John Lewis (politiker)

Lewis ble født i Troy i Alabama som tredje sønn av Willie Mae (født Carter) og Eddie Lewis.^[17] Hans foreldre var forpaktere. Lewis ble utdannet i Brundidge, og ved American Baptist College og Fisk University, begge i Nashville i Tennessee hvor han ble aktiv i aksjoner i borgerrettsbevegelsen. Som student gjorde han en systematisk undersøkelse av teknikkene og filosofien til ikkevold, og med sine medstudenter var han godt forberedt ved deres første aksjoner. Han deltok i «Freedom Rides», «frihetsreiser», for å oppheve raseskillet i Sørstatene og var en nasjonal leder i kampen for borgerrettigheter.^[18] I et intervju uttalte John Lewis at «Jeg så rasediskriminering som barn. Jeg så de skiltene som sa "Hvite menn, fargede menn, hvite kvinner, fargede kvinner… Jeg husker at jeg som barn sammen med noen av mine brødre og søstre, og søskenbarn, gikk ned til biblioteket for å få bibliotekskort for å låne bøker, og vi ble fortalt av bibliotekaren at biblioteket var kun for hvite og ikke for fargede.» John Lewis fulgte Martin Luther King jr. og Rosa Parks på radioen. Han og hans familie støttet bussboikotten i Montgomery.

Lewis var en innflytelsesrik leder av SNCC og er anerkjent som en av de mest betydningsfulle ledere av borgerrettsbevegelsen. Han var en hardarbeidende ung mann som overvant fattigdom og manglende demokratiske rettigheter for å skaffe seg utdannelse.

Han fikk en bachelorgrad i religion og filosofi fra Fisk University. Som student var han meget dedikert til borgerrettsbevegelsen. Han organiserte aksjoner som «sit-ins» («sitte-ned»-aksjoner) ved rasedelte lunsjdisker i Nashville og deltok i mange andre borgerrettsaktiviteter. Han var medvirkende i å organisere sit-ins, bussboikotter og ikkevoldelige studentprotester i kampen for å oppnå retten til å stemme ved valg (som svarte var utestengt fra) og etnisk likhet.

I 1961 ble Lewis med SNCC i frihetsreisene. Han var en av de 13 opprinnelige frihetsreisende. De var syv hvite og seks svarte. De reiste med buss til Sørstatene for å utfordre raseskillene på bussterminalene. Lewis og de andre mottok dødstrusler og ble alvorlig skadet etter å ha blitt banket opp av rasende rasister. I 1963 da Chuck McDew gikk av som formann i SNCC, ble Lewis raskt valgt som hans etterfølger. Lewis' erfaring ved det tidspunktet var allerede respektert. Han hadde da blitt arrestert 24 ganger som et resultat av sin aktivisme. Han beholdholdt vervet som formann fram til 1966.

I 1963 ble han anerkjent som en av de «Big Six», de seks store lederne av borgerrettsbevegelsen, sammen med Whitney Young, A. Phillip Randolph, James Farmer og Roy Wilkins. I dette året hadde Lewis bidratt til å planlegge og delta i marsjen mot Washington i august 1963, ved denne anledningen hvor King holdt sin berømte tale «I Have a Dream». Lewis representerte SNCC, og var den yngste taleren.^[19]

I 1964 koordinerte Lewis SNCCs anstrengelser for «Mississippis frihetsommer», en kampanje for å registrere svarte velgere over hele Sørstatene. Lewis ble nasjonalt kjent i løpet hans rolle i Selma til Montgomery-marsjene. Den 7. mars 1965, dagen som ble kjent som «den blodige søndagen», ledet Lewis og medaktivisten Hosea Williams over 600 aksjoner mot Edmund Pettus-broen i Selma i Alabama. Ved broen møtte de Alabamas statspoliti som beordret dem til å spre seg. Da de stoppet opp for å be, utløste politiet tåregass og politi på hest angrep demonstrantene, slo dem køller og pisker. Lewis hode ble skadet, men han unnslapp over broen til en kirke i Selma. Før han kunne komme seg på sykehus måtte han opptre for fjernsynskameraene for å appellere til president Lyndon B. Johnson om å intervenere i Alabama. Lewis har fortsatt synlige arr på hodet etter skadene.

Historikeren Howard Zinn har skrevet at: «Ved den store marsjen til Washington i mars 1963, talte formannen av SNCC, John Lewis, til den samme enorme menneskemengden som hørte Martin Luther Kings «I Have a Dream»-tale. Han var forberedt til å stille det viktige spørsmålet: «Hvilken side står de føderale myndighetene på?» Den setningen ble fjernet fra hans tale av de som organiserte marsjen for å unngå å fornærme Kennedy-administrasjonen. Men Lewis og hans folk fra SNCC hadde erfart, igjen og igjen, den merkelige passiviteten til den nasjonale regjeringen i møte med volden i Sørstatene.» ^[20]

