Halvor Heyerdahl | |||
---|---|---|---|
![]() Halvor Heyerdahl og ektefellen Hilda. Dobbeltportrett fra 1889 av sønnen Hans Heyerdahl. Tilhører Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design. | |||
Født | 11. juni 1825[1]![]() | ||
Død | 27. feb. 1900[2]![]() | ||
Beskjeftigelse | Lyriker, ingeniør ![]() | ||
Utdannet ved | Chalmers tekniska högskola Kungliga Tekniska högskolan | ||
Barn | Hans Heyerdahl | ||
Nasjonalitet | Norge |
Halvor Heyerdahl (født 11. juni 1825 i Tinn, død 1900) var en norsk ingeniør, som ble Drammens første stadsingeniør og brannsjef.[3][4]
Halvor Heyerdahl var sønn av prost i Stange Hans Olai Fremming Heyerdahl (1789–1866) og Margrethe Marie Schwabe, og bror til blant andre oberstløytnant Christian Eilert Heyerdahl. Han ble gift 12. oktober 1855 i Kopparberg i Sverige med Hilda Margreta Haak. De var foreldre til maleren Hans Heyerdahl.
Etter å ha arbeidet i Kristiania hos børsemaker Pettersen og instrumentmaker Lundh,[5] studerte Halvor ved Chalmerska Slöjdskolan i Göteborg (etablert 1832, i dag Chalmers tekniska högskola) og ble derpå ekstraelev ved Teknologiska Institutet i Stockholm (etablert 1827, i dag Kungliga Tekniska högskolan). Etter å ha fullendt sine studier der ble han bestyrer av Hällefors mekaniske verkstad i Södermanland og senere sentral i bygging av jernbane i Dalarna.
I 1859 fikk han stillingen som stadsingeniør i Drammen. Han var byens første stadsingeniør og brannsjef, en stilling han besatte til 1896, foruten å være tegnelærer. Han var dessuten arkitekten bak flere viktige bygg i Drammen:
Heyerdahl laget også den nye reguleringen av Drammen etter bybrannen i 1866.[7][8]
Halvor Heyerdahl var en meget populær dikter i sin samtid. I «Haakon Haakonssøn» finnes hans mest berømte vers:
«Aldrig saa man slig en Sommer:
To Gang’ lagde Svanen Æg
To Gang’ knopped Markens Blommer
To Gang’ blomstred Rogn og Heg.»
Dette finnes i hans «Historiske Sange fra Norges fortid», som ble tonesatt av komponisten Ludvig Mathias Lindeman.
Flere av de historiske sangene hans ble tatt med i Ole Vigs «Sange og Rim for det Norske Folk» (1864) og ble derfra tatt opp i skolesangbøkene, der de overlevde til langt opp på 1900-tallet.