Bruker:Bygdeknøl/kladd

Gulbranssen ble født i Molstadgården i Enebakveien, Vålerengen i Kristiania i 1894. Hans foreldre var Christen Gulbrandsen (d. 1943) og Alette Gulbrandsen, oppr. Alette Antonsdatter Dahl (1863-1941). Han hadde to eldre brødre, Birger og Alfred, og tre yngre søstre, blant dem Ragnhild Margrethe som døde sommeren 1901, to år gammel.

Faren, Christen, var sønn av snekkermester Johan Gulbrandsen (1826-1871) og Petrine Pedersdatter Nøklebye (1828-1909), de hadde opphav i bondeslekter fra Trøgstad i Østfold. Moren, Alette, fikk sin oppvekst på gården Vestre. Dahl i Skogsbygda i Frogn. Hun var datter av Johan Anton Jørgensen Strandengen (d. 1899) og Bolette Olsdatter, f. Skau. Gjennom morsslekten fikk Gulbranssen tilknytning til bygdene i Follo.

Christen Gulbrandsen, som var snekkermester og byggmester, livnærte familien og gjorde gode penger gjennom å kjøpe bygårder, pusse dem opp for så å selge dem videre. Ettersom mangel på boliger i Kristiania førte til stigende priser, ble en boligboble etter hvert bygd opp og sprakk til slutt i 1899 i det som siden har blitt kjent som Kristianiakrakket. Gulbrandsen hadde forsøkt å spre risikoen gjennom å sette formuen sin i flere banker og også gjennom å kjøpe gården Solberg i Trøgstad, dette hjalp dessverre ikke mye da bank etter bank gikk overende. Med nær ingen nye byggeprosjekter og tap av all eiendom og oppsparte penger, ble dette er særdeles hardt slag for han. Og selv om han forsøkte seg som eiendomsmegler kom han aldri over den brå skiftningen i livet.

Familien gikk raskt fra å være en nokså velstående familie til en familie som hadde nok med å få endene til å møtes. Paradoksalt nok ble familiens skiftende adresser faktisk «finere» ettersom økonomien ble dårligere, dette var nok fordi gamilien etter hvert flyttet med noen farens forskjellige innredningsprosjekter. Med bakgrunn i farens geskjeft ble det altså mange flyttninger, noe som førte til at Gulbranssen ble ensom og mistet kontakt med gode kamerater. Han skriver selv:

Flyttinger til andre bydeler - tap av skolekamerater, den store ensomhet nettopp da vennskap er viktigst.

Gulbranssens personlige notater

Dette notatet og mange andre notater om barndommen ble skrevet av Gulbranssen med tanke på en bok om oppveksten, men boka kom aldri til.

I 1901 døde Gulbranssens søster, Ragnhild Margrethe, to år gammel av dysenteri som hun hadde fått gjennom infisert brønnvann.

I 1906 ble morfarens gård Dahl solgt og det ene faste punktet i Gulbranssens ellers uforutsigbare byliv kom ut av slekten. Dette var noe som både Gulbranssen og de andre barna tok svært tungt. Interessen for det østlandske bondelivet var altså tilstede fra helt tidlig. Men da han, under en av familiens mange flyttinger, kom over bønneboken: D. Jens Dinnysøn Jersins Tvende Opbyggelige Skrifter at han virkelig fikk interessen for gamle slekter. Boken, som hadde vært i Gulbranssens tippoldefar, Ole Christophersen Biørnebecks eie, fikk Gulbranssen til å spørre sin mor om opphavet og det moren, en forøvrig god forteller, kunne fortelle ble flittig notert ned av den unge Gulbranssen og skulle senere gi inspirasjon for mange av historiene i bøkene.

Gulbranssen fikk etter hvert en tøff oppvekst og familien hadde ofte nok med å få penger til mat på bordet. Han måtte derfor tidlig ut i arbeid for å hjelpe til med familiens økonomi. Som niåring begynte han som visergutt og gikk ærender, først for privatpersoner og familie, etter hvert for kortevarehandeler, slaktere, skomakere, meieribolag, fiske- og kullhandeler og mange andre forskjellige butikker og forretninger i Kristiania.

På en av disse ærendene i 1906 skulle han levere mat fra en delikatesseforhandler til Henrik Ibsens hjem i Arbiensgate. Mens han var der ble fikk han lov til å se den avdøde dikteren på sin dødsseng, men dette turte han ikke og løp ned trappene.

Til tross for den svært harde jobben som visergutt gjorde han det meget godt på skolen. Han gikk på Uranienborg skole på Briskeby, arbeidet hardt og fikk gode karakterer, gode skussmål og

gjennomførte handelsskolen med topp karakterer. Den harde viserguttilværelsen gjorde at skolearbeid og spesielt lesing ble en frihavn hvor han kunne drømme seg bort. En hver anledning ble brukt til lesing, alt fra i smug under skolepulten eller gående på gaten til lesing mens han hogget ved eller da han løp ærender.

Gulbranssen hadde fra tidlig alder av et talent for tegning og gikk på flere tegneskoler, første gang som 12-åring. I 15-års alderen laget flere vitsetegninger som han sendte til danske vittighetsblader og fikk dermed inn en liten biinntekt. Han begynte på Den Kongelige Norske Kunst- og Haandværksskole høsten 1909. Dette var en kveldsskole og foruten et avbrekk i 1911 gikk han der helt fram til 1916. I 1914 ble hans tegning en hest plukket ut til å stilles på Norges Jubilæumsutstilling på Frogner. Han oppgav senere Werenskiold (Erik?) som en av sine hovedpåvirkninger.

Werenskiold ga mig stimulans til tegning, enkel tegning.

Gulbranssens personlige notater

En hans professorer sa til han en gang mens Gulbranssen forstørret en tegning: «Ta livet i sin sanne proporsjon, det er vanskelig nok som det er. Ved å omforme det, finner en små gleder og store sorger. Følg det akkurat som det er, fest Dem ved det som er viktig, forbli enkel. Jeg anviser Dem en vesentlig sannhet: enkelhet er livets største kunst». Dette rådet hadde Gulbranssen god nytte av under utformingen av bøkene.

Den senere kjente tegneren Trygve M. Davidsen, som hadde gått på kunstskole sammen med Gulbranssen bemerket da han fikk høre at Gulbranssen ikke hadde noe vitnemål fra tegneskole: «Det var da rart, du fikk finere karakterer du enn jeg!». Senere, i februar 1955, laget så Davidsen et diplom med Gulbranssens karakterer undertegnet av den gang rektor Prytz. Gulbranssen hadde blant annet fått 1,1 og 1,5 i frihåndstegning.

Siden familien ikke hadde råd til å sende Gulbranssen på middelskole, ble det med de sju folkeskoleårene. En måned etter at folkeskolen var over, 31. mars 1908 var han alt i gang som kontorist ved Actieselskapet Excelsior Limfabrik, knapt 14 år. Han begynte som ekspeditør og jobbet som det de første fem årene. Mens han jobbet hos Excelsior tok han flere kurs og kveldsskoler, bl.a. to-årig handelsskole ved Christiania kommunale fortsættelsesskole for gutter i periden 1910-1913. I tillegg til dette tok han også tilleggskurs i bokføring og også engelskopplæring, kursene bestod han med glans og fikk 1 i alle fag. Han ble da også forfremmet til bokholder og kasserer og jobbet som dette de siste tre og halvt årene. Til sammen jobbet Gulbranssen åtte år ved Excelsior og forlot arbeidet med de beste attester og uten sykdomsforfall.

Tiden ved Excelsior ga Gulbranssen viktig livserfaring og lærdom i tillegg til alle kunnskapene han tok med seg. Fabrikken drev animalsk limproduksjon, hvor råmaterialet var kadaver og dyreknokler, det skjedde flere stygge ulykker og tragedier som nok må ha gjort inntrykk på ungdommen Trygve Gulbranssen. Gulbranssens tilbrakte mesteparten av tiden ved kontoret men var ofte nok ute på fabrikkområdet til å lære om menneskers slit, en lærdom som nok var viktig under arbeidet med skildringene nettopp av menneskers slit i bøkene.

Familien Gulbranssen flyttet til Brugata 1 høsten 1908. Her lå flere bondehandelsgårder og flesteparten av Kristianias fellberedere og garvere til. Stedet var ikke av de beste, men Gulbranssen hadde god utsikt fra leiligheten i femte etasje og kunne observere livet i bondehandelsgården i Brugata 6 på den andre siden av gata. Synet av bønder som kom inn til byen for å kjøpe og selge varer var utvilsomt nyttig i arbeidet med å skildre handelen mellom bygdene og byen i bøkene sine (Holders hus). Han bodde her sammen med familien til 1928, da han giftet seg.

