Białystok ([bȋaːˈwɨstɔk]hjelp•info) er den største byen i det nordøstre Polen, og er hovedstad i Podlasie voivodskap. Den er en distriktsnivåby, og ligger nær grensen til Belarus (tidlig kalt Hviterussland). Det er den historiske hovedstad i Podlasie-regionen og har en befolkning på 295 223 (2014). Byens historie daterer seg tilbake til 1300-tallet. Byen har tradisjonelt vært sett på som et av de ledende sentrene for akademisk, kulturell og kunstnerisk utvikling i Podlasie, samt det økonomiske sentrum i det nordøstlige Polen. Avstanden i en rett linje mellom byene Białystok - Oslo er 1 120 km til Warszawa er det 175 ? km[3].
Byen ble for første gang nevnt i skriftlige kilder fra 1437, da landområdet rundt elva Biala ble gitt til Raczko Tabutowicz av kong Kasimir IV av Polen. I 1547 gikk byen til familien Wiesiołowski, som fikk bygget en borg og en kirke i byen. Byen var da en del av Storhertugdømmet Litauen. Fra 1569 var Białystok en del av kronen til kongeriket Polen. I 1645 døde Krzysztof Wiesiołowski, den siste i familien, og Białystok kom inn under Det polsk-litauiske samveldets eiendom. I 1661 ble byen gitt til Stefan Czarniecki som lønn for hjelpen han ga under seieren over svenskene. Fire år senere kom byen inn under Branicki-familien som medgift for datteren Aleksandra.[4][5]
I andre halvdel av 1700-tallet ble sjefskommandør og Hetman Jan Klemens Branicki arvingen til Białystok-området.[6] Det var han som omgjorde byen til en flott adelsby. Flere kunstnere og vitskapsmenn kom til Białystok for å utnytte de gode mulighetene som Branicki hadde gitt dem. Białystok fikk bystatus i 1749. I andre halvdel av 1700-tallet var det en stor økning i den jødiske befolkningen i Białystok. Da byen rundt 1750 var bebodd i 70 % av polakker og 25 % av jødene, og også i 5 % av andre, utgjorde rundt 1800, jøder 45 % av byens befolkning, og polakker rundt 55 %. På 1800-tallet oversteg antallet jøder i Białystok antallet polakker.
Under den første verdenskrig begynte bombingen av byen 20. april 1915. 13. august samme år kom det tyske soldater til Białystok. Byen ble en del av okkupasjonsområdet Ober Ost. I mars 1918 ble byen en erklært del av Den belarusiske folkerepublikken, og juli 1918 en del av Den litauiske provinsen og hovedstad i Sør-Litauen. 19. februar1919 kom byen tilbake under Polen. I 1920 ble byen en kort stund okkupert av sovjetiske styrker under den polsk-sovjetiske krigen og var da hovedkvarteret for den polske revolusjonskomiteen under ledelse av Julian Marchlewski, som prøvde å opprette Den polsk-sovjetiske sosialistrepublikken.
I perioden 1920–1939 ble byen igjen en del av det selvstendige Polen. I 1931 hadde Białystok 91 335 innbyggere, hvorav 51% var polakker, 44% jøder og de resterende 5% (belarusere, russere, tyskere, tatarer, litauere, etc.). I 1939, før krigen brøt ut, hadde Białystok 107 063 innbyggere, hvorav 53 % var polakker, 43 % jøder og 4 % andre. På 1920-tallet, etter mer enn 100 år, oversteg antallet polakker igjen antallet jøder i Białystok.
Den 27. juni1941 ble Białystok erobret av tyske styrker da de invaderte Sovjetunionen. De forfulgte og utryddet den ikke-tyske befolkningen. 56 000 jøder ble stengt inne i en getto som ble utryddet i løpet av august 1943. Om morgenen 27. juni 1941 fikk tropper fra Ordenspolitibataljon 309[7] ordre om å omringe byplassen ved Den store synagogen (den største tresynagogen i Øst-Europa), og tvinge innbyggerne fra hjemmene sine og ut på gatene. Rundt 800 menn, kvinner og barn ble låst inne i synagogen som deretter ble satt i brann. Alle omkom i brannen. Om lag 3 000 jøder mistet livet i løpet av den dagen.[8]
Białowieska nasjonalpark, som ble oppført på UNESCOs Verdensarvsliste i 1979 etter kriterium VII[9], Augustów, Knyszyń og Puszcza Kurpiowska har en unik rikdom av flora og fauna. Vegetasjonen er rik og variert, noe som bidrar til diversiteten i dyrelivet som blant annet omfatter elg, ulv, gauper og 800 Visenter i Białowieska- og Knyszyń-skogene.