«John Lewis og SNCC hadde grunn til å være sinte. Da han var 21 år gammel, var John Lewis den første frihetreisende som ble overfalt mens de var ved Rock Hill i Sør-Carolina. Han forsøkte å gå inn i et venterom kun-for-hvite og to hvite menn angrep ham, skadet hans ansikt og sparket ham i ribbeina. Uansett, kun to uker senere ble Lewis med enda en «frihetsreise» som gikk mot Jackson. «Vi var bestemt på ikke la noen form for vold fjerne oss fra vårt mål. Vi visste at våre liv var i fare, men vi hadde bestemt oss for ikke å snu,» har Lewis fortalt om disse hendelsene.^[21]

I et intervju med CNN for 40-årsjubileet for frihetsreisene fortalte han om volden han selv og de tolv andre første frihetsreisende hadde møtt. I Anniston i Alabama ble bussen brannbombet etter at medlemmer av Ku Klux Klan hadde punktert bussens dekk og således tvang den til å stoppe. I Birmingham ble de nådeløst og brutalt banket opp, og i Montgomery ble de angrepet av rasende mobb hvor Lewis ble slått i hodet med en trekasse. «Det var meget voldelig. Jeg trodde jeg skulle dø. Jeg ble etterlatt liggende bevisstløs ved busstasjonen i Montgomery,» fortalte Lewis. Hensikten med frihetsreisene var å sette den nye loven som forbød raseskille i offentlig transportmidler på prøve. De avslørte også passiviteten til myndighetene angående vold mot borgere som kun oppførte seg i henhold til loven.^[22] De føderale myndighetene hadde gitt sin tillit til at det notorisk rasistiske politiet i Alabama ville beskytte aksjonistene, men gjorde intet selv, unntatt å la FBI gjøre notater. Kennedy-administrasjonen påkalte deretter en «nedkjølingsperiode», et moratorium om frihetsreisene.^[20] Lewis ble fengslet i førti dager i et delstatsfengsel i Mississippi etter å ha deltatt i en frihetsreise i denne delstaten. Hans forbrytelse var å sitte som svart på en offentlig buss.^[23]

I februar 2009, førtiåtte år etter at han blitt blodig banket opp av Ku Klux Klan under borgerrettsmarsjene, mottok Lewis en unnskyldning på nasjonalt fjernsyn fra en hvite sørstatsmann, tidligere klansmedlem Elwin Wilson for hans rasisme.^[24][25]

Etter å ha forlatt SNCC i 1966 arbeidet Lewis med samfunnsorganisering og ble gjort til direktør for samfunnssaker hos National Consumer Co-op Bank i Atlanta.

Lewis stilte først for valg i 1977 da en ledig plass dukket opp i Georgias 5. valgdistrikt for kongressen. Et særskilt valg ble innstilt etter president Jimmy Carter utpekte kongressmedlem Andrew Young som amerikansk ambassadør til De forente nasjoner. Lewis tapte valget for framtidige senator Wyche Fowler, Jr.. Fowler beseiret Lewis 62 %–38 %.^[26]

Etter hans ikke vellykte forsøk å komme til kongressen i 1977, var Lewis uten en jobb og i gjeld fra kampanjen. Han aksepterte en posisjon i Carter-administrasjonen som meddirektør for ACTION, et statlig byrå ansvarlig å betjene VISTA-programmet, et nasjonalt program for å bekjempe fattigdom. Han hadde denne jobben i to og et halvt år, men gikk av da valget i 1980 nærmet seg.^[27] I 1981 ble Lewis valgt til Atlantas byråd.

Etter ni år som medlem av representantenes hus valgte Fowler i 1986 å trekke seg tilbake for å stille til valg for senatet. Lewis besluttet å stille for 5. distrikt igjen. I primærvalget i august var delstatsrepresentanten Julian Bond rangert foran med 47 prosent mens Lewis lå på 35 prosent. I den politiske saken «krigen mot narkotika» vekket Lewis oppsikt da han under oppløpet til valget for 1986 utfordret sin motstander Julian Bond til å ta en urinprøve for å la seg teste om han var «ren». Utfordringen kan ha vært til Lewis' fordel da flere tegn som tydet på at det skadet Bonds anseelse «blant eldre svarte velgere bekymret for narkotikamisbruket hos svarte.» ^[28] Lewis beseiret Bond med 52 prosent mot 48 prosent.^[29] I parlamentsvalget i november beseiret han republikanske Portia Scott med 75 prosent mot 25 prosent.^[30]

I løpet av sin periode ble Lewis gjenvalgt 17 ganger, hver gang vant han med minst 68 prosent av stemmene. Hans dårligste valg var i 1994, da han beseiret republikanske Dale Dixon med 69 mot 31 prosent.^[31] Han ble kun utfordret i Det demokratiske partiet to ganger, i 1992 og 2008, men vant begge gangene.