Fra Brugata gikk veien ofte til Deichmanske Bibliotek, og familien abonnerte på de mer moderne bøkene, som Gulbranssen ikke hadde tilgang til på Deichmanske, ett kapittel av gangen og bandt bøkene inn selv. Gulbranssens søster fikk gå middelskolen og tok i 1913 eksamen, samme år som Gulbranssen ble forbremmet til bokholder. Dette var fordi familiens økonomi bedret seg ettersom Gulbranssens og hans brødre kom ut i arbeid. For å ikke å være en belastning for brødrene valgte hun å ikke utdanne seg til lege, noe en lærer oppfordret henne til, men søkte heller en god stilling i et forsiktringsselskap, hvor hun ble fram til giftermålet i 1921.

Broren Alfred døde i 1913, 23 år gammel. Dette dødsfallet gikk hardt innpå den unge Gulbranssen og han laget et album til minne om broren med samtlige bilder tatt av han.

Samtalene med moren om kveldene etter travle arbeidsdager brukte Gulbranssen flittig til å få moren til å fortelle historier som han noterte ned. Notatene han gjorde ble senere lagt til grunn for bøkene.

Den 30. november 1928 giftet Trygve Gulbranssen seg med Lilly Ragna Haneborg i Trefoldighetskirken i Oslo, samme kirke som han hadde stått til konfirmant i 1909. Feiringen ble holdt på Hotel Bristol. Lilly Haneborg kom fra gården Lie i Øymark i Østfold og var datter av brukseier Petter Asbjørn Aarnes Haneborg og Ragna Slang. I en alder 34 flyttet Gulbranssen fra foreldrene til en toroms-leilighet på Damplassen ved Ullevål Hageby. Våren etter flyttet de videre til en leilighet, med tre rom denne gang, i Tyrihansveien 22 for bedre plass til kommende barn.Det var her han begynte arbeidet på å samle notater og arbeider fra ungdommen til de tre verkene. Arbeidet var tidkrevende og han sa etter hvert fra seg alle verv i idretten og i journalistikken. I 1930 kom parets første barn, Ragna, og tre år senere ble sønnen, Per, født. Med små barn og forretninger å passe, måtte Gulbranssen ta kveldene og nettene i bruk, når han skulles skrive. Denne måten å arbeide på skulle følge ham ut livet.

Ettersom salget av bøkene begynte å ta av, flyttet familien til en villa i Eventyveien 40 (1935? Les som 41-åring fikk han for første gang sitt eget arbeidsværelse). Her fikk Gulbranssen får første gang et eget arbeidsværelse, noe som hadde vært en drøm for ham lenge. Et rom som alltid var låst og som ingen andre fikk tilgang til.

Da krigen brøt ut i Norge 9. april 1940 dro Gulbranssen med familie fra Oslo og opp til svigerfarens gård Lie i Marker. Den 13. april evakuerte de videre med hest til en jakthytte ved Frønesjøen, før de vendte tilbake til Lie den 18. april igjen. En tid, da situasjonen hadde roet seg, reiste de tilbake til Oslo. Gulbranssen forlot tobakksbransjen så fort som mulig, da han innså at tobakksimporten kom til å bli vanskelig.

I et par år hadde Gulbranssen vært på jakt etter en passende bondegård for å vende tilbake til forfedrenes liv og til bestefarens gård, som han hadde verdsatt som sitt barndoms paradis med folk og dyr og bondeliv. Nå som krigen var kommet intensiverte han dette arbeidet og Gulbranssen kjøpte til slutt den herskapelige gården Hobøl i Eidsberg, Eidsberg. Til Hobøl flyttet familien julen 1940 og Gulbranssen satte alt inn på å drive et mønsterbruk og han etterlot seg et vell av notater om innkjøp og generell drift. Gården trengte restaurering og spesielt hovedbygningen fra 1910 var ikke bygget for de kalde krigsvintrene. Til dette hadde Gulbranssen arkitekter og håndverkere gående i nær sagt alle hus og rom en god stund.Og selv om Gulbranssen var aktivt med i gårdsdriften var han aldri direkte med i arbeidet og sveiser, agronom, husholderske, kokke, tjenestejente og to gårdsgutter trengtes for å utføre alle de mange planer og tanker den nye gårdseieren hadde for Hobøl.

Selv om han nå hadde bosatt seg på landet var ikke hovedstaden langt unna likevel. Flere ganger fikk han brev, telefoner og besøk fra den tyske okkupasjonsmakten som lurte på om han han kunne tenke seg å stille opp på ulike publisitetsarrangementer, foredrag eller om ikke man kunne bruke bøkene hans til å få de tyske soldatene nærmere «det norske sinnelag» som det ble sagt. Ved hver forespørsel avslo Gulbranssen, men det ble vanskeligere for hver gang og dette ble en stor påkjenning for Gulbranssen som overhodet ikke hadde noe til overs for den nazistiske ideologien.

I tillegg til disse henvendelsene kom det stadig folk som led under tyskerne eller som slet på andre vis og og ønsket hjelp fra Gulbranssen som hjalp til så godt han kunne.

17. mai 1945

Aldri før har grunnlovsdagen
vært alvorlig som i dag.
Blodets levende skarlagen,
rødere enn noe flagg,
føyer seg om Eidsvoldsverket,
som er tifold blitt forsterket,
gjennem krigens gru og nød,
tapre landsmenns strid og død.

Under gny av krigens våpen
ble vår grunnlov en gang til,
og den bares nå, til dåpen
gjennem angst og død og ild,
bares av hvert barn som døde,
av hver heim som ble lagt øde,
førtes som et blodig skjold
fram mot krigens makt og vold.

Opp av tidens stormflod hever
seg i dag en kjempehånd
rakt til ed for alt som lever
i vår gamle grunnlovs ånd:
rettens vern til alle sider,
grunnfast trygd for hver som lider
under løgn og vold og rov. Det er Norges gamle lov.

Hyllningsdikt over frigjøringen, Trygve Gulbranssen

Nevne oksen han forærte forfatterforeningen i oktober 1945 slik at de kunne holde den freds- og jubileumsfesten de hadde planlagt (tekst endres dette er delvis av r.g)

Da krigen var over i 1945 var det å sette gang korrespondanse med utenlandske forelegger o.l og skjøtte bøkene som hadde virkelig blitt en forretning. Som andre ble Gulbranssen skattet dobbelt. Først ble salgsinntektene fra bøkene skattet i utlandet og så i Norge når pengene ble sendt til ham. Dette ble ikke ordnet opp i før det hadde gått flere år etter krigen og en internasjonal avtale om fellesbeskatning kom i havn. Bøkene kom stadig i nye opplag. Under krigen hadde det vært vanskelig med papirmangel og skinnmangel så det hadde ikke vært trykt noe opplag siden 1941, som i følge Aschehoug hadde blitt «revet bort». De kunne også melde, ved den nye utgivelsen i 1948, at det ikke hadde gått en dag uten at de hadde fått forespørsler om nye utgaver.

Gulbranssen ble ansatt som kalkulatør ved «British-American Tobacco Co. (Norway) Limited» 20. desember 1916. Allerede 12. september 1917 sa han opp, og ble avdelingssjef ved «H. Petterøe Tobakfabrik» fram til 15. september 1918, da forlot han begge jobbene, nok engang med gode skussmål. Etter å ha vært en tid hos tobakksfabrikken «W. Hartog & Co.A/S» som fabrikkbestyrer fratredde han 31. desember 1919 og startet, i januar 1920, eget engrosfirma sammen med Harald Hansen etter gjentatte oppfordringer fra Hansen. De hadde alt våren 1919 begynt arbeidet med å skaffe agenturer og enerettigheter med utenlandske tobakksfabrikker. Og 1. januar 1920 startet «Harald Hansen & Co» opp i Solligaten 5. I 1934 skiftet firmaet navn til Tobakkcompaniet A/S og fortsatte sin virksomhet fra Fredensborgveien 11 i kompaniskap med Birger Ryder-Larsen.

Gulbranssen ledet firmaet i 21 år og under hans ledelse ble det sammen med hans kompanjonger, det størtse engrosfirmaet i sitt slag i Norge. Firmaet importerte tobakk av høy kvalitet, sigarer og sigaretter, franske og engelske piper i tillegg til annet pipeutstyr. De hadde også sitt eget reparasjonsverksted. Med råvarer fra kjente utenlandske tobakksfabrikker, som Dunhill og Parker, drev også Gulbranssen og Birger Ryder-Larsen sin egen sigarettsfabrikk under navnet A/S Tobakkindustri.

Som forretningsmann ble det mange utenlandsreiser og sendte ofte hjem brev fra steder som Leipzig og Wien. I denne perioden av livet utgjorde tobakksforretningen en stor del og den 5. august 1935 fikk han til og med patentert en såkalt: «Anordning ved tobakkspiper» i «Norsk ridende for industrielle rettsvern». Han ble forretningsmann innen tobakksbransjen, men ble ikke rik av den grunn.

Gulbranssen ble medlem av Kristiania Idrætsforening (KIF) i 1912 eller 1913 etter å ha blitt plukket opp av tidligere hekkeløper Micael Blegen. Her løp han 100 meter og drev med kulestøt på Frogner stadion og ble etter hvert en aktiv utøver, senere for Oslo Idrettslag da KIF skiftet navn til dette. Gulbranssen drev som andre unge gutter i hovestaden på den tiden ulike former for idrett og lek på «løkka». Etter hvert fant han sin plass som administrator og fremmet idrett på den måten.

