Blanus

Blanus er en slekt av ormeøgler som forekommer i middelhavsområdet.

Blanus
iberisk ormeøgle
Nomenklatur
Blanus Wagler, 1830
Hører til
ormeøgler, skjellkrypdyr, firbente virveldyr
Økologi
Antall arter:		5
Habitat:		gravende
Utbredelse:		middelhavsområdet
Inndelt i
anatolisk ormeøgle Blanus mariae Blanus mettetali Blanus tingitanus iberisk ormeøgle

De lever underjordisk og har de samme tilpasningene til en slikt liv som andre ormeøgler. Lemmer mangler, og øynene er sterkt reduserte. Hodet har en butt form.

Tidlige systematikere antok at slekten hadde to arter: iberisk ormeøgle (B. cinereus) i Portugal, Spania og Marokko; og anatolisk ormeøgle (B. strauchii) fra de sørøstlige øyene i Egeerhavet gjennom det sørlige Anatolia til Levanten og Nord-Irak, men nyere studier har ført til oppsplitting. Anatolisk ormeøgle deles i tre underarter. De nordafrikanske formene regnes som to selvstendige arter, Blanus mettetali og B. tingitanus. Det er to godt adskilte klader på Den iberiske halvøy, og i 2009 ble det beskrevet en ny art herfra, B. mariae.^[1][2][3]

Følgende kladogram viser slektskapet mellom de nålevende artene:

Blanus ble tidligere regnet til familien Amphisbaenidae (egentlige ormeøgler). En fylogenetisk studie basert på morfologi fra 2003 viste at Blanus er fjernt beslektet med andre ormeøgler, og slekten ble plassert i en egen familie, Blanidae.^[4] Molekylærgenetiske metoder har i ettertid bekreftet at Blanus utgjør en egen gren på ormeøglenes stamtre. De nærmeste slektningene er de to artene i slekten Cadea, som er endemisk for Cuba.^[5]

Fossile rester av Blanus er funnet mange steder i Europa. Det eldste funnet er fra eocen (55 millioner år) og er gjort i England. Fra midten av miocen kjenner man Blanus sp. i Frankrike og Blanus antiquus i Tyskland og Østerrike.^[1] Blanus gracilis hadde en vid utbredelse i sen miocen og fantes både på Sardinia og i Tsjekkia og Romania.^[6][7] Den eneste kjente fossile skallen tilhører Blanus mendezi fra miocen i Spania.^[8] I Sør-Italia levde Blanus til tidlig pleistocen, og på Sicilia fantes de fram til overgangen mellom midtre og sen pleistocen.^[9][10]