Eugène Ionesco
Eugène Ionesco (født Eugen Ionescu; 26. november 1909 i Slatina i Romania, død 29. mars 1994 i Paris i Frankrike) var en av de fremste dramatikerne innenfor absurd teater. Han lagde stor humor av dagligdagse banaliteter og klarte samtidig å si noe om hvor lite mening et menneskeliv kan ha.
| Eugène Ionesco | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Eugen Dimitri Ionescu 26. nov. 1909[1][2]  Slatina[3][2] | ||
| Død | 28. mars 1994[1][2][4] (84 år) 14. arrondissement[2] | ||
| Beskjeftigelse | Dramatiker,[5] lyriker,[5] litteraturkritiker, dagbokskriver, illustratør, grafiker[5] | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Universitetet i București Carol I National College Fraţii Buzeşti National College Saint Sava College | ||
| Ektefelle | Rodica Ionesco (1936–) | ||
| Parti | Transnational Radical Party | ||
| Nasjonalitet | Romania Frankrike[6] | ||
| Gravlagt | Cimetière du Montparnasse | ||
| Morsmål | Rumensk | ||
| Språk | Fransk,[7][8] rumensk[7] | ||
| Medlem av | 7 oppføringer Det rumenske akademi (2009–) Académie française (1970–1994) (erstatter: Jean Paulhan, erstattet av: Marc Fumaroli)[9] Collège de ’Pataphysique American Academy of Arts and Sciences Bayerische Akademie der Schönen Künste Comité des intellectuels pour l'Europe des libertés (1978–) Akademie der Künste Berlin (1976–1994) (assosiert medlem, medlem)[3] | ||
| Utmerkelser | 9 oppføringer Kommandør av Ordre des Arts et des Lettres[9] Prix Littéraire Prince Pierre Kommandør av Den nasjonale fortjenstorden[9] Jerusalem-prisen (1973) Pour le Mérite for vitenskap og kunst Prix du Brigadier Österreichischer Staatspreis für Europäische Literatur (1971)[10] Offiser av Æreslegionen[9] Star on Playwrights' Sidewalk[11] | ||
| Periode | Absurd teater, dadaisme | ||
| Debuterte | 1932 | ||
| Aktive år | 1932–1994 | ||
| Viktige verk | The Chairs, Neshornet, The Killer, The New Tenant, The Bald Soprano | ||
| Påvirket av | Samuel Beckett, Franz Kafka, Alfred Jarry, Ion Luca Caragiale, Tristan Tzara, Urmuz | ||
| IMDb | IMDb | ||
Biografi
Ionesco ble født i 1909 (selv påsto han å være født i 1912)[12] i Slatina av en rumensk far- som også het Eugen- som var advokat, og en fransk-rumensk[13] mor, Maria-Tereza, (født Ipcar). Da han var ett eller to år gammel flytta familien til Frankrike,[14] der faren skulle ta doktorgraden, men flytta tilbake til Romania med moren og søsteren, Marilina, i 1922 etter at foreldrene ble skilt.[15][16] Ionesco studerte fransk språk og litteratur ved Universitetet i București, og etter at han tok embedseksamen i 1935 arbeidet han som fransklærer i Cernavodă, Curtea de Argeș, Oltenița og București.[17]
I 1936 gifta Ionesco seg med Rodica Burileanu.[12] De flytta til Frankrike i 1938 for at Ionesco skulle avslutte en doktoravhandling om Baudelaire.[18] Deres eneste barn, datteren Marie-France, ble født i 1944.[19]
Familien ble sittende fast i Marseille på grunn av krigen og flytta så til Paris for godt etter frigjøringa.
Ionesco skrev stykkene sine på fransk.
