Ma’huno Bulerek Karathayano
Ma'huno Bulerek Karathayano (portugisisk navn José António Gomes da Costa, kampnavn Bukar; født 14. april 1949, død 24. september 2021 i Dili i Øst-Timor[1]) var en kommandant for FALINTIL, den militære gren av motstandsbevegelsen i Øst-Timor mot den indonesiske okkupasjonen mellom 1975 og 1999. Ma'huno var sist medlem av partiet Congresso Nacional da Reconstrução Timorense (CNRT).
Ma’huno Bulerek Karathayano | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Født | 20. århundre![]() Dili | ||
Død | 24. sep. 2021![]() Dili | ||
Beskjeftigelse | Politiker ![]() | ||
Parti | Nasjonalkomiteen for timoresisk gjenoppbygging | ||
Nasjonalitet | Øst-Timor | ||
![](http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/6/69/2018-11-28_Ma%27huno_Bulerek_Karathayano.jpg/250px-2018-11-28_Ma%27huno_Bulerek_Karathayano.jpg)
![](http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/d/d3/2021-09-28_Funeral_of_Ma%27huno.jpg/250px-2021-09-28_Funeral_of_Ma%27huno.jpg)
Biografi
Ma'huno var sønn av en portugisisk far og en timoresisk mor.[2]
I 1980 var han ,sammen med Xanana Gusmão, av de to siste overlevende fra den opprinnelige sentralkomiteen i FRETILIN, som førte Øst-Timor til uavhengighet fra Portugal i 1975 og deretter ledet kampen for uavhengighet fra indoneserne. I 1981 reorganiserte Gusmão og Ma'huno motstandskampen under sin ledelse.[3] Ma'huno ble utnevnt til politisk kommissær for Haksolok -regionen (region 3) 3. mars 1981[4]. I 1982 var han en av de ledende deltakerne i Cabalaki-opprøret.[5][6]
I 1987 ble Ma'huno sekretær for direktivkomiteen etter at Gusmão trakk seg fra FRETILIN for å være politisk nøytral og ble president for Conselho Nacional de Resistência Maupe (CNRM, paraplyorganisasjonen til den timoreske motstanden, grunnlagt i 1988. Ma'huno ble militærråd i 1988[4] og i mai 1990 generalsekretær i FRETILIN.
I november 1992 ble Gusmão tatt til fange av indoneserne. Ma'huno overtok deretter ledelsen av FALINTIL etter ham. I løpet av denne tiden møtte Ma'huno sin fremtidige kone Maria Terezinha Viegas,[7] men 5. april 1993 ble han også tatt til fange i Dili.
Nino Konis Santana etterfulgte Ma'huno som kommandant for FALINTIL.
Ma'huno ble flyttet fra sted til sted i 18 måneder før han endelig ble siktet og offisielt arrestert.[1][7] Han ble torturert flere ganger i varetekt av det indonesiske militæret.[1] I 1995 ble Ma'huno løslatt på grunn av amnestiet som ble proklamert da. I 1996 giftet han seg med Maria Terezinha Viegas i Dare. De fikk tre barn sammen.[7] I sitt første ekteskap var Ma'hunoo gift med avdøde Julieta da Costa.[8] Ma'huno var også etter løslatelsen involvert i motstanden, idet han nå i all hemmelighet rekrutterte unge mennesker.[4]
I mai 1998 trakk Indonesias diktator Suharto seg tilbake, og veien var dermede ryddet for en løsning av Øst-Timor-konflikten. På den nasjonale spesialkonferanse for FRETILIN fra 15. til 20. august 1998 i Sydney ble Ma'huno valgt sammen med Marí Alkatiri som visegeneralkoordinatorer for FRETILIN-styret.
I 1999 drev Ma'huno en marmorhandel i Hera nær Dili. Han overtok selskapet PT Marmer, som hadde gått konkurs to år tidligere og tilhørte en datter av Suharto.[8] I november 1999 fikk Ma'huno et slag som han slet med å komme seg etter. Hans kone måtte passe ham i flere år mens hun fortsatte studiene og i politiske verv.[7] Han stilte opp for FRETILIN ved parlamentsvalget i Øst-Timor i 2001 på nummer 3 på listen, men tok ikke sin plass i den konstituerende forsamling. [9][10][11]
I 2013 ble Ma'huno med i CNRT-partiet grunnlagt av Gusmão[1][12], og ble valgt til nestleder på partikongressen i 2017.[1] I 2018 mottok Ma'huno kjede av Timor-Lestes orden for sine fortjenster i uavhengighetskampen mot Indonesia.[13] Han var også innehaver av Ordem da Guerrilha (2006) og Ordem de Dom Boaventura (2006).[14]
Død
Ma'huno døde 24. september 2021 på Hospital Nacional Guido Valadares (HNGV) i hovedstaden Dili. Han var da blitt testet for COVID-19 og ble behandlet på Lahane sykehus til han ble overført til HNGV intensivavdeling 19. september på grunn av forverrelse av tilstanden.[1] Ma'huno fikkt sitt siste hvilested på Heltekirkegården i Metinaro.[8]