Fattigdomsgrense

Fattigdomsgrensen er det minste inntektsnivået som anses nødvendig for å oppnå en tilstrekkelig levestandard i et gitt land.^[1] Med andre ord er det betegnelsen på inntektsnivået der grensen går mellom å ha råd til å kjøpe alle ressursene som kreves for å overleve eller ikke. Folk som har en inntekt under fattigdomsgrensen har per definisjon ingen disponibel inntekt. I likhet med definisjonen av fattigdom er den offisielle eller vanlige forståelsen av fattigdomsgrensen i praksis betydelig høyere i utviklede land enn i utviklingsland.^[2]

Hvor denne grensen går er et omdiskutert emne, men en vanlig internasjonal definisjon på ekstrem fattigdom er å leve på under én amerikansk dollar om dagen, eller nærmere bestemt 1,08 USD justert etter kjøpekraftspariteten i 1993.^[3] I 2008 økte Verdensbanken grensen til 1,25 USD, etter kjøpekraftspariteten i 2005.^[4]

Fastsettelsen av fattigdomsgrensen gjøres vanligvis ved å finne de samlede kostnadene for alle essensielle ressurser som et gjennomsnittlig, voksent menneske forbruker på ett år.^[1] Denne tilnærmingen er behovsbasert siden en vurdering gis ut fra det minste utgiftsnivået som er krevd for å opprettholde et tålelig liv. Dette var det opprinnelige grunnlaget for fattigdomsgrensen i USA, som ble beregnet på en forenklet måte for å ta utgangspunkt utelukkende i matkostnader og blir oppdatert hvert år. I utviklingsland er boligkostnader vanligvis de dyreste av disse ressursene. Økonomer i slike land følger derfor nøye med på eiendomsmarkedet og boligprisene på grunn av deres sterke påvirkning på fattigdomsgrensen.

Individuelle faktorer brukes ofte til å gjøre rede for ulike forhold, for eksempel om man er forelder, eldre, et barn, gift etc. Fattigdomsgrensen kan bli justert hvert år.

Fattigdomsgrensen er nyttig som et økonomisk verktøy til å måle folks levestandard med og vurdere sosioøkonomiske reformer slik som velferd og arbeidsledighetsforsikring, som et ledd i fattigdomsbekjempelse verden over.