I 1915 ble han formann i friidrettsavdelingen i idrettslaget i tillegg til å bli styremedlem i idrettslaget. Oslo Idrettslag tildelte Gulbranssen deres fortjenestemedalje i sølv i 1918. Han ble tatt opp i Oslo Idrettslags Liga, et forum for eldre medlemmer som hadde fremmet idrettslag på en særskilt måte, 27. desember 1919. Han var altså et svært verdifullt medlem.

Etter hvert ble han redaktør for klubbens medlemsblad i tillegg til å organisere stevner, konkurranser og å følge aktivt med i medlemmenes trening. Den første illustrerte hjemmetrenings-tabellen skal, ifølge Helge Løvland, være hans gjerning også.

Gulbranssen brant sterkt for å få barn og ungdom til å bedrive idrett. Med bakgrunn i dette, arbeidet han hardt for opprettelsen av skoleidrettsstevner landet over og å få barn -og ungdom spesielt på bygdene til å delta.

Gulbranssen ble senere hedret flere ganger for sin idrett for å fremme idretten generelt og fri-idrett spesielt, som var hans «hjertebarn» og hvor han hadde sin bakgrunn. Av Norges Fri-Idrettsforbund fikk han i 1928 et diplom for sin innsats for fri-idretten. I 1936 ble han tildelt Norges Landsforbund for Idretts høyeste utmerkelse, sølvplaketten. Han fikk i 1939 et diplom fra Landsforbundet hvor det blant annet stod: «med takk for utmerket arbeid for norsk idrett». Av Norges Idrettsforbund ble han i 1961 tildelt forbundets «100-års jubileumsmedalje som takk for interessert arbeid innen norsk idrett». For disse utmerkelser fikk han flere varme omtalelser i forskjellige store norske aviser.

Bergens Tidende, 23. juni 1936:

Innenfor administrasjonen har han nedlagt et banebrytende arbeid, - særlig for skoleungdommens idrett. Han var initiativtager til Oslo idrettslags skolestevner for de høiere skoler, et stevne som er det største i sitt slags her i landet. Dessuten var han sterkt medvirkende ved innstiftelsen av idrettsmerket og satt i mange år som medlem av den komite som administrerte idrettsmerkeprøvene.

Bergens Tidende, 23. juni 1936

Fra Aftenposten fikk han via et brev, 14. juni 1954, takk for hans «mangeårige strev med Holmenkollstafetten» og «de mange utmerkede artikler».

«Norges landsforbund for idrett» takker også via brev den 3. oktober 1938. Denne gang for innsatsen Gulbranssen gjorde da han satt i «Idrettsmerkeutvalget» fra 1920 til 1938.

Gulbranssen dro over til Stockholm, sammen med Nils Dahl, da man etter hvert fikk høre om en nye sport som man drev med der. Som representanter for Norges Fri-Idrettsforbund innhentet de opplysninger for så å arrangere det første orienteringsløpet i Norge. Løpet fant sted på Hurumlandet og Gulbranssen fikk Norges Orienteringsforbunds plakett i 1959 for å ha ført sporten til Norge.

Et kort referat av et terrengløp arrrangert av Stabæk Idrætsforening ble den første signerte artikkelen Gulbranssen skrev. Artikkelen stod på trykk i bladet Idrætsliv i 1916. Under P. Chr. Andersen lærte Gulbranssen mye om journalistikk og produserte etter hvert en mengde idrettsartikler. Gulbranssens artikler markerte en ny tid for norsk idrettsjournalistikk og sammen med P. Chr. Andersen og Einar Staff ble han etter hvert medeier i Idrætsliv.

Ved de tre herrenes faste bord innerst til høyre i Theatercafeen, kunne idrettsledere på jakt etter et godt råd stikke innom og trioen ble regnet for å være blant det aller beste angående kunnskap og innflytelse i idrettens verden. Mange oppfattet Gulbranssens artikler for å være oppskriften på den gode idrettsartikkelen, dette til tross for at Gulbranssen kun hadde skrivingen som hobby.

Som oftest refererte Gulbranssen stevner og begivenheter på samme måte som andre samtidige idrettsjournalister, men ved enkelte artikler skilte Gulbranssen seg ut ved at han gikk mye grundigere til verks i beskrivelsen av både personer og prestasjoner enn det som verken var sedvane den gang eller er det i dag.

Gulbranssen var ikke først og fremst opptatt av den som vant, men den som hadde en pesiell evne til ikke å gi opp. Eksempelvis skriver han i artikkelen Films fra sommeren 1917 om Eugen Borchgrevink, som i et terrengløp fortsatte og på den måten skadet foten da han den ene skoen ble ødelagt. Gulbranssen var begeistret over Borchgrevinks vilje til å fullføre løpet heller enn å måtte gi opp som eneste nordmann i det svenske løpet.

Den anden løper, som har sin specielle plass i sommerens film er Eugen Borchgrevink. Som eneste nordmand startet han i Sleipners terræng og rammedes av den ulykke at miste sin ene sko. Skoen var sprængt istykker i hælen og kunde ikke tas paa igjen, og dermed var slaget tapt. Skulde nogen løper hat grund til at gi op nogen gang - saa maatte det vel være Borchgrevink den gangen - men nei. Han fortsatte ikke alene løpet, men kom ogsaa ind bra plasert - riktignok var foten da et sørgelig billede av smuds og blod; - men som eneste nordmand i svenskernes store løp at gi op og komme puslende ind med en sko i haanden og motta publikums mere eller mindre velvillige smil - det passet ikke Eugen Borchgrevink, saa fik heller foten ryke og seirene, præmierne og hyldesten derhjemme gaa over paa andre hænder for en stund

Idrætslivs julenummer, 1917

Kanskje utelukke denne? Kanskje ikke?

Gulbranssen stod idretten selv nærmest og var ikke rett for å påpeke urett om det være seg urett fra bevilgende myndigheter, idrettens egne organisasjoner, dommere eller samfunnet generelt. Regelverket var i hans øyne rammen og grunnlaget for rettferdig konkurranse og rettferdige avgjørelser, regelverket skulle ikke tolkes for reglenes skyld bare, men tilpasses på en slik måte at det tjente den rettferdige idretten best og slik at rettferdigheten seiret.

Et eksempel på dette får vi når Gulbranssen skriver i Idrætsliv nr.33, 1918 om en junioløpers diskvalifikasjon under et 100-meter løp, ved «Kristianiamesterskapet i fri idræt 1918». Løperen hadde krysset over i en annen løpers bane og løp deler av løpet der, uten å ha forstyrret den andre løperen. Diskvalifikasjonen opprørte Gulbranssen som mente at banen var dårlig oppmerket og at en mildere reaksjon hadde vært på sin plass.

Vilde ikke en advarsel været paa sin plads overfor den unge løper - istedetfor diskvalifikationen? Hvor staar det skrevet at diskvalifikation er den eneste form for straf i fri idræt? Naar skal vi faa dommere som tør tolke lovene og ikke lar sig binde helt av de ufuldstændige reglementer?

fra artikkelen «Kristianiamesterskapet i fri idræt 1918» på trykk i Idrætsliv nr. 33, 1918

Gjennom sine mange artikler kom også temaet om norsk friidretts plass blant andre idrettsnasjoner opp. Bl.a. om Norges lillebror-posisjon i Norden og resten av verden.

Alt i alt har vi dog ikke hørt til de nationer, som er blit lagt noget videre merke til i fri-idræt, og vor stilling i skiløp og skøiteløp, - hvor mange nationer er det som interesserer sig for den? Utenfor vore aller nærmeste naboers kreds har nok vore gutters bedrifter ikke naad.

Idrætsliv, julen 1923

I samme artikkel, om friidrettsutøveren Charles Hoff, skriver han:

...Kanske vil det efter den dag hænde, at et norsk landslag i fotball ikke holdes svensk i Paris, kanske vil det hænde at vore skøite- og skiløpere ikke blir nævnt som ‘Swedish champions’, kanske vil den norske idrætstroppen faa sit lands flag som merke, der de stilles op ved en olympiade, og kanske vil det hænde at en norsk kasters kast kan avmerkes med hans lands vimpel, som de andre deltageres.

Ja, kanske alt dette kunde hænde. Vi trænger saart en vældig bedrift i idrættens idræt, - den ‘fri idræt’, - for at faa vort navn ind blant idrætsnationerne

Idrætsliv, julen 1923

Gulbranssen var opptatt av både bredden og toppen i norsk idrett. I Idrætsliv, julen 1926 har han blant annet noen tanker om toppidrettsmenns prestasjoner.

