Edgar Savisaar

Edgar Savisaars foreldre, Elmar og Marie, var småbrukere i Vastse-Kuuste. Sommeren 1949 ble de arrestert av sovjetiske myndigheter, ettersom de motsatte seg tvangskollektiviseringen av jordbruket. Edgar Savisaar ble derfor født i kvinnefengselet i Harku. Moren ble løslatt under et amnesti i 1950, mens faren sonet frem til 1952.^[7][8]

Først i 1970-årene studerte Savisaar historie ved Universitetet i Tartu, hvor han også kom med i Komsomol. Deretter arbeidet han som gymnaslærer, før han fikk en stilling som vitenskapelig assistent og studerte filosofi på doktorgradsnivå ved Det estiske vitenskapsakademiet i Tallinn.^[8][9][10]

Savisaar var leder for planleggingskommisjonen i Tallinn fra 1980 til 1985, deretter avdelingsleder i planleggingskommisjonen i Den estiske sosialistiske sovjetrepublikk. Han tilhørte dermed nomenklaturaen i sovjettiden.^[10][11][12] Han var, sammen med andre med bakgrunn fra Komsomol, med på å utarbeide et program for Estlands «økonomiske uavhengighet» under perestrojka.^[10][11][13]

I 1988 gikk han over til det halvprivate konsulentfirmaet Mainor, hvor han arbeidet videre med økonomiske reformer. På samme tid stilte han seg i spissen for Folkefronten, til støtte for Mikhail Gorbatsjovs reformpolitikk og et mer uavhengig Estland innenfor Sovjetunionen. Mens andre opposisjonsgrupper ønsket å gjenopprette den første estiske republikken fra mellomkrigstiden, så Savisaar for seg en «tredje republikk» styrt av reformkommunister.^{[8][9][10][11][13]}

Etter et generasjonsskifte i det estiske kommunistpartiet i 1989 ble Savisaar utnevnt til økonomiminister og leder for planleggingskommisjonen.^[9][11] I januar 1990 meldte Savissar seg ut av kommunistpartiet. I mars 1990 erklærte Det øverste sovjet at Estland var ulovlig okkupert av Sovjetunionen og påbegynte en overgang til nasjonalt, demokratisk styre. Få dager ble Savisaar, med knappest mulig flertall i Det øverste sovjet, valgt til regjeringssjef/statsminister.^[8][11][14] Etter kuppforsøket i Sovjetunionen i august 1991 ble Estland gjenopprettet som en selvstendig republikk, og Savisaar ble Republikken Estlands statsminister.^[11]

Savisaar måtte gå av som statsminister i januar 1992, da han ikke fikk støtte for sin politikk for å motvirke varemangelen og hyperinflasjonen i Estland.^[11][15][16] Krisepolitikken splittet også Folkefronten, og Savisaar dannet Det estiske senterpartiet på restene av bevegelsen. Han var opposisjonspolitiker de neste årene, og mente at Mart Laars høyreregjering gikk for langt i sine markedsreformer.^[10][11]

Etter valget i 1995 ble Savisaar innenriksminister og stedfortredende statsminister i Tiit Vähis regjering, som for en stor del bestod av gamle kommunister.^[12][13] Regjeringen modererte den økonomiske politikken, men fortsatte vestligorienteringen av utenriks- og sikkerhetspolitikken.^[17] I oktober 1995 ble det kjent at Savisaar hadde brukt privatetterforskere til å avlytte president Lennart Meri og flere andre politikere, og han måtte gå av som innenriksminister.^[9][18] Savisaar klarte å beholde kontrollen over partiet. Han ble også valgt til formann i byrådet i Tallinn.^[9]

Savisaars kritikk av den økonomiske politikken bidrog til Senterpartiet ble landets største parti ved valget i 1999.^[10][19][20] Senterpartiet fremstod også som talerør for den russiske minoritetens interesser.^[21][22] Partiet fikk ikke regjeringsmakt, men Savisaar klarte i 2001 å bli valgt til ordfører i Tallinn.^[9] Fra 2005 til 2007 var han nærings- og samferdselsminister i Andrus Ansips første regjering. Savisaar var på nytt ordfører fra 2007 til han ble suspendert i 2015.^[6]

Edgar Savisaar og hans medarbeidere ble flere ganger skandalisert i pressen med beskyldninger om embedsmisbruk, korrupsjon, hvitvasking og sammenblanding med russiske interesser.^{[6][18][23][24][25]}

I 2015 ble Savisaar og seks andre mistenkt av sikkerhetspolitiet for korrupsjon og hvitvasking av penger fra kommunens eiendomsforvaltning.^[23] Høyesterett suspenderte Savisaar fra ordførervervet så lenge etterforskningen pågikk.^[6][26] En stor del av Senterpartiet hadde begynt å se på Edgar Savisaar som en belastning for partiet. Han ble utfordret av Kadri Simson om partiledervervet, men klarte å beholde det.^[27]

Høsten 2016 godtok Savisaar å kalle inn til ekstraordinært partilandsmøte.^[28] Han var først innstilt på å fortsette som partileder, men ombestemte seg og anbefalte å støtte Yana Toom, som endte med å tape mot Jüri Ratas. Savisaar var heller ikke til stede på landsmøtet.^[29][30]

Savisaar pådrog seg våren 2015 en streptokokkinfeksjon, som endte med at han måtte amputere en fot.^[31] Han ble stilt for retten i 2018, men rettsforhandlingene ble avsluttet før det kom til noen dom, ettersom Savisaar fortsatt var alvorlig syk.^[6] Høyesterett avgjorde samme år at rettsforhandlingene ikke ville bli gjenopptatt.^[6][32] Saken ble endelig formelt avsluttet i 2020.^[6]

Edgar Savisaar var gift tre ganger.^[6] Fra sitt første ekteskap hadde han sønnen Erki Savisaar (født 1978), som også er politiker.^[33] Han giftet seg for tredje gang i 1996 med sin daværende sekretær Vilja Laanaru, som også har gjort politisk karriere. De skiltes i 2009.^[34]