Firedobbel binding

Krom(II) acetat, Cr₂(μ-O₂CCH₃)₄(H₂O)₂, var den første kjemiske forbindelsen som inneholdt en firedobbel binding som ble syntetisert. Den ble beskrevet i 1844 av Eugène-Melchior Péligot, selv om dens karakteristiske binding ikke ble anerkjent på mer enn et århundre.^[2]

Den første krystallografiske studien av en forbindelse med en firedobbel binding ble levert av den sovjetiske kjemikere for salter av ${\displaystyle {\ce {Re2Cl^{2-}_8}}}$ ^[3]. Den svært korte Re–Re-avstanden ble notert. Denne korte avstanden (og saltets diamagnetisme) indikerte Re-Re-binding. Disse forskerne feilformulerte imidlertid anionet som et derivat av Re(II), dvs. ${\displaystyle {\ce {Re2Cl^{4-}_8}}}$

Like etter rapporterte Frank Albert Cotton og C.B. Harris krystallstrukturen til kaliumoktaklordirhenat eller ${\displaystyle {\ce {K2[Re2Cl8]\cdot 2H2O}}}$ .^[4] Denne strukturelle analysen indikerte at den forrige karakteriseringen var feil. Cotton og Harris formulerte en molekylær orbital begrunnelse for bindingen som eksplisitt indikerte en firedobbel binding.^[2] Lengden på rhenium-rhenium bindingen i denne forbindelsen er bare 224 pm. I molekylorbitalteorien er bindingen beskrevet som σ²π⁴δ² med en sigma-binding, to pi-bindinger og en delta-binding.