Løp er kunst, - levende kunst, og har det tilfælles med al kunst, at fuldkommenheten deri synes uopnaaelig... En velbygget, fintrænet løper i rivende fart kan ha al maleriets skjønhet over sig, og for dem der vet hvad der ligger av arbeide bak en løpers ‘form’, og hvilken energi og viljeanspændelse der ligger i indsatsen i kampøieblikkene, for dem kan synet av dette virke like saa sterkt som den mest manende bok eller som det mest ildnende musikstykke,

Idrætsliv, julen 1926

Gulbranssen så gjerne idrett i større perspektiv enn bare for konkurransens skyld. På denne måten er han mye nærmere dagens tenkning om virkningene av løping, jogging og mosjon generelt for hele kroppen og folkehelsen enn det hans samtidige var. Som for eksempel i dette artikkelutdraget:

Men det er jo slik med os mennesker, at det som ligger os nærmest og hører til det dagligdagse, det slurver vi mest med. Hvordan slusker vi ikke med spisning og søvn? Og hvor stygt og slurvet gaar ikk de fleste av os? Løp hører med til i vore medfødte kunster, og derfor har det igrunden været saa litet paaagtet gjennem tiderne.

Bortset fra grækerne, som jo ogsaa paa dette omraade var noget helt for sig selv, har menneskeslegten i aartusener ingen særlig vekt lagt paa at utvikle denne bevegælsesform. Naar man tænker paa den vældige indflytelse løp har paa hjertet, lunger og andre viktige organer, er der grund til at tro, at det hadde staat bedre til med os, om vi hadde hat nogen aatuseners interesse for løp bak os. Den nuværende interesse for løp kan næsten begrænses til et snaut aarhundrede, og først i den aller sidste menneskealder har der været arbeidet maalbevist.

Og selv nu er det et ynkelig faatal som dyrker denne for os mennesker naturligste form for sport. Den altoverveiende del av menneskeheten lægger løpningen bort sammen med gutteaarenes knæbukser. Derfor er der langtfra grund til at mene, at sidste aars rekorder, er toppen av menneskets ydeevne. Vi har saavidt begyndt, og først naar der kommer repræsentanter for slegtstradition i løp, vil vi faa se de virkelige kunstnere paa dette omraade.

Gulbranssen

Gulbranssen la vekt på at de fysiske forutsetningene ikke alene er nok for å utdøve idrett. Han fastslo flere ganger at man måtte ha hodet med for å kunne utøve de store idrettsprestasjonene.

Mange synes ennu å mene at idrett bare er ‘legemsøvelser’, og at idrettsprestasjonene er rent kroppslige ydelser, hvortil der kreves hverken tanker eller intelligens, - ja at hodet gjerne kunde kobles av under idrettsøvelsen. En tilsynelatende enkel og klar logikk; men når forutsetningene er uriktige har den logiske slutning vanskelig for å bli riktig.

(...) Man kan vel mene, at det allikevel er fysikken som er den dominerende faktor; men dette syn må vi komme helt bort fra. Hvad er vel fysikk uten liv - uten viljen som setter det hele i bevegelse? Hvorfor bør vi så ikke like godt med en gang erkjenne, at idrett er viljesutslag? At treningens tusener av timers strev er en viljeytring - og at konkurransene er en viljeinnsats?

Man kan i idrett like så lite som i andre menneskelige ydelser skille ånd fra materie; men i full erkjennelse av, at en vel opøvd fysikk er en betingelse for idrettprestasjonene - og også en av idrettens hensikter - må vi ha lov å påpeke viljens dominerende plass i idrettslivet. Det er den som driver verket både gjennem treningsarbeidets uendelige tålmodighetsprøver og i konkurransens maksimumspåkjenninger. Viljen til å nå et resultat - ja, det best mulige resultat.

Og er det ikke den samme viiljen i mennesket som har frembragt alt positivt i verden - og er det ikke viljeopgivelsen, selvopgivelsen som har bragt alt det negative?

Har vi så ikke lov til å mene, at idrett ikke bare er opøvelse i sund og sterk fysikk, - men også en viljeopøvelse og en skarp viljeprøve - og dermed (i hel mening) en dyktiggjørelse for livet

(...) Viljen er idrettens livgiver - og livets. Vi vil at viljen skal leve på alle veier, hvor idrettsungdom går, i religion, i arbeid, i kunst, i interesser. Viljen er menneskegnisten i oss alle.

«Viljen», Oslo Idrettsforeninge medlemsblad, julen 1935

Ved de olympiske leker i Antwerpen i 1920 var Gulbranssen norsk dommer på indre bane i tillegg til å være OL-reporter for Idrætsliv, sammen med P.Chr. Andersen og Einar Staff.

Under den olympiske øvelsen i tikamp holdt en regnefeil på å frarøve den norske tikjemperen Helge Løvland sitt olympiske gull.Trygve Gulbranssen var en av dommerne og oppdaget at amerikaneren Brutus Hamilton hadde mottatt for mange poeng i diskos.

P. Chr. Andersen skildrer det slik, i hans bok De Olympiske leker gjennom 50 år (Oslo 1945):

Men hadde det vært spennende under selve striden, var det intet i sammenlikning med de forferdelige minutter som nå begynte. Ved sammenregningen etter den nye amerikanske tabell ble det begått en regnefeil, som skaffet de norske dommerne noen mørke øyeblikk. I steden for å trekke fra poeng for tiendelene, la man dem til, og sluttresultatet ble at Hamilton sto som nr. 1 med ca. 2 poengs overvekt.

Det var ikke mulig under disse forhold å få den visshet offisielle tall alltid skaffer. Falck-Grøner og Trygve Gulbranssen hadde bare en mørk hoderysten til svar, når den norske tribune krevde klarhet. Men så med ett ble det bevegelse der inne på innerbanen, hvor den amerikanske dommer Rubien og Trygve Gulbranssen sto for det viktige bokholderiet. Den fatale regnefeilen var funnet: Løvland hadde vunnet med 4 poeng.

Med de gledesbrøl denne melding utløste, frøs snart igjen. Nå skulle det hele regnskap revideres. Med snaue 4 poengs overskudd til slutt, var det her mulighet for nye omkastninger. Rubien og Gulbranssen fant ganske riktig ennå en feil - men den var i Løvlands favør, 30 poeng ytterligere for diskos! Og så sattes navnene under de viktige papirer og 2 never søkte hverandre til gjensidig takk for stor strid: Hamilton-Løvlands! Den hardeste tikamp som inntil da var utkjempet i verden, var slutt.

P. Chr. Andersen

I Laagendalsposten, en del år etter, sier Gulbranssen dette om dramatikken:

Det var Helge Løvlands gullmedalje i tikamp det gjaldt. Jeg var dommer den gang - og idet vi skulde forlate banen efter øvelserne fikk jeg i et glimt i dommerprotokollen se et tall som ikke var riktig. Jeg hadde omhyggelig fulgt hver manns prestasjoner - og var sikker paa Løvlands seir.

Men det stod et bedre resultat for en amerikaner i diskos. Det var en amerikaner som hadde protokollen. Jeg ba om aa faa kontrollere den med det samme. Men, nei - han vilde ikke utlevere protokollen og la den i sin mappe. Saa blev han optatt et øieblikk - jeg benyttet anledningen til aa knipe protokollen. Jo, ganske riktig, amerikaneren hadde faat opført et langt bedre esultat enn han hadde prestert - og var dermed sikret gullmedaljen. Jeg underrettet øieblikkelig de andre dommerne - og heldigvis hadde saa mange notert de riktige resultater i sine programmer at Løvlands seir blev reddet. Men - hadde vi ventet til dommermøtet, saa vilde man ha tvilt paa riktigheten - og dommerne hadde kanskje kastet sine notater.

Laagendalsposten, 13. desember 1933

Norge var ikke en av friidrettens stormakter og Løvlands gull var nok ikke ventet, med tanke på at arrangementskomiteen verken hadde den norske nasjonalsangen eller det norske flagg. Gulbranssens kollega Einar Staff hentet derfor ned et norsk flagg til seiersmasten.

Gulbranssen rapporterte til Idrætsliv også fra OL i Paris i 1924, Amsterdam i 1928 og under Los Angeles-lekene i 1932.Ved lekene i Berlin i 1936 skulle han gjenta de vellskrevne og suksessfulle artiklene fra de forrige olympiadene, denne gang med Aftenposten som arbeidsgiver. Det var P. Chr. Andersen som hadde invitert ham, men artiklene ble ikke de hyllestene til den olympiske tanke, som mange av de andre hadde vært. I stedet skrev han bare to artikler som bleknet i forhold til tidligeres skildringer.

Hos andre samtidige journalister, som P. Chr. Andersen, ble Berlin-lekene holdt frem som en av de aller største, særlig med tanke på arrangement og vertsnasjonens tilretteleggelse. Men Gulbranssen viste ikke den samme entusiasmen som ved tidligere anledninger og han mislikte spesielt at den rene idretten ble utnyttet til fordel for den rådende politikk i Nazi-Tyskland .

Leif H. Henrichsen beskriver dette i et brev: «Den siste av de store idrettsbegivenheter jeg var sammen med Gulbranssen ved som utsendte medarbeidere, var Berlinerolympyiaden i 1936. Det han så der av Hitler-regimets propagandavirksomhet og demonstrasjoner, likte han ikke mye av.»

