Jacques Bacot
Jacques Bacot (født 4. juli 1877 i Saint-Germain-en-Laye i Frankrike, død 25. juni 1965 i Paris) var en fransk tibetolog. Han reiste på kryss og tvers i India, det vestlige Kina og i de tibetanske grenseregioner. Han virket ved École pratique des hautes études.
| Jacques Bacot | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Jacques Bacot 4. juli 1877[1][2][3][4]  Saint-Germain-en-Laye | ||
| Død | 25. juni 1965[2][3][4] (87 år) | ||
| Beskjeftigelse | Oppdagelsesreisende, geograf, lingvist, etnolog, orientalist, tibetolog | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Medlem av | Académie des inscriptions et belles-lettres (1947–1965) (free member)[5] Société asiatique (1908–) | ||
| Utmerkelser | Ridder av Æreslegionen[6] | ||
Bacot var den første vestlige forsker som studerte den tibetanske grammatiske tradisjon, og sammen med F. W. Thomas (1867–1956) var han i den første generasjon av tibetologer som gransket de gammeltibetanske manuskripter fra Dunhuang.
Jacques Bacots tibetologiske karriere går tilbake til en verdensomreise han foretok i 1904 og fra en ekspedisjon til Tibet i 1906, som hadde Tonkin som utgangspunkt. På denne reisen fulgte han tradisjonelle pilegrimsleder og ble godt kjent med Tibets religiøse liv. Etter hjemkomsten til Frankrike i 1908, viet han seg til tibetanske studier under Sylvain Lévi.
Jacques Bacots viktigste forskningsreiser ble foretatt i:
- de øvre regioner rundt Yangtzefloden (1907) ;
- det nordlige Indokina (1909–1910) ;
- Himalaya (1913-1914 og 1930-1931).
Ellers reiste han meget i India, i Kina og Tibets grenseregioner.
Jacques Bacot ble studiedirektør (directeur d'études) for tibetansk ved l'École pratique des hautes études i 1936. Han ble medlem av Académie des inscriptions et belles-lettres i 1947, og i Société Asiatique i 1908. Han ble dets president etter Paul Pelliots død i 1945, og ble i den posten til 1954.
De malerier og figurer han anskaffet på sine reiser donerte han i 1912 til Guimetmuseet i Paris. Hans bibliotek og papirer er kommet til samme sted etter hans død.
Verker
- 1913 Les Mo-so. Ethnographie des Mo-so, leurs religions, leur langue et leur écriture. Leiden: E.J. Brill, 1913.
- 1925 Le poète tibétain Milarépa, ses crimes, ses épreuves, son Nirvāna. (Classiques de l’Orient 11 ) Paris: Éditions Bossard.
- 1928 Une grammaire tibétaine du tibétain classique. Les ślokas grammaticaux de Thonmi Sambhoṭa, avec leurs commentaires. (Annales du Musée Guimet. Bibliothèque d’études 37) Paris: P. Geuthner.
- 1946. Grammaire du tibétain littéraire. Paris: Librairie d’Amérique et d’Orient.
- 1947 Le Bouddha. (Mythes et religions 20 ) Paris: Presses universitaires de France.
- 1948 Grammaire du tibétain littéraire. Index morphologique. Paris: Librairie d’Amérique et d’Orient.
- 1956 “Reconnaissance en haute Asie septentrionale par cinq envoyés ouigours au VIIIe siècle.” Journal Asiatique 2 :137-153.
- Bacot, Jacques et al. (1940). Documents de Touen-Houang relatifs à l’histoire du Tibet. (Annales du Musée Guimet 51). Paris: P. Geuthner, 1940.
