Fedreland (parti)
Fedreland (estisk: Isamaa) er et kristendemokratisk og konservativt politisk parti i Estland. Partiet forbindes fremfor alt med tidligere statsminister Mart Laar og de unge reformatorene som regjerte tidlig i 1990-årene. Partiet har bygget på ideen om Estland som en nasjonalstat for estlendere, og vært pådrivere for en vestligorientering av utenriks- og sikkerhetspolitikken og Estlands medlemskap i EU og NATO.[2][3]
Fedreland | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Land | Estland | ||
| Leder(e) | Urmas Reinsalu (10. juni 2023–) | ||
| Grunnlagt | 4. juni 2006 (sist sammenslåing) | ||
| Forgjenger | Fedrelandsunionen og Res Publica | ||
| Erstatter | Fedrelandsunionen | ||
| Hovedkvarter | Tallinn | ||
| Antall medlemmer | 7 759 (18. mars 2022)[1] | ||
| Ideologi | Nasjonalkonservatisme kristendemokrati markedsliberalisme | ||
| Politisk posisjon | Sentrum-høyre | ||
| Europeisk tilknytning | Det europeiske folkeparti | ||
| Internasjonal tilknytning | Den internasjonale demokratiske union og Den sentrumdemokratiske internasjonale | ||
| Europaparlamentet | Det europeiske folkepartiets gruppe | ||
| Nettsted | isamaa.ee (et) | ||
| Riigikogu | 8 / 101 | ||
| Europaparlamentet | 2 / 7 | ||
Partiet har en organisasjonskontinuitet tilbake til glasnosttiden og den konservative valgalliansen «Fedreland» ved de første frie valgene etter Sovjetunionens fall. Flere av partiets tidlige støtter var dissidenter fra sovjettiden.[2][3][4][5][6][7]
Fedreland med forløpere har sammenhengende vært representert i Riigikogu, og partiet har sittet i mange av Estlands regjeringer. Det er også representert i Europaparlamentet, hvor det er tilsluttet Det europeiske folkepartiets gruppe.
Historie
Forløpere i sovjettiden
Partiet kan føre sin historie tilbake til flere høyrepartier i glasnosttiden, som hadde et felles ønske om å gjenvinne Estlands uavhengighet på grunnlag av folkeretten.
Mange av lederne i Den estiske kristendemokratiske union (EKDL), stiftet i 1988, kom fra den estiske kulturvernbevegelsen, som fremmet estlendernes nasjonalfølelse og ble en viktig drivkraft bak den syngende revolusjonen. Noen av disse var historikeren Mart Laar, filologen Trivimi Velliste og den lutherske presten Illar Hallaste. EKDL var inspirert av det vesttyske CDU og tanken om en sosial markedsøkonomi.[3][4]
Medlemmer fra flere kirkesamfunn fant sammen i Det estiske kristendemokratiske parti (EKDE) i 1988. Partiet bygde på et økumenisk grunnlag, men kom til å bli dominert av estiske lutheranere. Noen viktige navn var Jaanus Betlem, Aivar Kala og brødrene Kalle og Toivo Jürgenson.[3]
Det estiske konservative folkeparti (EKRE), stiftet i 1990, var mer nasjonalt og isolasjonistisk orientert og ønsket, i motsetning til kristendemokratene, en sekulær stat. Enn Tarto og Kaido Kama var blant de førende.[3]
Andre viktige krefter var unge intellektuelle, slik som Jüri Luik, Mart Nutt og Indrek Kannik, og andre økonomiske reformatorer som industrimannen Ülo Nugis og økonomene Leo Štarkov og Ilmar Pärtelpoeg i Det republikanske samlingsparti, som ble stiftet i 1990.[3][4]
Regjeringsmakt i et ustabilt partisystem
