Framtiden i våre hender

I 1972 utgav Erik Dammann boka Fremtiden i Våre Hender, som kom til å prege den norske samfunnsdebatten med sin tematisering av spørsmål knyttet til fattigdom, livsstil og miljøødeleggelser.^{[4][5][6][7][8]} Sentralt i budskapet til Dammann var en sivilisasjonskritikk som problematiserte økonomisk vekst, økende forbruk, unødvendig fattigdom og forskjellene mellom fattige og rike land.^[5][9] Fremtiden i våre hender ble snart en bestselger og ledet opp til dannelsen av folkeaksjonen ved samme navn. Dannelsen av folkebevegelsen foregikk på et folkemøte i Nadderudhallen i Bærum i 1974, der ca. 3000 fremmøtte fikk høre foredrag av Dammann selv, men også bidrag fra Arne Næss, Trygve Bull og Georg Borgstrøm.^[5][6][7][9] Foredrag og innlegg ble senere gitt ut i boken Ny livsstil.^[10]

Både boka og den etterfølgende folkebevegelsen fikk internasjonal oppmerksomhet.^[5][6] I 1975 ble det gjort målinger som viste at bevegelsen hadde stor appell i befolkningen.^[6] Folkeaksjonen tok i bruk informasjon som sitt viktigste virkemiddel for samfunnsforandring. Et informasjonssenter ble opprettet i Oslo med Erik Dammann som daglig leder. Flere tusen mennesker støttet sentret med en årlig kontingent. Etter hvert ble det også dannet lokale grupper over det meste av Norge. Etter at boka Fremtiden i våre hender ble utgitt på engelsk oppsto det også grupper og søsterorganisasjoner i Sverige, Danmark, England, Sri Lanka og noen andre land.^{[trenger referanse]} Slutten av 1970-tallet var gjenstand for flere nyvinninger innenfor organisasjonsarbeidet. I 1978 var pådrivere fra Framtiden i våre hender med på å starte opp Utviklingsfondet.^[11][12] Året etterpå, i 1979, lanserte organisasjonen bladet Folkevett.^{[trenger referanse]}

Erik Dammann trakk seg som leder av organisasjonen på begynnelsen av 1980-tallet,^[6] men var, i samme periode, aktivt involvert i prosjekter. I 1982 var Dammann, og Framtiden i våre hender, med på å starte opp forskningsprosjektet Alternativ Framtid, som blant annet skulle undersøke mulighetene for en mer økologisk bærekraftig samfunnsutvikling.^[13][14] I 1985 begynte Steinar Lem som talsperson for organisasjonen, og han skulle vise seg å bli en viktig stemme i den norske samfunnsdedebatten i årene som kom.^[15][16] Mot slutten av 1980-tallet var Reidar Andestad daglig leder i organisasjonen.^[17][18] Andestad ble senere avløst av Tor Traasdahl som ledet organisasjonen utover på 1990-tallet.^[19]

I 1991 fikk FIVH og Naturskyddsforeningen i Strømstad medhold i Eidsivating lagmannsrett for at miljøvernorganisasjoner har rett til å fremme erstatning i tilfeller der det har forekommet ulovlige utslipp til friområder.^[20] Problemstillingen ble senere løftet til høyesterett, og i 1992 vant FIVH frem i rettsapparatet med en prinsipiell dom som omhandlet miljøvernorganisasjoners rett til å saksøke bedrifter for brudd på forurensningsloven.^[19] På midten av 1990-tallet hadde organisasjonen også tiltrukket seg oppmerksomheten til fagbevegelsen. I 1994 uttalte daværende LO-leder Yngve Hågensen at han så "med interesse på det arbeidet Framtiden i våre hender" gjorde.^[21] Senere kom nyskaping knyttet til organisasjonens nyhets- og informasjonsarbeid. I 1995 etablerte FIVH det journalistiske prosjektet Norwatch, som er underlagt redaktørplakaten, og har som oppgave å følge med på norsk næringslivs etiske praksis i utenlandske markeder.^[12][22] Men det var også nye prosjekter på forbrukerområdet. I 1998 var FIVH en pådriver for den norske markeringen av «Buy Nothing Day», som ble markert under navnet "Kjøpefri dag".^[23] I tillegg til dette publiserte organisasjonen, gjennom hele 1990-tallet, en rekke rapporter som satte søkelys på utvalgte politiske og sosiale problemstillinger knyttet til miljø og forbruksvekst.^[24]

