Babij Jar

I 1648 var det omfattende pogromer i Ukraina. Oppblomstring av antisemittisme i 1881 og 1905 ble fulgt av overgrep mot landets jøder. I de første årene etter første verdenskrig skjedde flere hundre overgrep mot jødiske lokalsamfunn med flere tusen døde. Men i områder som i mellomkrigstiden hadde vært under Sovjetunionen, der antisemittisme var et lovbrudd, var det likevel mye mer direkte deltakelse i jødedrap enn i for eksempel Polen.^[13]

Før krigen hadde Kyiv omkring 850.000 innbyggere og av disse var rundt 170.000 jødiske (nær 20 %). Anslagsvis ½ million ble evakuert fra Kyiv før de tyske styrkene nådde frem og trolig var det 50.000 jøder i byen da den ble inntatt.^[14]

XXIX Armé korps i den sjette armé inntok Kyiv den 19. september 1941.^[2] I den nærmeste tiden etter innmarsjen utførte NKVD, Sovjetunionens sikkerhetstjeneste og hemmelige politi 1934–1946, en rekke sabotasjeaksjoner som ødela flere viktige bygninger som ble brukt av den tyske militærforvaltningen og Wehrmacht, Tysklands militærstyrker. Både militære og sivile døde ved disse aksjonene.

I et møte den 26. september 1941 besluttet de tyske okkupantene at alle jøder i Kyiv skulle henrettes som gjengjeldelse for sabotasjeaksjonene fra NKVD. Til stede i møtet var Höherer SS- und Polizeiführer Russland-Nord, SS-Obergruppenführer Friedrich Jeckeln, befalshavende for Einsatzgruppe C, SS-Brigadeführer Otto Rasch, befalshavende for Sonderkommando 4a i Einsatzgruppe C, SS-Standartenführer Paul Blobel og bykommandant, generalmajor Friedrich Georg Eberhardt.^[15] Einsatzgruppen fulgte den fremrykkende tyske hæren og besto av omkring 1 000 mann fra SS, SD, Gestapo og vanlige politi. Sonderkommando 4a ankom 19. september sammen med den regulære hæren, resten av Einsatzgruppen kom 25. september. Einsatzgruppene var drapskommandoer og begynte straks å rekruttere angivere blant den etnisk tyske befolkningen i Kyiv, samt etablere en milits av ukrainere som tok mot tyskerne som befriere.^[2] Henrettelsene ble utført av Blobels Sonderkommando (spesialkommando) 4a forsterket med reservepoliti fra Hamburg (bataljon 45) og politi fra Bremen (bataljon 303).^[16]

Før sovjetiske styrker trakk seg ut av byen, hadde de lagt ut miner og bomber med tidsinnstilling. Disse begynte å gå av 24. september etter at tyske styrker hadde etablert seg i byen. En rekke bygninger brant ned, og omkring 25 000 ble husløse. Etter rådslaging med Wehrmachts kommandant bestemte Einsatzgruppen seg for å skylde på jødene. Hærens propagandaavdeling trykket 27. september opp flere tusen plakater med instruks til byens jøder om å møte på oppgitt sted 29. september klokken 8 om morgenen. Jødene fikk beskjed om å ta med seg penger, verdisaker, dokumenter og varme klær. De fleste antok at jødene skulle forflyttes, og det gikk rykter om at de skulle sendes til Palestina, blant annet fordi oppmøtestedet var nær jernbanen. De sovjetiske jødene hadde lite kjennskap til de anti-jødiske tiltakene i Tyskland og okkuperte områder. En tysk etterretningsoffiser var overrasket over hvor lite jødene visste om nazistiske holdninger. Jødiske menn var i hæren, satt i tysk krigsfangenskap, hadde rømt østover eller gått i dekning på landet. Trolig var det i slutten av september 100 000 jøder i Kyiv, hovedsakelig kvinner, barn, eldre og syke.^[2] Det kom fem-seks ganger så mange som tyskerne hadde regnet med.^[16]

