kom i 1921.

Flere ledende sosialdemokrater krevde Sahlins avgang, men hun erklærte at hun ikke hadde noen intensjon om det. Etter valget nedsatte Sahlin en krisekommisjon for å analysere partiets politikk og det dårlige valgresultatet.^[19] I november 2010 meddelte hun at en ekstrakongress skulle holdes tidlig i 2011 for å stake ut partiets politiske linje etter nederlaget, og at hennes innstilling var at alle i partiledelsen skulle stille sine plasser til disposisjon ved kongressen. Noen dager etter sa Sahlin at hun selv ikke skulle stille opp for omvalg ved denna ekstrakongressen, men at hun i samband med den skulle forlate både partilederposten og sin riksdagsplass.^[20] På sosialdemokratenes ekstrakongress den 25. mars 2011 ble Mona Sahlin aetterfulgt av Håkan Juholt på partiordførerposten. Hun forlot også riksdagen etter avgangen som partileder 1. april 2011.^[21]

Sahlin har i intervjuer etterpå uttrykt at han angret på at hun hadde sluppet inn Vänsterpartiet i det rødgrønne samarbeidet. Samarbeidet blev tyvärr mer rött än vad jag hade velat.^[22]

Sahlin er (2016), sammen med Claes Tholin og Håkan Juholt, de hittil eneste sosialdemokratiske partiledere som har fratrådt oppdraget som partileder uten å ha vært Sveriges statsminister.

Sahlin er av forfattaren og S-kjennaren Christer Isaksson blitt beskrevet som tilhørende høyrefalanksen innenfor Socialdemokraterna.^[23]

Sahlin har vært i fokus i forbindelse med andre saker der økonomiske uregelmessigheter har vært tema. Etter valgseieren i 1998 fikk hun muligheten til et politisk comeback, og ble statsråd i Göran Perssons regjering. I løpet av 1999 ble hennes private firma meldt til kemneren 32 ganger for ubetalte parkeringsbøter.^[12] Det førte til at hun som den eneste i regjeringen fikk sin egen parkeringsplass.^[24]

I 2000 var hun i søkelyset fordi hun ikke hadde betalt en restskatt på nesten 40 000 kroner i tide.^[25] I 2002 ble det kjent at bilen hennes ikke var EU-godkjent og at hun heller ikke hadde betalt bilavgift. Da seks av hennes regninger havnet hos kemneren samme år, skrev den svenske storavisen Expressen: «Ikke nå igjen, Mona».^[26]

Da Stefan Löfven dannet sin regjering i 2014, ble Sahlin utnevnt til regjeringens koordinator i kampen mot voldelig ekstremisme. I mai 2016 trakk hun seg fra denne jobben, etter at det ble kjent at hun hadde skrevet ut en falsk lønnsattest for en livvakt, der det var oppgitt for høy lønn. Attesten var utstedt med myndighetenes brevhode, og ble brukt som dokumentasjon i en lånesøknad der livvakten kjøpte en relativt dyr leilighet utenfor Stockholm.^[27][28]

• Sahlin, Mona (1996). Med mina ord. Stockholm: Rabén Prisma. ISBN 91-518-3006-X

• (en) Mona Sahlin – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Mona Sahlin – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Mona Sahlin på Internet Movie Database
• (sv) Mona Sahlin på X (tidligere Twitter)
• (sv) Mona Sahlin hos Sveriges riksdag
• (sv) Mona Sahlin på Sveriges riksdags nettside