I 2001 overtok Arild Hermstad stillingen som daglig leder i organisasjonen.^[25] Publiseringen av rapporter fortsatte, og på starten 2000-tallet begynte det også å komme rapporter fra organisasjonens eget forskningsinstitutt; Framtiden i våre henders forskningsinstitutt.^[26][27][28] Organisasjonenen fortsatte også å engasjere seg på forbrukerområdet. På midten av 2000-tallet inngikk FIVH i en allianse, med bl.a Forbrukerombudet og Barneombudet, mot reklame i skolen.^[29] I 2006 var organisasjonen med på å starte opp Besteforeldrenes klimaaksjon.^{[trenger referanse]} I 2008 ble tidligere Arbeiderparti-statsråd, og LO-leder, Gerd Liv Valla valgt inn som styremedlem i organisasjonen.^[30][31]

På midten av 2010-tallet gikk FIVH sammen med Forbrukerrådet og lanserte Etisk Bankguide; en rangering av norske bankers etiske praksis.^[32][33][34] Arild Hermstad satt som leder frem til 2017.^[35] Han ble avløst av Anja Bakken Riise, som er organisasjonens nåværende leder.

Framtiden i våre hender er organisert som en frivillig medlemsorganisasjon og hovedkontoret fungerer som et informasjonssenter.^[36] Organisasjonen hadde i 2019 over 38.000 medlemmer.^[37]

Organisasjonens øverste styringsorgan, og besluttende myndighet, er Landsmøtet. Ifølge vedtektene avholdes Landsmøtet hvert andre år. Landsmøtet vedtar den offisielle politikken; behandler årsregnskap og beretninger; vedtar toårsstrategien; gjennomfører valg; forvalter organisasjonens profil og offisielle navn; behandler innkomne saker og forslag. I tiden mellom landsmøtene styres organisasjonen av et Hovedstyre. På lokalt nivå har organisjonen lokallag, som i noen tilfeller kan utvides til regionlag.^[36]

Ifølge vedtektene arrangeres det i tillegg en landssamling hvert andre år. Landssamlingen fungerer som et politisk verksted, et møtested for skolering og debatter.^[36]

Blant de kjernesaker som organisasjonen jobber for er:

1. levelønn og arbeiderrettigheter^[38]
2. redusert kjøttforbruk^[39]
3. fossilfrie investeringer^[40][41]
4. etiske retningslinjer for Oljefondet^[42]
5. åpenhet i klesbransjen^[43][44]
6. oljefondet ut av kullindustrien^[45]

Helt siden 1990-tallet har Framtiden i Våre Hender satt fokus på dagsaktuelle politiske saker gjennom publisering av en rekke rapporter. Disse rapportene ble ofte omtalt i media. I tillegg til enkeltrapporter begynte det også å komme årlige statusrapporter.

På begynnelsen av 1990-tallet kom to rapporter som henvendte seg til samferdselsektoren. I 1990 kom en rapport som fremhevet hydrogen som et miljøvennlig alternativ til bensin og diesel,^[46] og i 1991 kom en rapport der organisasjonen argumenterte for en langsommere utskifting av bilparken.^[47] Senere kom rapporter som aktualiserte internasjonale politiske spørsmål. I 1992 utga organisasjonen en rapport der de kritiserte GATT-forhandlingene og de negative aspektene ved en mulig økt mat-import.^[48] I 1993 kom første utgave av I-hjelpen, en rapport som problematiserte Norges fordel av å handle med U-land i en situasjon der råvareprisene var fallende. Rapporten var laget av forsker Jon Hille, på oppdrag fra FIVH,^[49][50] og skulle vise seg å bli en årlig rapport.^[51][52]

