Den sørmandsjuriske jernbane

Den sørmandsjuriske jernbane (japansk: 南満州鉄道株式会社 / 南満洲鉄道株式会社, Minami Manshū Tetsudō Kabushikigaisha; forkortet 満鉄 Mantetsu) var et jernbaneselskap grunnlagt av Keiserriket Japan i Dalian i 1906, etter den russisk-japanske krig (19041905). Det opererte i det japanskkontrollerte Mandsjuria. Etter at Japan annekterte Korea fikk selskapet også ansvaret for det koreanske jernbanenett, frem til 1925.

Hovedkvarteret til Den sørmandsjuriske jernbane i Dalian
Asia-Gou
Spisevogn på jernbanen

Den egentlige og opprinnelige jernbanestrekningen løp fra havnen i Lüshun på sørspissen av Liaodonghalvøya og nordover til Harbin, der den var tilknyttet den østkinesiske jernbane.

Mantetsus storhetstid

Mantetsu, som selskapet Den sørmandsjuriske jernbane var kjent som fra sitt japanske selskapsnavn, ble det største utenlandske foretak i Kina frem til sammenbruddet i 1945. Under sin grunnleggende president, Goto Shimpei, tidligere japansk guvernør av Taiwan, vokste selskapet til å ble hoveddrivkraften for omformingen av hele det nordøstlige Kina til et område under tung japansk innflytelse. Mantetsu var et privat selskap med delvis statlig eierskap og sterke bånd til den japanske stat. Det gjenoppbygde områdets jernbanenett ved hjelp av amerikansk materiell og forgrenet seg til drift av kullgruver (ved Fushun og Yantai), havner (Andong, Yingkou og Dalian), hoteller og lagerbygninger.

Fra 1910-årene og fremover bygde selskapet skoler, biblioteker, sykehus og andre almennyttige institusjoner i det øyemed å tiltrekke seg japanske og koreanske innvandrere. Selskapets akademiske avdeling vokste til å bli det største moderne forskningsforetak i hele Kina, og konsentrerte seg om landbruksforskning og industrielle metoder i jordbruket.

Til 1925 driftet selskapet også jernbanene på Koreahalvøya.

I 1930-årene var Mantetsu blitt nærmest en stat i staten i Mandsjuria. Det og dets mange underbruk produserte stål, keramikk, glass, mel, vegetabilske kjøkkenoljer, elektrisitet og kjemiske produkter. Det var blitt til ett av de største konsernene ikke bare i Kina, men også i Japan. Det kan med rette anses som del av de japanske koloniseringsbestrebelser i Kina. Men det var også Tokyos sterkeste kort da landet ville påvise for vestmaktene hvilken Japan og japansk forretningsliv bidro til den modernisering av Kina som de alle gikk inn for.[1]

Selskapet ble etter annen verdenskrigs avslutning i 1945 oppløst av den amerikanske okkupasjonsregjering i Japan, og Den røde armé overtok driften.

Presidenter

NavnFraTil
1Shinpei Goto13. november 190614. juli 1908
2Yoshikoto Nakamura19. desember 190818. desember 1913
3Ryutaro Nomura19. desember 191315. juli 1914
4Yujiro Nakamura15. juli 191431. juli 1917
5Shimbei Kunisawa31. juli 191712. april 1919
6Ryutaro Nomura12. april 191931. mai 1921
7Senkichiro Hayakawa31. mai 192114. oktober 1922
8Takeji Kawamura24. oktober 192222. juni 1924
9Banichiro Yasuhiro22. juni 192419. juli 1927
10Jōtaro Yamamoto19. juli 192714. august 1929
11Mitsugu Sengoku14. august 192813. juni 1931
12Yasuya Uchida13. juni 19316. juli 1932
13Hakutaro Hayashi26. juli 19322. august 1935
14Yōsuke Matsuoka2. august 193524. mars 1939
15Takuichi Ohmura24. mars 193914. juli 1943
16Naoto Kohiyama14. juli 194311. april 1945
17Motoki Yamazaki5. mai 194530. september 1945

Litteratur

  • Alvin Coox: Nomonhan: Japan Against Russia, 1939, Stanford, Stanford University Press,‎ 1990 ISBN 978-0-8047-1835-6
  • Louise Young: Japan's Total Empire: Manchuria and the Culture of Wartime Imperialism, Berkeley, University of California Press,‎ 1999, ISBN 978-0-520-21934-2

Referanser

Eksterne lenker