De første 1 600 ble 27. september hentet fra en fangeleir for å bli henrettet i Babij Jar. Omkring 3 000 jøder var skilt ut fra andre krigsfanger og plassert i leiren Syrets.^[16] Einsatzgruppe C, Sonderkommando 4A slo opp 2 000 plakater 28. september på husveggene i Kyiv:

Alle jøder i byen Kyiv og dens omgivelser må møte opp på hjørnet av Melnikov-gaten og Dokhturov-gaten (ved siden av kirkegården) kl. 08.00 29. september 1941. De må ta med seg personlige papirer, penger, verdisaker, varme klært etc. Jøder som unnlater å etterkomme denne ordre og blir funnet andre steder bil bli skutt. Alle som trenger seg inn i jødenes leiligheter og tar deres eiendeler, vil bli skutt.^[17]

Plakatene utløste rykter om at jødene skulle evakueres fra byen. Sonderkommandoen hadde ikke regnet med at mer enn 6 000 ville møte opp og ble overrasket da rundt 30.000 samlet seg på det oppgitte møtestedet. To politiregimenter ble satt til vakthold.^[17]

På de to dagene 29. og 30. september 1941 ble det her myrdet 33 771 ukrainske jøder ifølge Einsatzgruppens egen rapport.^[2][18] Delaktige i massemordet var også tropper fra Wehrmacht, Geheime Feldpolizei, Ordnungspolizei, samt ukrainsk milits. Da det lange toget av mennesker nærmet seg henrettelsesstedet, ble de presset sammen i en smalere rekke. Eiendelene ble tatt fram dem og lagt i en stor haug. Ved selve Babij Jar ble de tvunget til å ta av seg alle klærne. Puljer ble ført frem til kanten, der skjulte maskingevær meiet dem ned. Mannskapet ved maskingeværene arbeidet en time før de ble avløst. Innimellom gikk tyske soldater og ukrainsk milits ned i kløften for å sjekke at alle var døde, og for å pakke likene sammen for å utnytte plassen. Ofrene ble arkebusert og begravd i ravinen.^[2]

Paul Blobel kom tilbake til åstedet i juli 1943 for å lede Aktion 1005. De døde ble gravd opp og brent på store likbål for at alle spor etter ugjerningen skulle bli skjult. Blobel ble etter krigen tiltalt for krigsforbrytelser og forbrytelse mot menneskeheten under Einsatzgruppen-prosessen. Han ble dømt til døden og hengt i 1951.

Lokalbefolkningen i Kyiv var i stor grad likegyldige og aksepterte ifølge tyske rapporter massakren, til dels med tilfredshet. Leiligheter tilhørende de drepte jødene ble stilt til rådighet for husløse. Mange boliger ble plyndret.^[16]

Den unge skuespilleren Dina Pronitjeva var en av tre som overlevde massemordet. Wera Bondarchok klarte også å rømme, fordi moren hennes fortalte en soldat at Wera var adoptert og ikke var jøde. Hun bosatte seg senere i Norge. Senere ringte hun Tore Strømøy og fortalte ham historien. Det ble til boken Wera - flukten fra Babij Jar.^[19]

Ti år gamle Rubin Stein klarte å stikke seg unna. Han fortalte at jødene måtte passere fem poster før retterstedet. «Ved første post tok de fra oss alle våre identifikasjonspapirer og kastet dem på ilden. Ved post to tok de alle juvelene, gullringene og gulltennene, ved post tre tok de pelser og bedre tøyer, og ved post fire koffertene. Der lå det en enorm haug. Ved siste post ble kvinner og barn skilt fra menn og tenåringsgutter. Her tapte jeg min mor av syne.» Faren hans var ved fronten. Stein gjemte seg i et rør som gikk inn under veien, og fikk siden hjelp av en klassekamerat.^[20]