John Lewis har blitt merket som «ytterste venstre demokratiske leder» av GovTrack og en «hardcore liberal» av Issues2000.^[32] Avisen Washington Post beskrev Lewis i 1998 som "en streng demokrat, men... også streng uavhengig." ^[33] Lewis har selv beskrevet seg som en sterk og ubøyelig liberal. ^[33] Lewis har også blitt beskrevet som "den eneste tidlgiere borgerrettsforkjemper som har utvidet sin kamp for menneskerettigheter og etnisk forsoning til kongressen." ^[34] Lewis har vært talsmann for homofiles rettigheter og gitt sin støtte til nasjonalt helseforsikring.^[33]

Lewis motsatte seg USAs involvering i Gulfkrigen i 1991,^[35] NAFTA (frihandelsavtale mellom USA, Canada og Mexico) i 1994,^[36] og handelsavtalen i 2000 med Kina.^[37] I 1994 da president Bill Clinton vurderte å invadere Haiti, motsatte Lewis seg væpnet intervensjon, i motsetningen til den øvrige afroamerikanske representasjonen i Congressional Black Caucus.^[38] Da Clinton til sist sendte tropper til Haiti, samlet Lewis seg «om flagget» og oppfordret han å støtte troppene og kalte intervensjon en «fredsmisjon».^[39] Lewis var en bister kritiker av president George W. Bush og Irakkrigen.^[40] Associated Press sa at han var «den første som foreslo å stille George W. Bush for riksrett,» ved å argumentere at presidenten «bevisst, systematisk overtrådte loven» i å autorisere nasjonal sikkerhetsetat å foreta avlytting uten bemyndigelse. «Han er ikke kongen, han er presidenten,» sa Lewis.^[41]

Lewis trakk sammenligner til hans historiske deltagelse i borgerrettsbevegelsen som en del av hans politikk. Han gjør en årlig pilegrimsreise til Alabama for å gå opp igjen den ruten han marsjerte i 1965 fra Selma til Montgomery – en rute Lewis siden har erklært som del av National Historic Trail».

I mars 2003 talte Lewis til en menneskemengde på 30 000 i Oregon under en antikrigsprotest før Irakkrigen begynte.^[42] Lewis ble arrestert for sivil ulydighet ved demonstrasjoner to ganger mens han var medlem av Kongressen. Han ble arrestert i 2006^[43] og i 2009 og utenfor ambassaden til Sudan for å uttrykke motstand mot folkemordet i Darfur.^[44]

Lewis støttet Joe Lieberman for gjenvalg til senatet i 2006 etter at Lieberman tapte for Ned Lamont i demokratenes primærvalg.^[45] Den 12. oktober 2007 ga Lewis sin støtte til presidentkampanjen til senator Hillary Rodham Clinton,^[46] men den 14. februar 2008 uttalte han at han overveide å trekke sin støtte for Clinton og heller gi den til Barack Obama: «Noe holder på å skje i Amerika og folk er forberedt og klare for å gjøre det store spranget.» ^[47] Den 27. februar 2008 endret Lewis formelt sin støtte til Obama.^[48] På den annen side var han sterkt kritisk til presidentkampanjen til John McCain og Sarah Palin, og uttalte i oktober 2008 at de «sådde hat og splittelse» på en måte som brakte tilbake minner om tidligere guvernør George Wallace og «nok en destruktiv periode» i amerikansk politisk periode.^[49] Det var dog en beskrivelse som Obama ikke kunne støtte, og Lewis modererte senere sine uttalelser.^[50]

John Lewis' selvbiografi ble utgitt i 1999, kalt Walking with the Wind: A Memoir of the Movement. Hans liv var også et emne for en bok i 2002 rettet mot barn og ungdom.^[51]

• Reporting Civil Rights: American Journalism 1963–1973, Library of America: 2003. ISBN 1-931082-29-4
• Lewis, John med Michael D'Orso (1999): Walking with the Wind: A Memoir of the Movement, Harvest Books. ISBN 0-15-600708-8.
• Haskins, Jim & Benson, Kathleen; illustrasjoner av Andrews, Benny (2006): John Lewis in the Lead: A Story of the Civil Rights Movement, Lee & Low Books, ISBN 978-1-58430-250-6.
• Hill, Christine M. (2002): John Lewis: From Freedom Rider to Congressman, Enslow Publishers, Inc., ISBN 0-7660-1768-0. (Biografi skrevet for ungdom)

• (en) Offisielt nettsted
• (en) John Lewis (American politician) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) John Lewis på Internet Movie Database
• (en) John Lewis hos The Movie Database
• (en) John Lewis på Facebook
• (en) John Lewis på Instagram
• (en) John Lewis på YouTube
• (en) John Lewis på X (tidligere Twitter)
• (en) John Lewis hos Amerikas forente staters kongress' biografiske kartotek
• (en) U.S. Congressman John Lewis, offisiell nettsted for representantenes hus
• (en) John Lewis for Congress Arkivert 17. april 2014 hos Wayback Machine., offisielt kampanjenettsted
• (en) Profile hos SourceWatch'
• (en) Oral History Interview with John Lewis fra Oral Histories of the American South
• (en) Booknotes interview with Lewis on Walking With the Wind: A Memoir of the Movement, 12. juli 1998