Ignaz Semmelweis
Ignaz Philipp Semmelweis (opprinnelig Ignác Fülöp Semmelweis (ungarsk) (født 1. juli 1818 i Budapest, død 13. august 1865 i Döbling ved Wien) var en ungarsk-østerriksk lege som påviste sammenhengen mellom legers og jordmødres mangel på håndhygiene og utbredelsen av barselfeber. Rent generelt førte hans funn over tid til en forståelse av sykehusinfeksjoner.
| Ignaz Semmelweis | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 1. juli 1818[1][2][3][4] Tabán (Kongeriket Ungarn, Keiserdømmet Østerrike) | ||
| Død | 13. aug. 1865[1][5][3][6] (47 år) Oberdöbling (Keiserdømmet Østerrike) | ||
| Beskjeftigelse | Lege, botaniker, universitetslærer, gynekolog, fødselslege, hygieniker | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Wien (–1844) (studieretning: medisin) Eötvös Loránd-universitetet (–1841) Budapesti Egyetemi Katolikus Gimnázium (–1835)[7] | ||
| Ektefelle | Mária Weidenhofer | ||
| Nasjonalitet | Keiserdømmet Østerrike Ungarn | ||
| Gravlagt | Semmelweis Museum of Medical History | ||
Liv og virke
Betydning
Semmelweis var assistentlege ved klinikken for fødselshjelp i Wien. Det var kjent at dødeligheten i hans avdeling, hvor leger og medisinstudenter arbeidet, var høyere enn i den andre avdelingen, hvor jordmødre ble utdannet. Semmelweis ønsket å finne grunnen til dette og undersøkte mødrene stadig grundigere. Men nettopp derfor steg dødeligheten bare enda mer, slik at flere kvinner vegret seg for å la seg innlegge på avdelingen også.[8]
Først da hans bekjente, rettsmedisineren Jakob Kolletschka døde etter å ha skåret seg med en skalpell, antok Semmelweis at han hadde funnet en løsning:
Medisinstudentene arbeidet daglig med lik av pasienter som var død i barselseng. Med uvaskede hender undersøkte de deretter kvinner og overførte dermed infeksjoner. Årsaken til infeksjonene, bakteriene, var på dette tidspunktet ikke kjent. Jordmødrene i den andre avdelingen hadde derimot ingen kontakt med likene og utførte heller ingen vaginale undersøkelser.
Semmelweis anviste sine studenter deretter til å desinfisere hendene med klorkalk etter å ha arbeidet med likene, et virkningsfullt tiltak som reduserte dødsraten fra 12,3 % til 2–3 %.
Men da personer fremdeles døde på avdelingen, skjønte han at smitten ikke kun kom fra lik, men også fra levende personer. Han innskjerpet deretter sine forskrifter til at hender skulle desinfiseres etter enhver undersøkelse. Dermed klarte han i 1848 å senke dødsraten til 1,3 %, noe som også lå under dødsraten på den andre avdelingen.
Motstand
Tross sin suksess oppnådde hans arbeide lenge liten anerkjennelse blant andre leger. Hans studenter holdt rensligheten for unødvendig, og leger ville ikke gå med på at de selv forårsaket sykdom. Etter en intrige iscenesatt av hans sjef, som følte seg forbigått, måtte Semmelweis i 1849 forlate klinikken.
Fra 1855 var Semmelweis professor i fødselshjelp i Pest. Hans resultater og erfaringer beskrev han i boken Die Ätiologie, der Begriff und die Prophylaxe des Kindbettfiebers, som utkom 1861. Men få leger støttet hans syn, mange svertet ham som Nestbeschmutzer («brønnpisser»).[8]
Ignaz Semmelweis brøt etterhvert sammen og ble i juli 1865 innlagt på sinnssykehuset i Döbling utenfor Wien. Enkelte kilder hevder innleggelsen var resultat av en intrige.
Semmelweis døde bare to uker etter innleggelsen i Döbling. Ifølge obduksjonsrapporten var dødsårsaken blodforgiftning etter en mindre sårskade han hadde fått gjennom sitt arbeid kort før innleggelsen. Andre beretninger antyder at han hadde vært i håndgemeng med personalet. Medisinhistorikeren Georg Silló-Seidl har undersøkt kliniske dokumenter i arkivet til Wiener Gesundheitsbehörde og fant ikke dokumentasjon på at Semmelweiss skal ha vært infisert. Da de jordiske restene etter Semmelweiss ble undersøkt i 1963, ble det funnet flere frakturer på hendene, armene og brystkassa hans, noe som stiller obduksjonsrapporten i et underlig lys. Den amerikanske Semmelweis-biografen Sherwin Nuland og andre går ut fra at pleierne i Döbling har slått og sparket Semmelweis.[9][10][11]
Ettermæle
Etter Semmelweis' død innførte den skotske kirurgen Joseph Lister (1827–1912) i 1867 hygieniske tiltak i kirurgien, noe som førte til et fall i dødsraten for operasjoner. Som følge av dette slo også hygieneprinsippene gjennom i andre deler av behandlingen av syke, og Semmelweis' arbeide oppnådde den vitenskapelig anerkjennelse han ikke hadde fått i sin livstid.
Annet
Den norske forfatteren Jens Bjørneboe skrev i 1968 skuespillet Semmelweis: et anti-autoritært skuespill med Semmelweis som tittelperson.
Litteratur
- D. Angetter – K. Kapronczay: «Semmelweis Ignaz Philipp». I Österreichisches Biographisches Lexikon 1815–1950 (ÖBL). Bind 12, Verlag der Österreichischen Akademie der Wissenschaften, Wien 2005, ISBN 3-7001-3580-7, s. 168 f. (Direkte lenker: s. 168, s. 169)
- (de) Bruno Bauer: «Semmelweis, Ignaz Philipp.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 24, Duncker & Humblot, Berlin 2010, ISBN 978-3-428-11205-0, s. 239–241 (digitalisering).
- (de) Franz von Winckel: «Semmelweis, Ignaz». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 33, Duncker & Humblot, Leipzig 1891, s. 704–706.
Referanser
Eksterne lenker
- (en) Ignaz Semmelweis – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
 | (de) Ignaz Semmelweis – originaltekster fra den tyskspråklige Wikikilden |
- (de) Verk av og om Ignaz Semmelweis i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
- Semmelweis-museet i Budapest Arkivert 27. desember 2017 hos Wayback Machine.
- Austria-Forum:Semmelweis, Ignaz Philipp
