Lee Remick

Remick ble født 14. desember 1935 i Quincy i Massachusetts. Hun var datter av Frank Remick, eieren av en møbelforretning, og Patricia Remick, en skuespillerinne.^[6] Remicks oldemor var den engelskfødte predikanten Eliza Duffield.^[7] Remick ønsket opprinnelig å bli danserinne. Hun studerte ballett i ti år hos Ruth Swoboda og moderne dans i et år hos Charles Weidman.^[8] I 1953, da Remick studerte ved Hewitt School på Manhattan, debuterte hun på Broadway i teaterstykket Be Your Age.^[9] Hun begynte på Barnard College i 1954, men sluttet etter tre måneder for å satse på en skuespillerkarriere.^[8]

Remick spilte gjesteroller i TV-serier som Robert Montgomery Presents, Kraft Television Theatre og Studio One. Hun hadde sin filmdebut i Elia Kazans Et ansikt i mengden (1957), der hun spilte en flørtende heiagjengleder. Remick bodde hos en familie Piggott i Arkansas, der filmen ble spilt inn, og øvet seg i drill for å forberede seg til rollen.^[9] Året etter spilte hun Eula Varner, den lidenskapelige svigerdatteren til Will Varner, spilt av Orson Welles, i Flammende sommer. Remick spilte det angivelige voldteksofferet Laura Manion, som må støtte sin mann som har drept overgriperen, i Otto Premingers En studie i mord (1959). Hun ble nominert til Golden Globe for rolletokningen sin.

Remick vant Golden Laurel og prisen for beste kvinnelige skuespiller under San Sebastián internasjonale filmfestival for rollen som Jack Lemmons alkoholiserte kone i Dager med vin og roser (1962). Hun ble i tillegg nominert til Oscar for beste kvinnelige hovedrolle, Golden Globe og BAFTA. Samme året ble hun valgt som Marilyn Monroes erstatter i hennes siste film, Something's Got to Give.^[10] Dean Martin, som spilte den mannlige hovedrollen, nektet imidlertid å spille inn filmen med noen andre enn Monroe og hun fikk etterhvert jobben tilbake.^[11]

I 1964 spilte Remick i Broadway-musikalen Anyone Can Whistle, skrevet av Stephen Sondheim og Arthur Laurents. Hun spilte også i todagerskonsertversjonen av hans musikal, Follies, i Avery Fisher Hall i Lincoln Center i september 1985.^[12] Remick spilte en blind kvinne som blir terrorisert av narkotikasmuglere i Broadway-teaterstykket Wait Until Dark i 1966. Hun ble nominert til Tony-prisen for rolletolkningen sin. Remick spilte mot Gregory Peck i skrekkfilmen The Omen (1976), der deres adopterte sønn viser seg å være Antikrist.

Remick spilte i en rekke TV-filmer og miniserier de siste årene av karrieren og ble nominert til Emmy totalt sju ganger. Hun vant Golden Globe og ble nominert til Emmy for rollen som Cassie Walters i TV-filmen Politirapport (1973). Remick spilte flere virkelige personer og vant Golden Globe og BAFTA for rollen som lady Randolph Churchill, moren til Winston Churchill, i miniserien Jennie: Lady Randolph Churchill (1974). I tillegg spilte hun blant andre Kay Summersby, Dwight D. Eisenhowers sjåfør og angivelige elskerinne, i miniserien Ike (1979) og skuespillerinnen Sarah Bernhardt i miniserien Jorden rundt på 80 dager (1989).

Remick giftet seg med produsenten og regissøren William A. Collaran i 1957. Ekteparet fikk de to barna Kate Colleran Sullivan og Matthew Remick Colleran sammen, men ble skilt i 1969. I 1970 giftet Remick seg med produsenten William Rory «Kip» Gowans, som hun var gift med frem til sin død.^[13][14]

Remick ble syk under en filminnspilling i Frankrike i 1989 og fikk påvist svulster i nyrene og lungene. Hun døde av kreft 2. juli 1991 i sitt hjem i Los Angeles i California.^[15]

Det australske indierock-bandet The Go-Betweens' første single, «Lee Remick», som ble utgitt i 1978, handlet om henne.

• (en) Lee Remick på Internet Movie Database
• (sv) Lee Remick i Svensk Filmdatabas
• (da) Lee Remick på Filmdatabasen
• (da) Lee Remick på Scope
• (fr) Lee Remick på Allociné
• (en) Lee Remick på AllMovie
• (en) Lee Remick hos Turner Classic Movies
• (en) Lee Remick hos Rotten Tomatoes
• (en) Lee Remick hos The Movie Database
• (en) Lee Remick hos Internet Broadway Database