Blåsvale

art av spurvefugler

Blåsvale (Hirundo atrocaerulea) er en monotypisk sangfugl i svalefamilien og inngår i slekten Hirundo, som teller 15 arter og inngår som en delgruppe i underfamilien Hirundininae. Arten er trekkfugl og hekker i det sørøstlige Afrika, men overvintrer lenger nord nær ekvator. Blåsvale er trolig søsterarten til flomsvale (H. nigrorufa).[2]

Blåsvale
Nomenklatur
Hirundo atrocaerulea
Sundevall, 1850
Populærnavn
blåsvale
Hører til
Svaler
Miljøvern
IUCNs rødliste:[1]
ver 3.1
VU - SårbarUtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig
VU - Sårbar

VU — Sårbar

Økologi
Habitat:terrestrisk, åpen montan gressmark i afromontan sone
Utbredelse:Zimbabwe, Sør-Afrika, Tanzania, Zambia, Kenya, Uganda, Mosambik
Gult: Hekkeområder
Blått: Overvintringsområder

Biologi

Blåsvale blir 18–25 cm lang og veier cirka 13 g.[3] Fullvoksne individer har mørk blå metallisk farge i fjærdrakten og lang kløftestjert, og særlig hannene har svært lange ytre stjertfjær.[3]

Arten foretrekker åpen montan gressmark, men den er også observert i skogkanter og sumper.[3] Fuglene opptrer i høyder omkring 1 500–2 200 moh i Zimbabwe, 850–1 900 moh i Sør-Afrika; og høyere så mot nord, for eksempel 1 800–2 000 moh i Tanzania.[3] Dietten består i hovedsak av flygende insekter, spesielt tovinger (Diptera), som fuglene fanger i flukt.[3]

Trekket skjer i flokker på 40 eller flere individer. Fuglene drar fra hekkeplassene i perioden aprilseptember, senere på lave breddegrader enn høye. Vinterene tilbringes i områdene nord for Victoriasjøen, fra nordøst i Den demokratiske republikken Kongo østover til det ekstremt vestlige Kenya. Voksne fugler returnerer gjerne til den samme hekkeplassen etter suksessfulle hekkinger, og hannene ankommer først.[3]

Redet bygges av begge kjønn og plasseres som regel i en forlatt jordhule etter et jordsvin (Orycteropus afer), jettegryte, elvebredd, donga, gruve eller også sjelden en kulvert eller bygning. Det festes til en vegg eller i taket og er en koppformet konstruksjon bestående av gjørme blandet med gress, som fôres innvendig med hår, gress, stengler og fjær. Hunnen legger 2–4 egg som hun inkuberer alene i 14–17 dager. Ungene pleies og mates, opp til tre ganger i minuttet, av begge foreldrene. De blir flygedyktige etter 20–26 dager, men returnerer til redet daglig i noen netter.[3]

Den globale populasjonen blir av BirdLife International anslått til omkring 1 000–2 500 individer, med en synkende tendens.[1] Ødeleggelser av artens habitat i leve- og hekkeområdene gjør at den klassifiseres som sårbar av Verdens naturvernunion (IUCN).[1]

Inndeling

Inndelingen følger IOC World Bird List i henhold til Gill, Donsker & Rasmussen (2022).[4] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og Artsdatabanken i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017, 2020).[5][6][7]

Treliste
  • Passeriformes, spurvefugler
    • Passeri, sangfugler
      • Hirundindae, svalefamilien
        • Pseudochelidoninae, (elvesvaler)
        • Hirundininae, (egentlige svaler)
          • Hirundo
            • H. nigrorufa, flomsvale
            • H. atrocaerulea, blåsvale (monotypisk)
            • H. leucosoma, hvitvingesvale
            • H. megaensis, hvithalesvale
            • H. dimidiata, perlebrystsvale
            • H. tahitica, kystsvale
            • H. domicola, malabarsvale
            • H. neoxena, pionérsvale
            • H. albigularis, hvitstrupesvale
            • H. smithii, trådhalesvale
            • H. nigrita, safirsvale
            • H. rustica, låvesvale
            • H. angolensis, angolasvale
            • H. lucida, guineasvale
            • H. aethiopica, savannesvale

Referanser

Eksterne lenker