I utgangspunktet hadde han vært avventende til å i det hele tatt dekke lekene. Rett før lekene skulle starte mottok Gulbranssen et brev fra «Der Führer und Reichskanzler», hvor Hitler inviterte ham som sin personlige gjest til Berlin. Brevet sluttet med: «Romanen Und ewig singen die Wälder er eneste bok som jeg har på mitt nattbord.» Med hjelp fra Albert Theile, en tysk politisk flyktning, som hadde kommet i kontakt med Gulbranssen etter å ha begeistret lest bøkene hans, svarte Gulbranssen at han ikke kunne ta i mot innbydelsen fordi han var opptatt med å skrive en ny roman og at Hitler sikkert ville ha forståelse for dette. Hitler forstod og svarte raskt: «Invitasjonen gjelder fortsatt.»

Få dager senere ankom Gulbranssen Berlin, men unnlot å besøke Hitler. Propagandaminister Joseph Goebbels holdt i forbindelse med lekene en mottakelse for de tilreisende utenlandske journalistene. Gulbranssen var til stede på dette møtet og stod i fjerde rad da Goebbels begynte sin velkomsttale, hvor han, vendt mot de skandinaviske journalistene snakket om sin beundring av Selma Lagerlöf fra barndommen av og hvordan «Der Führer» kun hadde én bok på sitt nattbord: Trygve Gulbranssens Und Ewig singen die Wälder. Før Goebbels var ferdig med sin tale, hadde Gulbranssen allerede forlatt lokalet.

Skriver mer på denne senere under idrettsideologi.Sammen med fire andre kamerater ble helgene, høsten 1914 og vinteren 1915, brukt til aktivt friluftsliv og hytteturer.

Alt er tillat, - bare ikke det kjedelige!
En bok skal være interessant (fængslende-spændende) - og rigtig skrevet kan den være det uten uten billige virkemidler. Den rigtige spænding skal gaa tversigjennom fortællingen, stadig stigende - helt til slut.

Humør er et værdifuldt krydderi - derfor de smaakomiske skikkelser selv i de mørkeste tragedier.

Naturskildringer skal som alt andet være hele og inderlige, enten de gis i en rask inledning, skildringer med faa ord eller om de males ind i en længer handling.
Eventyrlighet, sagn og sælsomme hændelser bør altid staa paa bakgrund av natur; - dens liv og lyder og skiftninger gjør saa meget sansynlig.

Menneskeskildringer er like saa stor kunst i ord som i billeder og maa derfor gjøres grundige og absolut egte.
Ingen person maa slænges flat og løs ind i fortællingen. Hver person maa sættes helt og frit paa egne ben, saa det blir en egte figur med ‘luft omkring’ paa alle kanter.

Litteraturens opgave er at kjende menneskene tilbunds og vise dem vei i livet. (Just Bing)

En fortelling maa ha en kjerne; en indre mening, som gjør sig klart og sterkt gjældende og siger hvorfor boken er skrevet.
Dog bør en mening ikke fremsættes gjennom et ‘talerør’, men gjennemsyre hele boken. Det er det som er kunsten, - gjennem en interessant og egte fortælling at la sin mening gli umerkelig ind i læserens bevissthet.

Sproget skal ikke bare meddele og berette. Det skal ogsaa tjene til at gi stoffet et ekstra præg av farve.
Lette, enkle begivenheter bør fortælles i lette og enkle ord. Tunge, alvorlige ting bør fortælles i tunge, stemningsfulde ord fra fjerne tider.

Gulbranssens personlige notater, 1921

Egne notater og nedskrivninger av historier o.a fra foreldrene lå lenge og modnet inntil høsten 1920. Aftenposten utlyste dette året en novellekonkurranse til sitt julenummer og Gulbranssen samlet derfor sammen noen av notatene, renskrev dem og sendte dem inn. På grunn av at det ble sendt inn svært mange bidrag ble ikke Gulbranssens novelle ‘Prestebud’ vurdert. Året etter valgte man ut tre nye noveller av de mange innsendte etter at fjorårets konkurranse hadde vært en stor suksess. Gulbranssens novelle ble plukket ut av en av redaksjonens nye medlemmer som mente han hadde gjort høstens funn. To dager senere ble samme mann innkalt på sjefsredaktørens kontor som undret seg på hvorfor han ikke hadde fått denne novellen året før, for novellen var kanskje best av alle de innsendte og ble trykket i Aftenposten den 24. desember 1921.

Gulbranssen hadde, i følge senere forlagssjef Arthur Holmesland, de først utkast til bøkene klare allerede i 1914.Etter en intensivert arbeidsperiode fra våren 1929, hvor Gulbranssen satte inn alt på å gjøre et helt livs notater om til et samlet bokverk. Dette resulterte i manuskriptet Manns Plikt, som tidlig i 1932 ble sendt inn til Aschehoug. Boken ble avvist der, etter at konsulentene Vilhelm Krag og Eugenia Kielland hadde gitt noe reserverte innstillinger, og siden hos Gyldendal etter å ha vært til vurdering av Harald Grieg.Gulbranssen gjorde etter dette noen endringer i manuset og sendte det på nytt til Aschehoug, hvor A.H. Winsnes fikk i oppgave å vurdere materialet. Winsnes kom ikke til en endelig avgjørelse og Gulbranssen ble kalt inn til forlagsdirektør Georg Møller. Her fortalte han Gulbranssen at han kom til å bli kraftig angrepet med en romantisk bok med religiøse undertoner datidens betente kulturdebatt. Møller valgte likevel å utgi boken, noe Gulbranssen fikk vite via brev 9. august 1933.Gulbranssens forhold til Møller ble siden svært godt og Gulbranssen holdt seg også etter hans avgang godt inne med alle forlagssjefene. Møller (oppr. dansk) uttalte i et intervju i Drammens Tidende og Buskeruds blad den 4. januar 1941:

Det var noget ved den bog. Jeg visste bare ikke hvad.

Georg Møller, 4. januar 1941

Jeg forfatter hele livet. En går ikke ‘plustselig’ bort og begår slike bøker. Det er fra barndommens tidligste tid

Gulbranssens personlige notater

Tryge Gulbranssen var grei å ha med å gjøre - forresten den eneste forfatter jeg vet om som insisterte på å be sin forlegger til middag!

Arthur Holmesland

Og bakom synger skogene ble fort en salgssuksess i Norge, selv om det, i følge Arthur Holmesland, først var i Sverige suksessen kom. Det blåser fra Dauingfjell og Ingen vei går utenom, resten av trilogien, ble på løpende bånd utgitt i 1934 og 1935. Disse bindene følgte opp i suksessen utgjorde en av dengangs største internasjonale suksesser, samtidig som Gulbranssen selv ble den absolutt mestselgende norske forfatter i sin samtid. Dette illustrers sterkt ved at trilogien en gang før krigen kapret fjerdeplass på verdensstatistikken over flest solgte eksemplarer. Med stadig godt salg oppgjennom årene er det i dag solgt rundt 12 millioner eksemplarer.

Tittelen «Og bakom synger skogene» ble i følge en Pastor Haaje valgt av Gulbranssen på bakgrunn av de eldste navn på grendene ved den sørlige svenskegrensen. I Håkon Håkonssons saga står navnene Aursmork (Rødenes?), Øymork (Øymark) og Aremork (Aremark), den gang kalt Markir (Marker).

Tipoldefards bok.
Mors fortellinger.
På landet i feriene i barndommen.
De gamle bondehandelsgårdene i Brogaten.
Hytteturene.
Påsketurene.
Helgelandsmoen.
Feltmanøvren.
Vedhoggingen i Ådalen.De gamle slektsberetningene og brevene jeg har lest, dagbøkene og så videre.

Gulbranssens personlige notater, 16. februar 1937

Nær sagt samtlige av hans kritikere roste Gulbranssens for hans skrivemåte og hans romantiske skildringer. Trygve Gulbranssen-biograf Tore Hoel forteller at av 65 anmeldelser av Og bakom synger skogene var kun én av dem skrevet slik at man kan kalle det slakt.

Trygve Gulbranssen er et nytt navn i vår litteratur, og la det være sagt med en gang, et navn som lover godt. Genren i hans debutbok er en renessanse for bonderomantikken. Man kan si det er en farlig vei å velge i vår relistiske og skeptiske tid, en vei hvor der kreves en sterk personlig linje og aktpågivenhet for ikke å gli ut i det som vel i sin tid hadde store berettigelse som et ledd i vår litterære utvikling, men nu har lett for å smake av glansbilleder og virkelighetsfjerne illusjoner. Men den nye forfatter røber en virkelig evne til å skape romantikk, så den blir frisk og ny, han har noget på hjertet, realiteter som tåler antikkens sterke farver. [...]

T. Stamsø, Tønsberg Blad, 24. november 1933

(Fjerne denne? Sette inn en annen?)

