Det persiske alfabetet

Det persiske alfabetet er en variant av det arabiske alfabetet. Det brukes til å skrive farsi. Alfabetet består av 32 bokstaver. 28 av dem er identisk med det arabiske alfabetet.

Det persiske alfabetet
Persisk skrevet med kalligrafi-stilen Nastaʿlīq.
Type		Abjad
Språk		Persisk, kasakhisk, kirgisisk, kurdisk, osmantyrkisk, panjabi, sindhi, urdu, turkmensk, uigurisk, usbekisk
I bruk		Siden 642 e.Kr.
Avstamning		Førkananittisk  → Fønikisk   → Arameisk    → Nabateisk     → Arabisk      → Persisk
Skriveretning		høyre-til-venstre

Det persiske alfabetet, eller modifiseringer av det, brukes også blant annet til å skrive urdu, aserbajdsjansk og usbekisk.

Tegn som ikke henger sammen med etterfølgende bokstav

Syv bokstaver (و, ژ, ﺯ, ﺭ, ﺫ, ﺩ, ﺍ) er ikke sammenføyd med etterfølgende bokstav, til forskjell fra de øvrige bokstavene i alfabetet. Disse syv bokstavene har samme utforming alene som først i ordet, og en annen form midt i ordet og sist. For eksempel, med bokstaven ا "alef" i begynnelsen av et ord som اینجا "injā" (her), blir samme form brukt som når "alef" står alene. I et ord som امروز "emruz" (idag), har bokstaven ﺮ "re" samme form som sist i ordet og bokstaven و "vāv" har samme form som alene selv om de står midt i ordet. ﺯ har også form som når den står alene selv om den avslutter ordet.

Persisk benytter et forenklet sett av arabiske diakritiske tegn: zabar (fatḥah på arabisk), zir (kasrah på arabisk), pesh (ḍammah på arabisk, uttalt zamme på persisk), sukūn, tanwīn nasb (nunasjon), og shadda (konsonantforlengelse). Andre arabiske diakritiske tegn kan bli brukt i arabiske låneord.

Det persiske alfabetet har fire egne bokstaver i tillegg til det arabiske alfabetet: p, ɡ, t͡ʃ (tsj i Tsjeka), og ʒ (sj).