Verk
Ionesco var en av dem som hjalp introdusere en ny type teater, anti-teater,[12] som kom til å bli kjent som absurdteater.[20][21] Selv foretrakk han å kalle det for theatre de derision («håneteater»).[12] Han er best kjent for de tidlige småstykkene sine: Enaktere, som han sjøl kalte for anti-stykker som bruker overraskelser i språket til å vise tomskapen og det overfladiske i det småborgerlige livet. Personene hans, som er langt fra tradisjonelle naturalistiske portretter, snakker til hverandre, men de snakker aldri med hverandre. Det første stykket hans, La Cantatrice Chauve («Den skallede sangerinnen») fra 1950 til 1951, satiriserer borgerskapet, som er frosset i meningsløse formaliteter.[20] Her møter vi skikkelser som alvorlig forteller hverandre selvfølgeligheter. En mann og ei dame har en lang samtale om hvem de er og hvor de bor og oppdager plutselig at de er gift med hverandre. Situasjonen oppleves som uvirkelig, men ikke nødvendigvis, fordi Ionesco konstruerer en kunstig eller unaturlig tilstand. Ionescos grep ligger i fortettingen. Han utdyper de delene av dialogen som en naturalistisk dramatiker ville klipt vekk, og toner ned eller tar helt bort det som ville gitt en sammenhengende handling. Resultatet blir en forunderliggjøring og utlevering av menneskers merkverdige dagligliv.
Senere gikk Ionesco over til å skrive lengre teaterstykker med mer tradisjonell persontegning. I Rhinocéros («Neshornet», 1960) opplever hovedpersonen, Bérenger, at alle han møter, en etter en, blir forvandla til svære, brølende neshorn.[22] Handlingen blir vanligvis tolka som et bilde på menneskelig flokkmentalitet og spesielt på framveksten av den fascistiske Jerngarden i Romania i 1930-årene.[23] Selv om handlingen her følger en mer normal dramatisk utvikling er Ionesco stadig ikke naturalist. Stykkene likner mer på allegorier eller gammaldagse moraliteter.[24] Hovedpersonen Bérenger, som sies å være Ionescos alter ego, går igjen i flere av Ionescos stykker: en litt naiv og pregløs figur som både er forfatterens alter ego og et objekt det er lett for tilskuerne å identifisere seg med.[25]
Æresbevisninger
- Tours Festivalens filmpris, 1959
- Prix Italia, 1963
- Society of Authors Theatre Prize, 1966
- Grand Prix National for teater, 1969
- Monaco Grand Prix, 1969 [26]
- Østerrikes statspris for europeisk litteratur, 1970[27]
- Han ble medlem i Académie française i 1970.[28]
- I 1983 ble han utnevnt til den tyske ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste.[29]
- Jerusalem-prisen, 1973[30]
- Han fikk også minst fire æresdoktorater: New York University, universitetene i Leuven, Warwick og Tel Aviv).[31][32]
Referanser
Litteratur
- Claude Abastado, Ioaris, Seghers, 1966
- Claude Bonnefoy, Entretiens avec Eugène Ionesco, Belfond, 1966 Extraits
- Eugène Ionesco, Entre la vie et le rêve - Entretien avec Claude Bonnefoy, Gallimard, 1996
- Matei Călinescu, Eugène Ionesco: teme identitare și existențiale, Iași, Junimea, 2006
- Ecaterina Cleynen-Serghiev, La Jeunesse littéraire d'Eugène Ionesco, Paris, PUF, 1993
- Richard N. Coe, Eugène Ionesco, Edinburgh, Oliver and Boyd, 1961