De fire konservative partiene, i tillegg til Det estiske liberaldemokratiske parti, stilte som et valgforbund under navnet «Fedreland» ved det første frie parlamentsvalget i 1992. Valgforbundet ble størst og fikk regjeringsmakt med Mart Laar som statsminister, i samarbeid med to andre valgforbund. De samlet også flertall for å velge Lennart Meri til Estlands president. I parlamentet ble det løst organiserte valgforbundet, unntatt liberaldemokratene, snart konsolidert som Det nasjonale samlingspartiet «Fedreland» (RKEI). Liberaldemokratene ble i 1994 omdannet til Det estiske reformpartiet.[3][4][5]
I 1994 falt regjeringen ved et mistillitsvotum, og Laar ble utfordret som partileder av Ülo Nugis, men Laar ble sittende. Det republikanske samlingsparti og Det estiske konservative folkeparti brøt ut og dannet Det republikanske og konservative folkepartiet, som for en del har endt opp i sosialdemokratene.[3][5]
Etter parlamentsvalget i 1995 gikk de gjenværende kreftene i «Fedreland» sammen med Det estiske nasjonale uavhengighetspartiet (ERSP), som hadde mer nasjonalkonservative elementer, som Tunne Kelam, og dannet Fedrelandsunionen.[3][5] Mart Laar kom tilbake som statsminister etter parlamentsvalget i 1999. Etter at regjeringen gikk i oppløsning i 2002 ble Fedrelandsunionen nærmest marginalisert.[3]
Fornyelse med Res Publica; avskallinger
Foreningen Res Publica hadde koblinger til Fedrelandsunionen i 1990-årene, men ble omdannet til et eget parti i 2001. Det fremstod som en nokså liberal og pragmatisk reformbevegelse. Ved parlamentsvalget i 2003 ble det Estlands største høyreparti, og Juhan Parts ble statsminister.[8] Fedrelandsunionen satt i opposisjon. Da regjeringen gikk av på sin antikorrupsjonspolitikk i 2005, og misstemningen var stor mellom de tidligere regjeringspartiene, tok Res Publica den største belastningen.[9]
Mange konservative var betenkt over at Fedrelandsunionen og Res Publica delte velgere mellom seg. Den 4. april 2006 ble representanter fra Fedrelandsunionen og Res Publica enige om å slå sammen partiene.[10][11] Sammenslåingen ble gjennomført 4. juni samme år, og 15. november var partiet offisielt registrert.[11] De så egentlig for seg å kalle det nye partiet Eesti Eest, «For Estland», men beholdt det midlertidige navnet Isamaa ja Res Publica Liit (IRL), «Forbundet for fedrelandet og republikken».[11] Først i juni 2018 ble partinavnet forenklet til Isamaa, «Fedreland».[12]
Mart Laar ble valgt uten motkandidat til den første partilederen i det sammenslåtte partiet.[10][11] Res Publica-ledelsen hadde egentlig ønsket Jaak Aaviksoo.[10] Derimot har yngre politikere med bakgrunn fra Res Publica, slik som Urmas Reinsalu, Ken-Marti Vaher og Priit Sibul, gjort seg gjeldende i Fedreland.[11]
Partiet har likevel hatt avskallinger til Det estiske frie partiet (Andres Herkel og Jüri Adams) i 2014[11][13][14] og Estland 200 (Margus Tsahkna) i 2018.[15] I 2022 ble lederne for en organisert fraksjon i opposisjon til den sittende partiledelsen, blant dem tidligere regional- og miljøvernminister Siim Valmar Kiisler og tidligere riksadvokat Lavly Perling, ekskludert fra Fedreland og dannet et nytt parti, Parempoolsed, «Høyresiden».[16]
Ledere
- Det nasjonale samlingspartiet «Fedreland»
- Mart Laar 1992–1995
- Fedrelandsunionen
- Toivo Jürgenson 1995–1998
- Mart Laar 1998–2002
- Tunne Kelam 2002–2005
- Tõnis Lukas 2005–2007 (fellesstyre med Res Publica fra 2006)
- Fedreland
- Mart Laar 2007–2012[11]
- Urmas Reinsalu 2012–2015[11]
- Margus Tsahkna 2015–2017[11][17][18]
- Helir-Valdor Seeder 2017–2023[19]
- Urmas Reinsalu 2023–d.d.[20]
Valghistorikk
Parlamentsvalg
| Europaparlamentsvalg
| |||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
