Mentalitetshistorie

Mentalitetshistorie (fra fransk histoire des mentalités) er en gren av historiefaget som utforsker tankemønstre og forestillingsmønstre hos fortidens folk. Forskningen på feltet har pågått lenge i mange land, også Norge, men begrepet om mentalitetshistorie knyttes til den senere generasjonen av den franske Annales-skolen.^{[1][2][3][4][5]}

Ved å studere tenkemåter, rammebetingelser, forestillingsverdener og forutsetninger, kan en øke forståelsen av de beslutninger som treffes i gitte epoker, i stedet for å betrakte dem med etterpåklokskap utfra egen tids forestillingsverden.

Mentalitetshistorie skiller seg fra den tradisjonelle idéhistorien ved at mentalitetshistorien studerer «de felles holdningene eller sinnstilstandene i ulike epoker», mens idéhistorien i all hovedsak har begrenset seg til «ideologier, tankesystemer med en forholdsvis høy grad av klarhet og systematikk» og således «dreid seg om eliter og utelatt forestillingsverdenen i brede folkegrupper». Idéhistorien har siden tatt opp i seg elementer fra antropologi, religionshistorie og folkloristikk.^[6]

De kjente verk innen Annales-skolens mentalitetshistorie er Emmanuel Le Roy Laduries Montaillou (1975), en rekonstruksjon av tankeverdenen til befolkningen i en landsby i Pyreneene bastert på forhørsprotokoller fra inkvisisjonen, som også finnes i norsk oversettelse,^[7] og Carlo Ginzburgs Il formaggio e i vermi (1976) om en 1500-tallsbondes religiøse verdensbilde. Mentalitetshistorisk forskning i Norge kan føres lengre tilbake på «adskilte områder som kristningen i middelalderen og embetsmannsstatens kultur på 1800-tallet».^[8] Et eksempel er Johan Hovstads doktorgradavhandling om etikken i det norrøne samfunnet, Mannen og samfunnet (1943).^[9]