Eidfjord

Kommunen er oppkalt etter Eidfjorden (norrønt Eiðafjörðr). Første del var genitiv av navnet på gården Eiðar, det gamle kirkeområdet. Navnet på gården kom av Eið, som viste til eidet mellom fjorden og Eidfjordvatnet.^[7]

Selve eidet består av to sletter, Lægreid (det lave eidet) og Hæreid (det høge eidet).

Kommunevåpenet er på blå bunn et sølv reinsdyrgevir. Det ble godkjent i 1984. De første kjente bosetterne i dette området var jegere som jaktet på rein. Reinen har vært viktig for befolkningen her i mange århundrer. Kommunevåpenet symboliserer også elvene som går fra fjell til fjord. ^[8]

90 % av kommunens areal ligger over 900 meter over havet, og mesteparten av dette er på Hardangervidda. Mange av fjellene er over 1 600 moh., og det høyeste punktet er på Hardangerjøkulen, på grensen mot Ulvik, 1 863 moh.^[9]

Den delen av høyfjellsplatået som ligger i Eidfjord kommune, er den mer kuperte delen. Mens vidda har en generell høyde på 1 100–1 200 moh., strekker fjellene rundt Hardangerjøkulen seg over 1 700 moh. Fra vidda stuper fjellene ned i dalene og i fjorden, og skaper et dramatisk landskap. Den sørlige delen av kommunen ligger i Hardangervidda nasjonalpark, og den nordlige og østlige delen ligger i Skaupsjøen/Hardangerjøkulen landskapsvernområde.

De største vassdragene i Eidfjord er Bjoreio og Veig, som begge renner ut i Eidfjordvatnet og videre ut i Eidfjorden gjennom Eio.

Veig renner ned i Valursdalen gjennom Valursfossen, og lenger ned i Hjølmadalen før Eidfjordvatnet. Berdølo renner inn fra Berastøldalen øverst i Hjølmadalen. Vassdraget er vernet fra kraftutbygging.

Bjoreio renner gjennom Bjoreidalen og Sysendalen, og deretter ned i Måbødalen gjennom Vøringsfossen. Sideelvene Leiro og Kjeldo renner inn i Sysenvatnet, som er oppdemmet med Sysendammen. Fra Bjoreio, Sysenvatnet og sideelva Isdølo i Isdalen hentes vann gjennom tunneler til Sima kraftverk.

Elva Sima renner gjennom Simadalen og ut i Simadalsfjorden. Over dalen ligger Rembesdalsvatnet, som er ett av flere magasiner til Sima kraftverk. Skytjedalselva renner ned i Simadalen gjennom Skytjefossen.

Det var 725 stemmeberettigede i kommunen. Avgitte stemmer var 524, dvs. 72,7 prosent oppslutning. Kommunestyret hadde 17 representanter. I perioden 2019–2023 var fire partier representert:^[12]

• Senterpartiet - 7 mandater (40,2 prosent)
• Arbeiderpartiet - 6 mandater (38,4 prosent)
• Høyre - 2 mandater (11,2 prosent)
• Sosialistisk Venstreparti - 2 mandater (10,2 prosent)

Anders Vatle (Sp) var ordfører og Aslak Lægreid (H) var varaordfører.

Lokalavisen Hardanger Folkeblad dekker Eidfjord. Regionavisen Bergens Tidende har også noe stoff fra kommunen.

Naturen, med fjord, fjell og vidde, gir grunnlaget for både kraftproduksjon, jordbruk, jakt, fiske og turisme.

Ved Hæreid ble det fra 1903 brutt granitt til bruk som brostein og kantstein særlig i Bergen. I mellomkrigstiden gikk det også en del stein til eksport. Granitten deler seg i fine, rette blokker langs naturlige sprekker i berget.^[13][14]

Eidfjord er landets tredje største kraftkommune, etter Suldal og Sirdal. Det er fem vannkraftverk i kommunen.

Hardangervidda natursenter er et formidlingssenter for nasjonalparken, og ligger i Øvre Eidfjord. Andre severdigheter er fossene Vøringsfossen, Skytjefossen og Valursfossen. Kjeåsen var tidligere Norges mest isolerte gård, og ligger 600 moh. over Simadalsfjorden. Sima kraftverk er åpent for omvisninger i turistsesongen.

Hardangervidda er et viktig turområde for mange, og Eidfjord er et populært hytteområde.^[15] Den Norske Turistforening vedlikeholder turstier og driver turisthytter i området.

I Eidfjord er det en dypvannskai for cruiseskip, og riksvei 7 har status som nasjonal turistvei.

I 2016 kom det 67000 besøkende med cruiseskip til Eidfjord. I 2020 er tallet ventet å øke til 200.000 passasjer med 123 skipsanløp. I årene 2005 til 2012 var 25 til 50 anløp årlig.^[16]

På Hæreid-platået i nedre Eidfjord ligger et stort gravfelt fra jernalderen. Her finnes omtrent 300 gravrøyser.^[17]

Eidfjord ble atskilt fra Ulvik 1. mai 1891. Deretter ble kommunen fusjonert med Ullensvang fra 1. januar 1964 til 1. januar 1977.)^[7]

I forbindelse med kommunereformen i Norge fra 2014 ble det vurdert om kommunen skulle slå seg sammen med Granvin, Ullensvang og Ulvik, til en ny Indre Hardanger kommune.^[18] I en folkeavstemning sa flertallet av Eidfjords innbyggere nei til en sammenslåing med én eller flere av disse kommunene.

Gjennom kommunen går Riksvei 7 over Hardangerbrua, som fra åpningen 17. august 2013 erstattet ferjesambandet Bruravik–Brimnes. Fergesambandet som var betjent av Tide med fergen MF «Melderskin» hadde inntil tre avganger i timen, og overfarten tok 10 minutter. Riksvei 13 går også gjennom kommunen. Deler av Riksvei 7 er nasjonal turistvei. På Riksvei 7 ligger den kjente veistrekningen Måbødalen, der Måbødalulykken fant sted i 1988. 16 personer fra Sverige omkom i ulykken.

Eidfjord tilhørte Hallingdal prosti i Stavanger bispedømme fra 1126 til 1631. Årsaken var at biskopen bare kunne skrive ut skyssmannskap i sitt eget bispedømme. I 1125 ble Valdres og Hallingdal utskilt fra Selja bispedømme og lagt under Stavanger bispedømme i stedet, der de forble til de kom under Oslo i 1631. Når Stavanger-bispen trengte skyss for å besøke Valdres og Hallingdal, var det kortest vei for ham over fjellet fra Eidfjord. Først i 1636, da Stavanger-bispen ikke trengte skyss østover lenger, ble Eidfjord formelt tilbakeført til Bergen.^[20]

• (nn) Offisielt nettsted
• (en) Eidfjord – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (no) Lokalhistoriske historier og artikler fra Eidfjord
• (no) Hardangervidda Natursenter Eidfjord
• (no) Vegar over vidda: Kunnskapsbasen Grind, Per Bremnes
• (no) Nordmannsslepene: Per Bremnes Arkivert 5. august 2020 hos Wayback Machine.
• (no) Måbødalen i Grind kunnskap om landskap, Per Bremnes