Bonifatius II

Han var født østgoter, og ifølge Liber Pontificalis sønn av en mann ved navn Sigisbald. Fra tidlig ungdom tjente han kirken, var under Felix IVs pontifikat erkediakon, og fikk stor innflytelse i både den kirkelige og den sivile maktsfære.^{[trenger referanse]}

Han var den første germanske pave. Årsaken til hans utnevnelse var den innflytelsesrike gotiske konge Atalarik.^[2]

Måten Bonifatius ble utnevnt ttil åpave på, er bemerkelseverdig. For å forhindre partisplittelser mellom romere og goter, lot Felix IV på dødsleiet samle omkring seg representanter for presteskapet samt noen senatorer og patrisiere, hvorpå han overleverte det pavelige palliet til Bonifatius, erklærte ham som sin etterfølger, og truet med å ekskommunisere dem som ikke anerkjente Bonifatius. Etter at Felix døde, besteg Bonifatius følgelig på pavetronen, men bortimot 60 prester netket å betrakte ham som rettmessig, og var redde for den innflytelse goterne hadde skaffet seg i den romerske kirke.^{[trenger referanse]} De utså i stedet Dioskurus til motpave, og de begge ble konsekrert på samme dag, den 22. september 530, Bonifatius i Juliusbasilikaen. Dette var den syvende skismaet i kirken. Dioskurus døde allerede 22 dager etter, hvorpå Bonifatius' autoritet ble anerkjent av alle. Agapetus I skulle fem år senere brenne Bonifatius' anathema over Dioskurus.

Bonifatius II bekreftet bestemmelsene fattet på synoden i Orange (529), som lærte at den guddommelige nåde alltid er nødvendig for frelse.^[3][2] Dette var et viktig ledd i den katolske kirkes avvisning av både pelagianismen og semipelagianismen.

Bonifatius endret årsnummereringen i den julianske kalender fra Ab Urbe Condita til Anno Domini.

I 531 forsøkte pave Bonifatius å forordne det slik at hans etterfølger skulle bli Vigilius, men den romerske klerus motsatte seg dette, og han måtte trekke det tilbake. Men noen år senere ble Vigilius uansett valgt til pave.

Bonifatius ble begravet i Peterskirken den 17. oktober 532.^[1]

Bonifatius II er den første pontifex i rekken fra Peter og fremover som i ettertrid ikke er blitt helligkåret.

• Biagia Catanzaro, Francesco Gligora, Breve Storia dei papi, da San Pietro a Paolo VI, Padova 1975, pag. 65;
• Catholic Encyclopedia, Volume II. New York 1907, Robert Appleton Company. Nihil obstat, 1907. Remy Lafort, S.T.D., Censor. Imprimatur +kardinal John Murphy Farley, erkebiskop av New York.
• Claudio Rendina, I Papi. Storia e segreti, Newton Compton, Roma, 1983

Forgjenger: Felix IV (III)

Pave (liste over paver)

Etterfølger: Johannes II