Frederick Banting

Frederick Grant Banting (født 14. november 1891 i Alliston i Ontario, død 21. februar 1941 på Newfoundland, senere en del av Canada) var en canadisk lege. Sammen med Charles H. Best og Collip oppdaget han insulinet, og de var de første til å tilvirke det i en form slik at man kunne behandle diabetes med stor fremgang. Han ble professor ved Medical research university of Toronto i 1923.

Frederick Banting
Født		14. nov. 1891[1][2][3][4] Alliston
Død		21. feb. 1941[2][4][5][6] (49 år) Musgrave Harbour
Beskjeftigelse		Lege, farmakolog, forsker
Utdannet ved		University of Toronto Temerty Faculty of Medicine, University of Toronto
Ektefelle		Marion Robertson Henrietta Banting
Nasjonalitet		Canada
Gravlagt		Mount Pleasant Cemetery[7]
Medlem av		Royal Society Deutsche Akademie der Naturforscher Leopoldina Royal Society of Canada Royal Academy of Medicine of Belgium
Utmerkelser		13 oppføringer Nobelprisen i fysiologi eller medisin (1923) (sammen med: John James Richard Macleod)[8][9] Canadian Medical Hall of Fame (1994)[10] Kommandørridder av Order of the British Empire (1935) Person of National Historic Significance National Inventors Hall of Fame (2004)[11] Fellow of the Royal Society (1935) Military Cross[12] Flavelle Medal (1931) Medlem av the Royal Society of Canada John Scott Award (1923)[13] Cameron Prize of the University of Edinburgh (1927) Honorary Fellow of the Royal College of Surgeons (1930)[14] F.N.G. Starr Award (1936)[15]
Arbeidssted		Hospital for Sick Children University of Toronto University of Western Ontario
Fagfelt		Fysiologi, farmakologi
Kjent for		Oppdagelsen av insulin
Signatur
Frederick Banting på Commons

Nobelprisen i fysiologi eller medisin 1923

Banting ble tildelt Nobelprisen i medisin sammen med John James Rickard Macleod, i hvis laboratorium ved Universitetet i Toronto forskningen ble utført.

I 1916 tok han sin M.B.-grad^[klargjør] og samtidig sluttet seg til Canadian Army Medical Corps, og tjenestegjorde under første verdenskrig, i Frankrike. I 1918 ble han såret i slaget ved Cambrai og i 1919 ble han tildelt Military Cross for heltemot under ild.

Da andre verdenskrig brøt ut, var han en forbindelsesoffiser mellom de britiske og nordamerikanske medisinske tjenester. Han døde i februar 1941 etter skader han pådro seg etter en flyulykke^[16] på østkysten av Newfoundland.