I 1995 etablerte organisasjonen den årlige rapporten Økologisk Utsyn.^[53] Samme år satte organisasjonen fokus på "det klassiske naturvernet" og kom med en uoffisiell rangering av innsatsen på området. I rapporten, som var laget Steinar Johannessen på oppdrag fra FIVH, kom Norge på en andreplass blant OECD-landene. Hovedkonklusjonen i rapporten var at fattige land vernet mest.^[54] I 1996 var dagsorden på nytt rettet mot internasjonal handel og råvarepriser. I en rapport problematiserte organisasjonen en handelssituasjon der Norge lå an til å tjene mye penger på import fra fattige land.^[55] I 1998 var budskapet i FIVH-rapporten at den økonomiske veksten i Norge ikke medførte et mer miljøvennlig forbruk,^[56] og i 1999 omtalte organisasjonen den norske forbruksveksten i lys av den årlige tilstandsrapporten Økologisk Utsyn.^[53]

I 2000 kom en rapport som hevdet at Norge lå på etterskudd i forhold til de internasjonale avtalene de hadde signert på miljøområdet.^[57] På starten av det nye tiåret begynte det også å komme rapporter fra Framtiden i våre henders forskningsinstitutt. Dette var rapporter som i all hovedsak problematiserte aspekter ved forbrukersamfunnet.^[26][27] Men også miljøvern stod på agendaen. I rapporten Miljøtrusler og døve ører (2001) argumenterte organisasjonen for at miljøkatastrofer kunne vært unngått hvis man hadde lyttet til advarsler og relevant kunnskap.^[58]

Deretter fulgte flere rapporter som satte fokus på spisevaner, matproduksjon og forbruk. Både i 2002 og 2005 kom det rapporter som argumenterte for et redusert kjøttforbruk.^[59][60] Forbruksvekst var et gjennomgående tema for flere rapporter, deriblant den årlige rapporten Økologisk Utsyn som i 2004 omtalte betydelige forbruksveksten i Norge.^[61] Den årlige rapporten I-hjelpen fortsatte også å sette politisk dagsorden i det nye tiåret, med sin problematisering av lave råvarepriser og internasjonal handel. En situasjon, som ifølge FIVH, skapte en situasjon der pengestrømmen, på tross av bistand, fortsatte å gå tilbake til I-land.^[51][62][63] I 2007 kom en rapport som satte fokus på bruktklær, og som hevdet at eksport av norske bruktklær skapte problemer for den lokale tekstilindustrien i fattige land.^[64] Noe av den samme problematikken ble videreført i en senere rapport, fra 2010, som satte fokus på rettigheter hos arbeidere i den asiatiske tekstilbransjen, spesielt knyttet til begrepet «levelønn».^[65] Et tema som skulle vise seg å ble en viktig sak for FIVH i årene som kom.^[38]

I 2014 kom en rapport som problematiserte kortreist mat i forhold til miljøgevinst. Som i tidligere rapporter argumenterte FIVH for en reduksjon i forbruket av kjøtt til fordel for et mer plantebasert kosthold.^[66] Bærekraftig matproduksjon var også tema for en rapport som kom sommeren 2017.^[67] Senere, samme år, kom en rapport som påpekte hvordan økningen i Nordmenns reiseaktivitet ikke var forenlig med de politiske målene som var satt for den norske samferdselssektoren med hensyn til reduksjon av klimagassutslipp.^[68]

Framtiden i våre hender har siden oppstarten gitt ut magasiner og aviser. I starten ga organisasjonen ut avisen Ny livsstil, der Damman var ansvarlig redaktør i oppstarten. Ny Livsstil skiftet navn til Folkevett i 1979, ^[6][12], og har senere ^[når?] skiftet navn til Framtiden i våre hender. Magasinet distribueres både fysisk og digitalt. Det distribueres hovedsaklig til organisasjonens medlemmer, men kan og kjøpes i løssalg.

Magasinet Framtiden i våre hender utkommer tre ganger i året og har per 2019^[oppdater] et opplag på 25 276.^[69]

• Mitt klima

• Offisielt nettsted
• Om organisasjonens historie Arkivert 6. oktober 2010 hos Wayback Machine.
• Besteforeldrenes klimaaksjon Arkivert 13. juni 2012 hos Wayback Machine.