Jan Jakob Maria de Groot
Jan Jakob Maria de Groot (født 18. februar 1854 i Schiedam i Nederland, død 24. september 1921 i Grosslichterfelde) var en nederlandsk sinolog.
| Jan Jakob Maria de Groot | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 18. feb. 1854[1][2][3][4] Schiedam | ||
| Død | 24. sep. 1921[1][2][3][4] (67 år) Berlin | ||
| Beskjeftigelse | Lingvist, historiker, professor, universitetslærer | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Nederlandene[5] | ||
| Medlem av | Det prøyssiske vitenskapsakademiet Koninklijke Nederlandse Akademie van Wetenschappen | ||
| Utmerkelser | Prix Stanislas Julien (1902) | ||
Han reiste rundt i Kina, var en tid tolk i Nederlandsk India og ble deretter professor i Leiden, men overflyttet i 1911 til det nye professoratet i kinesisk ved Berlins universitet.
Blant hans mange betydningsfulle arbeider kan nevnes Le code de Mahâyanâ en Chine (1893), Sectarianism and religions persecution in China (2 bd, 1903-04), Die Religionen der Chinesen (1906), Universismus (1918; på engelsk i 1912) og fremfor alt det store The Religions System of China (6 bd, 1892-1910).
Han preget begrepet kinesisk universisme, som han benyttet for de tre lærer (daoisme, konfucianisme og buddhisme) i Kina, sometter hans suyv var sammensmeltet til en enhetlig karakter (universisme).[6]