Det babylonske fangenskap

Det babylonske fangenskap, eller eksilet i Babylon, er en periode i jødisk historie da deler av det jødiske folket fra det gamle kongedømmet Judea ble ført bort og holdt som fanger i Babylonia. Denne tiden er omtalt i Den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente) i Andre kongebok.

Etter slaget ved Karkemisj i 605 f.Kr., beleiret kong Nebukadnesar II, kongen av Babylonia, Jerusalem, og konge Jojakim underkastet seg og betalte tributt.^[1] I Nebukadnesars fjerde år nektet Jojakim å betale tributt, noe som førte til ny beleiring i Nebukadnesars sjuende år, noe som kulminerte i Jojakims død, og forvisningen av Jojakin, hans hoff og mange andre. Jerusalem og dets berømte tempel ble erobret, plyndret og ødelagt. Jojakins etterfølger, Sidkia og andre ble forvist i Nebukadnesars åttende år. Under Nebukadnesars tjuetredje år ble ytterligere mange deportert. Datoene, antallet deportasjoner og antallet på de deporterte som er oppgitt i de bibelske fortellingene varierer meget.^[2] Disse deportasjonene er datert til 597 f.Kr. for den første og de andre er henholdsvis datert til 587/586 f.Kr. og 582/581 f.Kr. Jødene ble ikke holdt fanget i betydningen innesperret, for de kunne drive næringsvirksomhet og lignende, men oppholdet var ikke frivillig, og de ble holdt her slik at Nebukadnesar ikke risikerte at Judea og Jerusalem skulle komme styrket tilbake.

Etter at Babylonia ble erobret av den persiske kongen Kyros den store i 539 f.Kr. fikk jødene tillatelse til å vende tilbake til deres hjemland Judea.^[3][4] Det var imidlertid bare en del som benyttet seg av dette, etter nesten 50 års opphold var mange etablert i Babylon. I henhold til den bibelske bok Esra begynte byggingen av det andre tempelet i Jerusalem en gang rundt 537 f.Kr. Alle disse hendelsene er betraktet som betydningsfulle i jødisk kultur og historie, og har en omfattende innvirkning på utviklingen av jødedommen.

Arkeologiske undersøker har avslørt at ikke hele befolkningen i Judea ble deportert, og selv om Jerusalem ble helt ødelagt, var det andre deler av Judea som fortsatte å være befolket under tiden med landflyktighet i Babylon.^[5] Tilbakevendingen fra landflyktningen var en gradvis prosess framfor en enkelt hendelse, og mange av de deporterte eller deres etterkommere som var godt etablert valgte å ikke vende tilbake, men opprettet levedyktige jødiske samfunn i øst som fortsatte å eksistere i kommende århundrer.