Diaconia

Diaconia, klassisk gresk διακονία, «tjeneste», var i det tidligkristne Roma en særskilt institusjon som sørget for de fattige. Denne veldedighetsinnretning var knyttet til spesielle kirkebygninger. Systemet ble videreført inn i middelalderen.

Disse kirkene hadde hver sine distrikter, og slik at de hadde passende områder som tilsammen dekket alle de syn historiske kirkelige regiones i Roma.

Denne kirkelige inndeling fulgte den romerske byforvaltnings administrative sektorering. Diakoniens oppgave for fattigomsorgen. Det ble hvert sted etablert en bygning, en (diaconia) – normalt tett ved en kirke –, som tok seg av de fattige. Forstanderen for en slik diakoni fikk betegnelsen diakon. Med tidens løp ble de spesifisert som diaconi ecclesiae Romanae. Og de ble også med tiden kalt diaconi cardinales (kardinaldiakoner). Dette er da forhistorien til den klasse av kardinaler som kalles kardinaldiakoner.

Et lignende system hadde man tidlig i Napoli.

Geografisk og i en begrenset forstand funksjonelt bygget dysyemet på det eldre romerske system for korndistribusjon; de stedene som ble benyttet var gjerne på samme stedet som kornforsyningens stationes annonae.