Carel Weeber
Carel José Maria Weeber (født 3. desember 1937 i Nijmegen) er en nederlandsk arkitekt.
Carel Weeber | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Født | 3. des. 1937[1]![]() Nijmegen[2] | ||
Beskjeftigelse | Arkitekt, universitetslærer, designer ![]() | ||
Nasjonalitet | Kongeriket Nederlandene[2] | ||
Utmerkelser | Rotterdam-Maaskantprijs (2006) Sikkens-prisen (1983)[3] | ||
Weeber studerte arkitektur ved Det tekniske universitetet i Delft i årene fra 1955 til 1964.[4] Han var tilknyttet samme universitet som professor fra 1969 til 1975 og som dekan fra 1976 til 1977. Fra 1977 til 1987 arbeidet han i Rotterdam i arkitektfirmaet HWST Architecten, sammen med Jan Hoogstad, Wim Schulze og A.S. Van Tilburg. De neste ti årene, fra 1988 til 1998, virket han i Architekten Cie.
Sammen med J.B. Bakema tegnet Weeber Nederlands paviljong til verdensutstillingen i Osaka i 1970. Han er kjent for prosjekter i nyrasjonalistisk stil, blant annet store boligblokker som De Peperklip i Rotterdam (1979–1982), Blok 1 i Venserpolder i Amsterdam) (1980–1982) og sosialboligblokken Zwarte Madonna i Haag (1982–1985, revet 2007).[4] I 2005 flyttet han til Curaçao. Der tegnet han og fikk reist et bolighus til seg selv.[5]
Weeber ble tildelt den nederlandske Prix de Rome (1966) og Sikkensprijs (1983) og har mottatt både den nederlandske betongprisen og stålprisen.[4] I 2006 fikk han Rotterdam-Maaskant-prisen.[6] Han er ridder av Den nederlandske løves orden.[4]
- De Zwarte Madonna i Haag
- De Peperklip i Rotterdam
- Fengselet De Schie i Rotterdam
- Stasjonen i Spijkenisse
- Queens Towers i Amsterdam