Enrico De Nicola
Enrico Roberto De Nicola (født 9. november 1877 i Napoli, død 1. oktober 1959 i Torre del Greco) var en italiensk jurist og liberal politiker.[8][9] Han var Italias første president etter overgangen fra monarki til republikk i 1946.
| Enrico De Nicola | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 9. nov. 1877[1][2][3] Napoli[4] | ||
| Død | 1. okt. 1959[1][2][5][3] (81 år) Torre del Greco | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, advokat, dommer, journalist | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Napoli Fredrik II (ukjent–1896) Liceo classico statale Antonio Genovesi | ||
| Parti | Partito Liberale Italiano | ||
| Nasjonalitet | Italia (1946–1959) Kongedømmet Italia (1877–1946) | ||
| Gravlagt | Cimitero di Poggioreale | ||
| Medlem av | Consulta nazionale del Regno d'Italia[6] | ||
| Utmerkelser | Storkors med kjede av Republikken Italias fortjenstorden (1956)[7] Storkors av forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden Chief of the Military Order of Italy President of order of the Star of Italian Solidarity | ||
| 1. president i Italia | |||
| 1. januar 1948 - 12. mai 1948 | |||
| Etterfølger | Luigi Einaudi | ||
| Signatur | |||
 | |||
Liv og virke
Bakgrunn
Han var sønn av Angelo De Nicola og Concetta Capranica. Etter videregående skolegang ved liceo classico Antonio Genovesi, utdannet han seg til jurist fra Universitetet i Napoli, der han gikk ut i 1896. Han arbeidet som advokat innen strafferetten, som rettsreporter og redaktør for Don Marzio[10] og engasjerte seg i lokalpolitikken i Napoli.
Politiker
De Nicola tilhørte Partito Liberale Italiano. I 1909 tok han første gang sete i Deputertkammeret. Han vant gjenvalg og var aktiv i rikspolitikken inntil fascistpartiets maktovertagelse. I denne tiden fikk han også statssekretærposter, først i kolonidepartementet fra 1913 til 1919 og deretter i finansdepartementet i første halvdel av 1919.
I 1921 ble han president i Deputertkammeret, et verv han hadde til desember 1923. I august 1921 fikk han til en avtale mellom fascistene og sosialistene i et forsøk på å gjøre slutt på den politiske volden i landet. I 1924 stilte han til valg på den nasjonale listen dominert av Partito Nazionale Fascista, men distanserte seg senere fra fascistene og trakk seg ut av det politikken. Han ble i 1929 utnevnt til senator, men tok aldri sete. I stedet konsentrerte han seg om arbeidet som advokat.
Mot slutten av andre verdenskrig ble De Nicola igjen engasjert politisk. I 1944 var han blant politikerne som fikk i stand overføring av regentmakten til kronprins Umberto, sønn av kong Victor Emmanuel. Etter krigens slutt ble landets statsform endret etter en folkeavstemning og monarkiet avskaffet.
President
De Nicola ble i juni 1946 valgt til provisorisk statsoverhode, deretter var han fra 1. januar 1947 til 11. mai 1948 landets president i henhold til overgangsbestemmelser i grunnloven.
Etter perioden som president var De Nicola fra 1948 livstidssenator. Senatsperioden ble avbrutt av at De Nicola fra 1955 til 1957 var dommer i grunnlovsdomstolen, det siste drøye året som justitiarius.
Referanser
Litteratur
- Andrea Jelardi: Enrico De Nicola. Il presidente galantuomo, Kairòs [1], Napoli (2009).