Den ene av de 65 anmeldelsene som kan karakteriseres som regelrett slakt var Paul Gjesdahls anmeldelse i Tidens Tegn den 14. oktober 1933. Her anklaget Gjesdahl boken for å umoderne og for å skildre en kunstnerisk og falsk versjon av virkeligheten. Til tross for at Gjesdahl mente den var velskrevet, var den likevel gammeldags med et humanistisk verdisyn i en periode preget av modernisme og kulturradikalisme. Videre fulgte en politisk basert kritikk av Gulbranssen, som ble kraftig angrepet av mange som forsvarte Gulbranssen. Motstanderne av Gulbranssen så på hans romantiske diktning som en fiende av den nye mellomkrigslitteraturen. Gulbranssens forsvarer hevdet boken var langt bedre skrevet enn det hans mostandere ville ha det til. Til sist spisset debatten seg slik til at man fra forlagets side så seg nødt til å minne om alle de overveiende positive anmeldelsene bøkene hadde fått, i Aftenposten 2. desember 1933.

Da bøkene høsten 1934 ble utgitt i Sverige, mottok de også her svært gode anmeldelser. Men da det, vinteren 1935, ble opprettet en egen litteraturnemd av kristne svensker, nedsatt for å gi bokomtaler til bøker svenskene gjerne burde lese, ble det rabalder. Bakgrunnen for opprettelsen av nemden var et ønske om å bekjempe en modernistisk litteratur som forkastet de gamle kristne verdiene. Mange kulturpersonligheter og også den jevne bokleser i Sverige mente at kvaliteten på samtidslitteraturen, som var preget av sosialisme som gav såkalt «arbeiderklasselitteratur» i tillegg til seksuell frigjør, inspirert av Freud, hadde blitt svært dårlig. Mange av dem brukte derfor Gulbranssens bok som et forbilde for hvordan en god bok burde være i den pågående debatten og i kampen mot den moderne litteraturen. Dette førte til at bl.a. den kjente kritikeren Sven Stolpe forsvarte den svenske samidslitteraturen ved å harselere med den nye nemden og også ved å sette likhetstegn mellom den og Och bortom sjunga skogarna. Til tross for dette solgte bøkene stadig bedre og toppet salgsstatistikker gjennom vinteren og våren 1935. Den svenske kulturstriden anført av Sven Stolpe ble gjenfortalt i norske aviser, samtidig som nyheten om det gode svenske salget nådde Norge. Den stadig økte interessen for Gulbranssens bøker resulterte i enda større innsats fra Sven Stolpe for å dra litteraturnemden og bøkene ned i søla.

... från den högsta insatsen inom den kyrkliga bildningsrörelsen kommit ett erkännande, som klart bestyrker min sats, att rörelsen är en kulturfara. Ty om Gulbranssen kan man inte diskutera; Och bortom sjunga skogarna är icke ett pekoral utan pekoralet - urtypen for den falska och förljugna litteratur, som ställt till så mycket ohägn

Sven Stolpe, Fönsteret 20. juni 1935

Den svært kjente svenske sportsjournalisten Torsten Tegnér hadde sterke meninger om litteratur og tok hver sjanse han fikk til å ta Gulbranssen i forsvar mot Sven Stolpe og andres angrep. Han sendte også flere brev til kjente svenske kulturpersonligheter, hvor han oppfordret dem til å lese Gulbranssen.

Förströelseslitteraturen söka de sätta sig på - - - fast påföljden ju kan bli att de ramla av, som då de (eller deras trogne kritiker) i korus beskyllde den samvetsgranne och noble Trygve Gulbranssen för ‘förljugenhet’ i sin berättelseverksamhet, då det dock framgick att hans hjälte så långt ifrån var ‘lögnaktigt uppromantiserad’ som han de facto var upplagd efter levande modell: en vördnad släktning till författaren, en bondekung som körde sina praktfulla travare ända upp i 70-års-åldern på tävling, ja i landskamp!

Torsten Tegnér

Nok en gang ble debatten, som i Norge, hatsk. Men salget gikk stadig bedre og de få kritiske stemmene fikk svært liten innvirkning. Og det er trolig at det gode svenske salget og all oppmerksomheten Gulbranssen fikk også innvirket på det norske salget, som Arthur Holmesland antydet i bladet Aktuell.

Gulbranssens første bok hadde alt i 1934 blitt utgitt i Sverige under tittelen Och bortom sjunga skogarna og i 1935 inngikk han samarbeid med forlag i Danmark, Finland, Nederland, England og Tyskland, i tillegg til lisensutgaver i Sveits og Østerrike i 1935. Han inngikk samarbeid med et amerikansk forlag i 1936 og i Frankrike i 1938, i Italia i 1940 og Spania i 1947. Siden bøkene blitt utgitt i østeuropeiske, afrikanske og søramerikanske land. Alt i alt over 30 (32) forskjellige språk.

Over alt hvor bøkene ble utgitt, fikk de lykkeprisninger av nær sagt alle, utenom noen ganske få som først og fremst trakk bøkene med seg i en større kulturstrid, mellom modernismen og de gamle verdier.

Liksom Selma Lagerlöf med sitt förstlingsverk, Gösta Berlings saga, så framträder också den norske författaren, Trygve Gulbranssen, med denna sin debutroman som en fullmogen diktare av första rang. Denna brett upplagda bygderoman, som skildrar genom trenne led en norsk storbondesläkts öden, griper omedelbart genom sin starka realism, förbunden med en manligt stold idealitet, en kombination, som ger boken en säregen ton og prägel [...]

Boken är fylld av mästerligt givna scener och karaktär. Den är stark och mäktig med något av de islänska sagornas urkraft och vildmarkens tjusning. Stilen är i samklang med innehållet, så korta, knappa och betydelsemättade falla replikerna ibland, att man likesom håller andan av spänning, rädd att förlora ett enda ord. Detta är en stor roman, buren av ett starkt inre liv, ett epos över en hel bygds stolta och manliga färd under helg och söcken, över tysta och äkta människors kamp fram til livsforklaring och inre harmoni. En stark etisk känsla och en ofrånkomlig gudstro bär hela skildringen och ger den dess djupaste innehåll.

Ingeborg Wikander i «Vår Løsen» om Och bortom sjunga skogarna

Trygve Gulbranssen har afgjort Fortællertalent og formaar Gang paa Gang at holde Læseren i aandeløs Spænding i de dramatiske Skildringer af Bjørnejagt, Slædekørsler, Slagsmaa o.m.m. Bogen er et forfriskende Pust fra Norge og virker fængslende ikke blot ved det usædvanlige i den Natur og de Mennesker, der berettes om, men endnu mere ved den debuterende Forfatters afgjorte Dygtighed.

Chr. N. Brodersen, Aarhus Stiftstidende, 26. oktober 1935

Den beste skandinaviske fortelletradisjon taler ut av denne roman. Selma Lagerlöf, Hamsun, Sigrid Undset ser ut til å ha stått fadder da den ble til, men boken virker ikke som noen etterligning eller noe elevarbeide. Hans enkelt fortalte epos om en selvrådig fjellbondeslekt er et helt igjennom selvstendig sluttet dikterverk. Hans helter er mennesker med menneskelige egenheter, feil og fortrinn, men de er ikke bundet til noen bestemt tidsperiode eller til noe spesielt land. Og i denne tidløshet og utviklingens allmenngyldighet ligger bokens største verdi. Den er ingen ensidig bonderoman, selvom gården, slekten og naturen spiller en stor rolle. Den er ingen «karakterroman», men forteller dog klart om hjertets villfarelser, om besindighet, anger og karakterforvandling. Til dette grunnmotiv: tidløsheten, som imidlertidig aldri forleder forfatteren til usannsynligheter eller livløs konstruksjon, slutter seg harmonisk det meget vakre, ekte episke språk, som er måteholdent uten å være kjedelig, klar og enkelt, i hver eneste setning dikterisk preget

«gb», Berliner Volkzeitung, 14. mai 1935

Jeg hadde prøvd å åpne Og bakom synger skogene et par ganger, men mistet lysten hver gang på grunn av en dårlig tittel, et forfatternanvn som ikke var til å uttale og - en ikke helt ubegrunnet - overbevisning om at alle skandinaviske romaner er tunge, smertelig alvorlige, heller kjedelige og blottet for humor. Dessuten ventet flere hjemlige produkter på en anmeldelse.

Hadde jeg gitt etter for denne nølingen og ikke utforsket saken videre, så hadde jeg fortjent en skrape. For Og bakom synger skogene er en virkelig herlig bok med kvaliteter man sjelden finner. Den fascinerte, og den bringer kritikken til taushet.

Jeg kan ikke hjelpe for at jeg tilsynelatende gir etter for anmelderens hyperbol. Denne boken synes å ha alle kvalitetene; styrke, skjønnhet, enhet, mening, økonomi, fart, og, ikke minst, en histore - faktisk alt en stadig, uten mye håp, leter etter.

Francis Iles, «En norsk forfatters triumf - Og bakom synger skogene i The Daily Telegraph, 25. oktober 1935»

I tillegg til historien og dens tidløse tema gir denne boken et klart bilde av et samfunn som så å si er upåvirket av den morderne tid. Det er ikke et samfunn med så mye fleksibilitet eller spennvidde i følelsene som man kan finne i Gudmundssons nye roman om det moderne Island, men der er en røff utholdenhet i den stille, tradisjonsbundne væremåten til Dag og hans folk som nærmer seg episk storhet.

