Storbritannia vant turneringen og sitt første EM-gull, Tyskland vant sølv mens Belgia tok bronse. Dessuten spilte Oxford Canadians, et lag bestående av canadiske studenter fra Oxford University, oppvisningskamper mot lagene som deltok i EM-turneringen.
Under LIHGs (Ligue International de Hockey sur Glace) sitt andre årskongress den 23.–24. januar 1909 i Chamonix ble det vedtatt å holde det første europamesterskapet for landslag året etter. I oktober ble sted og tidspunkt for turneringen valgt: 10.-12. januar 1920 i Les Avants nær Montreux i Sveits. Det tok lang tid før fremtidige deltakere ble enige om systemet for tegning av beholdningen. Frankrike og Tyskland tok til orde for at mesterskapet skulle spilles som en utslagsturnering mens resten av LIHG-medlemmene — Böhmen, Belgia, Storbritannia og Sveits — gikk inn for en round robin. Arrangørene mente at LIHGs president, franske Louis Magnus, gikk inn for en utslagsturnering for at turneringen ikke skulle ligne på Chamonix-cupen som hadde blitt organisert av Magnus i 1909.[1][2][3][4][5]
Den 9. januar 1910 vedtok LIHG under den tredje årskongressen i Montreux at turneringen skulle spilles som en round robin med flertallet 3 mot 1 (Storbritannia, Belgia og Sveits stemte for — Tyskland avsto fra å stemme — Frankrike stemte mot). Samtidig vedtok kongressen å forby utenlandske spillere fra å delta i turneringen. Magnus mente at han – som president av LIHG og inspirator for ideen om å holde EM for landslag — hadde den primære retten til å avgjøre saker som formatet for mesterskapet. I raseri bestemte han at det franske landslaget ikke skulle delta i turneringen.[1][2][5][6]
Fire landslag tilmeldte seg turneringen: Belgia, Storbritannia, Sveits og Tyskland. Frankrike, som skulle ha blitt representert av klubben Club des Patineurs de Paris, trakk seg som følge av kontroversen rundt turneringsformatet. Böhmen skulle også ha deltatt (representert av klubben HC Slavia Praha), trakk seg også fra turneringen på grunn av manglende trening.[2][5]
Turneringen ble spilt på naturis på Genèvesjøen i de sveitiske Alpene. Iskvaliteten var dårlig på grunn av værforholdene og i tillegg var den ene halvdelen av banen merkbart bredere enn den andre og snøvantet langs sidelinjene for lave i forhold til reglementet.[2]
Spilletiden var to perioder à 20 minutter. Lagene besto av sju spillere: en venstre ving, en senter, en høyre ving, en «rover» (en spiller uten fast posisjon på isen som kunne bevege seg fritt), to backspillere og en målvakt. Det var ingen utskiftere, så hvis en spiller ble skadet og ikke kunne fortsette skulle motstanderlaget ta en spiller ut så lagene hadde like mange spillere på isen.[2][7]
Tropper
Storbritannia og Tyskland ble representert av landenes beste ishockeyklubber, mens Belgia og Sveits valgte å nominere all-starlag med spillere fra forskjellige klubber. Storbritannia ble representert av Princes Ice Hockey Club fra London mens Tyskland ble representert av Berliner Schlittschuh-Club (Berliner SC). Det belgiske laget hadde spillere fra Brussels IHSC (Brussels Ice Hockey and Skating Club) og Fédération des Patineurs de Belgique (FPB Bruxelles), mens Sveits' lag besto av spillere fra klubbene HC Bellerive Vevey, HC Rosey Gstaad, HC La Villa, HC Les Avants og Sporting Club de Leysin. Sveitsiske spillere i franske klubber fikk ikke lov å delta.[2]
Oxford Canadians, et lag bestående av canadiske studenter fra Oxford University, deltok også i turneringen, men kampene deres telte ikke med i den endelige statistikken. De spilte tre oppvisningskamper mot Sveits, Belgia og Tyskland, og vant alle enkelt. På turneringens siste dag skulle de spille mot Storbritannia men kamptidspunktet ble endret på grunn av dårlige isforhold. Storbritannia var ikke forberedt på å spille mot canadierne på den nye kamptidspunktet, og arrangørene erklærte kamper derfor som en «walkover»-seier for Oxford Canadians.[1][2][3][5]
Sveits
Storbritannia (1. tittel)
Tyskland
Belgia
