Judea (romersk provins)

Judea (latin: Iūdaea; hebraisk: יהודה, Jehuda; gresk: Ἰουδαία) var den romerske provinsen i det tidligere området Judea, tidvis stavet «Iudaea» for å skille den fra den geografiske regionen.

Provinsen innbefattet regionene Judea, Samaria og Idumea, og omfattet også deler av de tidligere regionene til det hasmoneiske og herodiske kongedømmet Israel. Provinsen fikk navn etter Herodes Arkhelaos’ tetrarki Judea, men det romerske utgjorde et langt større område. Selv navnet «Judea» var avledet av det langt eldre, som ble betegnet som kongedømmet Judea på 500-tallet f.Kr.

Provinsen Judea var preget av uro da den ble opprettet i år 6 e.Kr. under Quirinius’ skatteskrivning og folketelling, og det ble også utkjempet flere kriger, jødeopprørene (eller de jødisk-romerske kriger). Jødenes viktige helligdom, tempelet i Jerusalem, ble ødelagt i 70 e.Kr., noe som førte til institusjonen Fiscus Judaicus («jødisk skatt») og etter Bar Kokhba-opprøret (132–135),^[1] endret den romerske keiser Hadrian navnet på provinsen til Syria Palaestina^[2] og navnet på Jerusalem til Aelia Capitolina. Det har noen senere villet ha som et romersk forsøk på kulturell og etnisk rensning av jøder i regionen.^[3][4]