Som hos alle primitive folkeslag sitter dette norske skogsfolket fast i overtro, bygdesladde og tradisjoner - gamle Ane med sine dystre spådommer; Jomfrudalsdypet med sitt nifse sus av evig gråt; de syngende skogene med sine steinrøyser, alver og nisser og fortapte sjeler - all denne nasjonale overtro bidrar til en fortelling som gjenskaper noe av livet til de gamle krigerske, nordiske høvdingene.

Og kanskje ikke minst viktig for fortellingen er den intense, nyromantiske følelsen for naturen. Som Knut Hamsun tror også Hr. Gulbranssen på dens gjenoppbyggende evner. Når Dag er forvirret søker han inn i skogene og finner svarene i ensomheten, akkurat som Kristaver i Bojers Den siste viking hopper i sjøen for å finne lise for sitt slit.

Amerikanske lesere som foretrekker det enkle og rene vil like denne boken. De som søker primitivt ‘blood and thunder’ vil bli skuffet. Beyond Sing the Woods er en ærlig studie i samspillet mellom to naturer, den hevngjerrige og den tilgivende. Det er ikke en brennende kjærlighetsroman som rører en slik Undsets store middelaldertrilogi gjør det. Dog har den mye hverdagslig innsikt i de prøvelsene sterke sinn kan komme opp mot i møtet med kjærlighet og liv og død, og hvordan dette former deres liv.

Stanly Young, The New York Times Book Review, 3. mai 1936

(Fjerne den svenske og danske?)

Da Gulbranssen bøker ble utgitt i 1935 og i 1936 under titlene Und ewig singen die Wälder og Das Erbe von Björndal fikk de en svært god mottakelse både av anmeldere (se over) og av lesere. Und ewig singen die Wälder ble i juli 1935 valgt til månedens bok i Deutscher Buch-Club, Hamburg og fram til 1954 hadde bøkene solgt 3,1 millioner eksemplarer og var dermed en stor suksess. De tyske anmelderne var ikke tvil om at dette var et dikterisk mesterverk som viste at Trygve Gulbranssen var av de aller ypperste nordiske forfatterene, en forfatterstand som på denne tiden var svært anerkjent.

Det siste bindet Das Erbe von Björndal inneholdt både Det blåser fra Dauingfjell og Ingen vei går utenom, men for å holde handlingen mer sammen valgte man å ta bort Gulbranssens skildring av en gammel arbeidskar som hadde havnet på legd, dvs. at han ble regnet som uegnet til å utføre arbeid lenger. Denne skildringen ble i 1952 utgitt som en egen fortelling under tittelen Heimkehr nach Björndal og mottok flere gode tyske anmeldelser. Utelatelsen av Gulbranssen beskrivelse ble også i andre oversettelser, bl.a. den engelske, hvor den senere ikke ble utgitt.

Da krigen var over i ble Gulbranssens tyske forlag Langen Müller Verlag ilagt sanksjoner, sammen med andre tyske forlag som ble ansett for å ha sympatisert med nazistene. Dette førte til at Gulbranssen, som bl.a. hadde nektet å delta på en foredragsturne i Tyskland unde krigen, ble satt i sammenheng med nazistisk ideologi og den såkalte Blot und Boden-ideologien etter krigen. Gulbranssen likte selv dårlig nazistenes tilstedeværelse i Norge og sympatiserte overhodet ikke med den nasjonalsosialistiske ideologien og med tanke på at store deler av bøkene var klare allerede i 1920 er det vanskelig å se hvordan en, på den tiden, betydningsløs Adolf Hitler skulle ha hatt noen som helst påvirkningskraft på den norske forfatteren. Uansett er det liten tvil om at denne sammenblandingen skadet Gulbranssens rykte som forfatter.

I Nederland ble bøkene utgitt i tre bind, En eeuwig zingen de bosschen, Winden waaien om de rotsen og De weg tot elkander, i henholdvis 1935 og sommeren og høsten 1936. I Nederland ble bøkene etter hvert raskt solgt unna og Gulbranssen ble i sin tid Nederlands mest solgte forfatter. Hos bokhandlere fikk bøkene til aller beste vindusplassene og ble reklamert for som bøkene om Norge. Da en intervjuer fra Bergens Aftenblad dro til Nederland for å dekke denne suksessen fikk han bl.a. høre beskrivelser som «Griegs tonebilleder av Norge omsatt i ord».

Gulbranssens bøker ble bl.a. planlagt omgjort til både skuespill og hørespill og en egen «Gulbranssen-bil» ble satt i stand i samband med en bokuke. En luksusutgave ble i 1939 laget i forbindelse med åpningen av en ny flyrute mellom Amsterdam og Oslo og den nederlandske foreleggeren, Adrian M. C. Stok, fløy over for å overreke prakteksemplaret til Gulbranssen og hans norske foreleggere på Fornebu.

Også de nederlandske anmelderne var imponert over Gulbranssens evner som forfatter og det ble gitt flere gode anmeldelser av bøkene.

Nordmenn har alltid vært store mestere i å beskrive naturen, og med denne boken til unge Gulbranssen ser det ut til at de fortsetter med det. Befolkningen i Norge, som hovedsakelig livnærer seg ved landbruk og skogsdrift, jakt og fiske, vet at naturen er en makt som er med på å bestemme menneskenes skjebne. Som den i det gamle Hellas er den nordiske kunsten gjennomsyret av skjebnetro, av en determinisme som i seg selv riktignok er falsk, men som for de hardt arbeidende bøndene og fiskerne i det landet ser ut til å være en lov som blindt bestemmer godt og vondt. Les Hamsun, Duun og Undset før hun ble omvendt, og overalt vil De møte denne fatalistiske troen. Denne i seg selv er ikke nødvendigvis så anbefalelsesverdig, men den har gitt den norske litteraturen en heftghet, en storslagenhet i tanke og stil, en mulighet for å la mennesket fremstå med sine dypeste og vakreste egenskaper. Og alt dette har gjort denne litteraturens personlige karakter stadig tydeligere: på sitt beste er den norske litteratur vill, heltemodig, dypt menneskelig, storslagen men jordnær. Det som mangler er som regel forholdet til den ikkejordiske verden. [...]

Midt i den mektige, utemmede naturen utspiller disse livene seg. Disse norske bøndene, deres ord og gjerninger, er nesten bibelske i sin enkelhet og betydning. De er en slag helteskikkelser, og historien om slekten deres er et epos fra en forlengst svunnen tid; mektig, overveldende, magisk som tittelen, med naturen som en evig medspiller.Gulbranssen er en på langt nær så stor forfatter som Hamsun, han mangler dennes usedvalige kunstneriske dyktighet, men han har noe som Hamsun må ha mistet tidlig: en tro på mennesker, en tro på idealer. En slik tro skaper riktignok i seg selv ingen skjønnhet men den gjør skjønnheten større. Gulbranssens mest fremtrendende egenskap er han enkelhet, en enkelhet som i begynnelsen kan virke fattigslig og nesten kønete, men som etter hvert forypes og utvides til en sterk og nøkter skildringskraft som elles bare finnes i enkelte gamle sagn.

André Dermedts, Nieuw Vlaanderen, 15. februar 1936

I 1937 kom det i tidsskriftet Stemmen des tijds en avhandling om Gulbranssens suksess og bøkenes verdier. Studien ble gjort av Dr. C. Tazelaars og bar tittelen Over de beteekenis van de Gulbranssen-romans, som på norsk blir «Om betydningen av Gulbranssens romaner». Her konkluderer Dr. Tazelaards at mye grunnen til bøkenes suksess ligger i at de bryter med den samtidige litteraturen. I følge ham er Gulbranssen nøktern i sin skildring, der hvor andre beskrivelser blir «utbrodert i det vide og brede». Han legger vekt på selvoppofring og ikke selvhevding, særlig for å få kjærlighetsforhold til å fungere. Der hvor døden i andre bøker skildres som noe mørkt og dystert noe, er det hos Gulbranssen en «forutsetning for å vinne frem til fred i livet.»

Etter at det første oppstusset rundt trilogiens suksess hadde lagt seg, kom spørsmålene om nye bøker. Media som intervjuet ham forventet nærmest at trilogien bare var starten på en stor forfatterkarriere. Foreleggere fra inn og utland bønnfalt ham nesten, etter hvert, om ikke de ikke kunne få se på noen av hans manuskripter. Gulbranssen var unnvikende og sendte aldri noen manuskripter, selv om han både skrev og hadde ideer. Korrespondansen fortsatte langt inn i femti-årene og det samme gjorde Gulbranssens bokplaner. Han fortalte sine foreleggere stadig om nye bokideer, selv om det aldri kom noe mer ut av dem enn manuskripter som ble lagt vekk. I starte funderte han på en fortsettelse på trilogien og hadde flere ideer til dette. Planene gikk ut på å føre historien videre til sin egen tid, men arbeidet ble lagt bort under krigen.

Bøker:

• Og bakom synger skogene, Aschehoug, 1933.
• Det blåser fra Dauingfjell, Aschehoug, 1934.
• Ingen vei går utenom, Aschehoug, 1935.