- Jean-Hervé Donnard, Ionesco dramaturge ou l'artisan et le démon, Paris, Lettres Modernes, 1966
- Yves-Alain Favre, Le théâtre de Ionesco ou le rire dans le labyrinthe, Mont-de-Marsan, José Feijóo, 1991
- Robert Fricks, Ionesco, Nathan-Éditions Labor, 1976
- Alexandra Hamdan, Ionescu avant Ionesco. Portrait de l'artiste en jeune homme, Berne, Peter Lang S.A., Éditions Scientifiques Européennes, 1993
- Marie-Claude Hubert, Eugène Ionesco, Paris, Seuil, 1990
- Mal:Ro Marie-France Ionesco, Portretul scriitorului în secol, București, Humanitas, 2003
- Emmanuel Jacquart, Le théâtre du dérision, Paris, Gallimard, 1974 (éd. revue et augmenteé, 1998)
- Gelu Ionescu, Anatomia unei negații. Scrierile lui Eugen Ionescu în limba română (1927-1940), București, Minerva, 1991
- Ahmad Kamyabi Mask, Ionesco et son théâtre, Préface d'Eugène Ionesco suivie d'un entretien avec Ionesco, (Ed. Caractères), 1987, Paris. - Deuxième édition, 1992, Ed. A. Kamyabi Mask, Paris
- Ahmad Kamyabi Mask, Qui sont les rhinocéros de Monsieur Bérenger-Eugène Ionesco? (Étude dramaturgique) suivie d'un entretien avec Jean-Louis Barrault, Préface de Bernard Laudy, Illustrations de Günther, Ed. A. Kamyabi Mask, 1990, Paris, (Prix A.D.E.L.F., 1991).
- Ahmad Kamyabi Mask, Qu'a-t-on fait de Rhinocéros d'Eugène Ionesco à travers la monde (Allemagne, France, Roumanie, Iran, Japon, États-Unis...) Préface d'Eugène Ionesco, Avant-propos et illustrations de Günther et de Taha, suivi des entretiens avec Hamid Samandarian, Ion Lucian, Karl-Heinz Stroux, William Sabatier, Ed. A. Kamyabi Mask, 1995, Paris.
- Ahmad Kamyabi Mask, Qu'attendent Eugène Ionesco et Samuel Beckett? et qu'en pensent: J.-L. Barrault, J. Mauclair, M. Maréchal, P. Vernois, T. Brown, A. Grodzicki, R. Benski, A. Epstein, R. Lamont, R. Schechner ? (Entretiens), Illustrations de Günther et Emeric Davis Ed. A. Kamyabi Mask, 1991, Paris.
- Alexandra Laignel-Lavastine, Cioran, Eliade, Ionesco: L'Oubli du fascisme, Paris, PUF, 2002
- Rosette C. Lamont, Ionesco's Imperatives. The Politics of Culture, Ann Arbor, The University of Michigan Press, 1993
- Rosette C. Lamont (ed.), Ionesco: A Collection of Critical Essays, Englewood Cliffs, NJ, Prentice Hall, 1973
- Rosette C. Lamont & Melvin J. Friedmann (eds.), The Two Faces of Ionesco, Troy, NY, Whitston Publishing Company, 1978
- André Le Gall, Ionesco. Mise en scène d'un existant spécial en son œuvre et en son temps, Flammarion, 2009.
- Laura Pavel, Ionesco. Anti-lumea unui sceptic, Pitești, Paralela 45, 2002
- Marta Petreu, Ionescu în țara tatălui, Cluj, „Biblioteca Apostrof”, 2001
- Giovanni Rotiroti, Odontotyrannos. Ionesco e il fantasma del rinoceronte, Roma, Il filo, 2009.
- Philippe Sénart, Ionesco, Paris, Éditions Universitaires, 1964
- Eugen Simion, Le jeune Eugen Ionescu, L'Harmattan, 2013
Eksterne lenker
- (en) Eugen Ionescu – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Eugène Ionesco på Internet Movie Database
- (no) Eugène Ionesco hos Sceneweb
- (sv) Eugène Ionesco i Svensk Filmdatabas
- (fr) Eugène Ionesco på Allociné
- (en) Eugène Ionesco på AllMovie
- (en) Eugène Ionesco hos The Movie Database
- (en) Eugène Ionesco hos Internet Broadway Database