Noveller:

• Prestebud av Bjørndals saga, Aftenposten, 24. desember 1921.
• Da Gammel-Dag var blitt veik, Nationen, 21. desember 1933.
• Den sorte port, Aftenposten, 24. desember 1936.

I tillegg en rekke artikler i Idrætsliv, 1916-1930.
Han skrev også om Idrættens ansvar i Idrætsboken.

• Biografisk artikkel
• Lydintervju med Trygve Gulbranssen av Arthur Klæbu

Gulbranssen fikk sannsynligvis innspirasjon til karakteren Tore Bjørndals (d.y) fatale sledeferd over Lysne vann gjennom oldeforeldrene, Peder og Petrines ferd over isen på Kallaksjøen:

Plutselig satte det inn med linnvær, og da de nesten hadde nådd land, brast isen og hest og slede gikk igjennom. Det så stygt, men slafellen holdt dem oppe et øyeblikk, og det lykkedes Peder å få kastet sin hustru, barnet og seg selv opp på isen. Men både hest og slede gikk til bunns.

Gulbranssens personlige notater

Inspirasjonen til de karakteristiske svarte hestene tilhørende gården Bjørndal, fikk han antakeligvis fra morfarens to svarte hester som han brukte til alt fra å frakte is til å kjøre til kirken.

Skogsbygda som besteforeldrene på morssiden bodde i har mest sannsynlig lagt grunnlaget for grenda Bjørndal i bøkene. Den brede bygd kan ha fått sin inspirasjon fra Ås herred og tilstøtende deler av Frogn.

Frogn hovedgård kan ha gitt inspirasjon for Borgland. Eieren var på Gulbranssens tid Nils Stockfledt Darre-Brandt. Darre-navnet har klare likhetstrekk med major Barre. Blant Darre-Brandt-familien har det også vært flere offiserer og den omtales på lik linje med major Barres aner i boken, som en «god familie».

Gulbranssen noterte flittig ned mye av det moren kunne fortelle om tidligere tider. Historien om når Gammel-Dag tente opp pipen sin med verdiløse papirpenger fikk sannsynligvis sin inspirasjon fra følgende notat:

Anne Sollia's morfar var en overmaade rik mand, som eide hele Hallangspollen og Linnebraate-byen. Han var en ordentlig raring, som ikke brydde sig en døit, om de lønnede folk arbeidet eller dovnet sig; var der derimot en som kunde gjøre rigtig mange sprett og spillopper, saa fik han godt tilhold, stor ros og rigelig lønning. Dertil kom at han sløset paa det vanvittigste med penger. For eksempel i de dager brukte man svære kavaier med opslag paa ærmene og i disse opslag hadde han altid fulddyttet med dalersedler som han brukte som fidibusser til at tænde pipen med. Alle, som saa dette og lign. spådde ham naturligvis undergang, - og rigtig nok, han blev saa lutfattig, at han var glad og takket til for at faa gaa paa Svestad og gjærde, paa sine gamle dager.

Gulbranssens personlige notater.

Dette notatet:

Paa en gaard, hvor man var svære til at drikke, spille kort og bande, hændte det pludselig en dag at der laa noget stort sort under bordet. Det lignet en hund og var umulig at faa flyttet, før præsten kom og mante det ut; da forsvandt det sporløst.

Gulbranssens personlige notater.

, kan ha lagt grunnlaget for lensmann Tuv og hunden hans.

Og denne notatet går igjen i Det blåser fra Dauingfjell:

Da bestefars lille søster laa syk og holdt paa at dø, vaaknet en av de voksne om natten, og da saa han lyset, som skulde brænde om natten ved sykesengen, ligge (utfaldt av staken) paa bordet og brænde i begge ender. Dagen efter døde den lille.

Gulbranssens personlige notater

Man finner klare likhetstrekk mellom gamle Frogn kirke, hvor Gulbranssens besteforeldre ligger begravet, og kirken i «Den brede bygd».

Skildringen om hvordan Gammel-Dag blir med sønnesønnene på en skogstur han i utgangspunktet vil komme unna, har sin klare opprinnelse i Gulbranssens liv. Bestefaren hadde lovet å ta med Gulbranssen på jakt, men i motsetning til boka ombestemmer bestefaren hans og tar ikke Gulbranssen med seg på tur allikevel, dette var en stor skuffelse for Gulbranssens og sannsynligvis derfor Gulbranssens velger å ikke la sønnesønnene i boka få den samme skuffelsen. I notatene finner vi også kommentaren «Ska du dø du da Bestefar?» i sammenheng med den dødsyke bestefaren, denne kommentaren går igjen i Ingen vei går utenom når Vesle-Dag utbryter det samme ved Gammel-Dags dødsseng.

Ane Hamarrbø har sin opprinnelse i morfarens søster:

Ane i åsen omgav seg med allslags forutsigelser og overtro. Hun levde i så måte på minnene etter «Ane Hamarrbø» - mors faster

Gulbranssens personlige notater

Tiden ved Excelsior ga Gulbranssen viktig livserfaring og lærdom. Fabrikken drev animalsk limproduksjon, hvor råmaterialet var kadaver og dyreknokler, det skjedde flere stygge ulykker og tragedier som nok må ha gjort inntrykk på ungdommen Trygve Gulbranssen. Gulbranssens tilbrakte mesteparten av tiden ved kontoret men var ofte nok ute på fabrikkområdet til å lære om menneskers slit, en lærdom som nok var viktig under arbeidet med skildringene nettopp av menneskers slit i bøkene.

Familien Gulbranssen flyttet til Brugata 1 høsten 1908. Her lå flere bondehandelsgårder og flesteparten av Kristianias fellberedere og garvere til. Gulbranssen hadde god utsikt fra leiligheten i femte etasje og kunne observere livet i bondehandelsgården i Brugata 6 på den andre siden av gata. Synet av bønder som kom inn til byen for å kjøpe og selge varer var utvilsomt nyttig i arbeidet med å skildre handelen mellom bygdene og byen i bøkene sine (Holders hus).

Inspirasjon: Nordahl Rolfens lesebok

Her fins beretninger om kappkjøring, om nattlige sledeturer i mørke og frost, som en blir revet med av enten en vil eller ikke... Trygve Gulbranssen dekker opp et julebord som gjør meg sulten her jeg sitter. Han kan fortelle om skog så en lukter, hører og ser den, og er i den

Aksel Sandemose, Årstidene

Denne boken synes å ha alle kvalitetene: styrke, skjønnhet, enhet, mening, økonomi, fart, og, ikke minst, en historie - faktisk alt en stadig, uten mye håp, leter etter.

The Daily Telegraph, London 1935

Det er en barsk hårdnakkethet over den rolige tradisjonsbundne livsformen hos Dag og folkene omkring ham, som nærmer seg tett opptil storslagen fortellerkunst. ...Her en en dyp forståelse for dagliglivets kamp mellom sterke personligheter som støter an mot kjærligheten, livet og døden og som skaper et livsmønster ut fra sine erfaringer

The New York Times Book Review, 1936

Husk å sjekke innom trygvegulbranssen.no for flere utdypende, se kanskje også i Hoels avhandling for de få som var negative (paul gjesdahl?) står kanskje allerede på nettsiden.

(Daværende generalsekretær i FN, Trygve Lie, ble intervjuet i Arbeiderbladet, 25. september 1948, og spurt om hvilke nordmenn som er mest berømt i Statene: «Trygve Gulbranssen, Ibsen og Sigrid Undset er lest og beundret i alle samfunnslag.»(Hjemmesiden))

• Camilla=En av Trygves søstre
• Alfred=En av Trygves brødre
• Birger=En av Trygves brødre
• Ragnhild Margrethe=En av Trygves søstre
• Lilly Ragna Haneborg (10.3.1903–15.1.1967) datter av brukseier Petter Asbjørn Aarnæs Haneborg (1873–1955) og Ragna Slang (1879–1965) =Ektefelle

• Ane Hammarbø=Torgeir Bjørndals farsøster
• Dorthea Holder=Therese Holders søster

engelsk, tysk, svensk, dansk, finsk, belgisk, estlandsk, fransk, islandsk, italiensk, jugoslavisk, latvisk, polsk, romansk (rumensk), slovakisk, spansk, tjekkisk, ungarsk, nederlandsk, (19 av over 30(32?)) Hva med afrikanske? (afrikaans? JA)italiensk: la voce della foresta

Juryplakat fra 1920 av henri privat-livemont scannes fra boka.

Ole Christophersen Biørnebeck - tippoldefar (og eier av bibelen - forklar mer...)
Folketelling fra 1900Folketelling fra 1910

Ole Christophersen Biørnebeck - tippoldefar

Liste over oversettelser av Bjørndalstrilogien er en oversikt over oversettelser av Trygve Gulbranssens Bjørndalstrilogi: Og bakom synger skogene, Det blåser fra Dauingfjell og Ingen vei går utenom. Bokverket har blitt solgt i om lag 12 millioner eksemplarer og er oversatt til over 30 (32?) språk.