Leder for SS, Heinrich Himmler, kom til Kyiv 2. oktober på en inspeksjonsrunde. Politiregiment sør og Einsatzkommando 5 (under ledelse av HSSPF Friedrich Jeckeln) hadde da overtatt ansvar for massedrap på jøder og dette pågikk minst til 11. oktober. I oktober 1941 ble sigøynere massakrert i Babij Jar trolig fordi deres nomadiske livsstil ble ansett som en sikkerhetsrisiko. Sonderkommando 4a og 5 var Kyiv og rettet sine aksjoner mot antatte kommunister og ukrainske nasjonalister. Høsten og vinteren var størstedelen av de henrettede i Babij Jar trolig sovjetiske krigsfanger. De fleste massakrene vinteren 1942 skjedde i en anti-tank grøft nær Babij Jar. Etter krigen ble anslått at grøften inneholdt 25 000 lik. Ifølge Aristov var det ved utgangen av november 42 000 myrdede i Babij Jar, hvorav 40 000 jøder.^[16] Dawidowicz oppgir at 75 000 var drept innen 3. november og anslår at 90 000 av 100 000 drepte var jøder.^[2]

I månedene som fulgte, ble flere tusener fanget og ført til Babij Jar for å bli skutt. Det er estimert at over 100 000 beboere fra Kyiv av alle etniske grupper, de fleste sivile, ble drept av nazistene under den andre verdenskrig.^{[18][21][22][23][24][25]} En sovjetisk undersøkelseskommisjon ble nedsatt like etter at Kyiv var tilbakeerobret i november 1943, for å undersøke hva som var skjedd. Et kvinnelig vitne, S.B. Berljand, fortalte at hun så førti lastebiler ankomme kløften en septemberdag. Hver lastebil var full av jøder, voksne og barn, og ca femten meter fra kløftens begynnelse gav tyskerne jødene ordre om å kle av seg og løpe langs kanten av kløften, mens de skjøt dem med maskingevær. Sonderkommando 4a begikk mordene, hjulpet og oppmuntret av to lokale politibataljoner. Noen av jødene som ble skutt og falt ned i ravinen, var fortsatt i live. Tyskerne kastet likevel jord over. Man kunne se jorden bevege seg, fordi folk fremdeles var i live under den.^[26]

Massehenrettelsene ved Babij Jar fortsatte inntil de tyske styrkene forlot Kyiv. Den 10. januar 1942 ble om lag 100 sjømenn fra en militærflåte henrettet her. I tillegg var Babij Jar åsted for henrettelse av beboere fra fire romleire. Etter ulike estimat ble 70 000-200 000 romfolk henrettet her i årene 1941-43. Pasienter fra Ivan Pavlov psykiatriske sykehus ble gasset ihjel, og likene dumpet i Babij Jar. Tusener av andre ukrainere ble også henrettet her.^[27] Blant disse var 621 medlemmer av Organisasjonen av Ukrainske Nasjonalister (OUN) Den ukrainske poeten og aktivisten Olena Teliha og hennes mann Mykhailo Teliha ble drept her den 21. februar 1942.^[28]

Under okkupasjonen ble Syretz konsentrasjonsleir opprettet på nordvestsiden av Babij Jar. Den fikk navn etter elven Syretz like ved, en sideelv til Dnjepr. Internerte kommunister, sovjetiske krigsfanger og sovjetiske partisaner ble henrettet her. Den 18. februar 1943 ble tre av fotballspillerne til Dynamo Kyiv drept. De hadde spilt «Dødens kamp» mot et lag fra tyske Luftwaffe.^[29][30] Det er anslått at 25 000 ukrainere ble drept i leiren.

«Babij Jar»

Villgras susar over Babij Jar.
Trea står som strenge dommarar.
Alt skrik lydlaust her.
Eg står med blotta hovud
og kjener at eg sakte grånar.
Eg stivnar sjølv i dette stumme skriket
frå fleire hundretusen nedi jorda her.
Eg er kvar gamling som dei skaut.
Eg er kvart barn dei slepte hit.
Eg kjenner det til inste trevl
at dette aldri sig i gløymsle.
- Jevgenij Jevtusjenko (1961)^[31]

Sovjetiske styrker frigjorde Kyiv 6. november. Da Nikita Krusjtsjov, partisjef i den ukrainske delrepublikken, spaserte på hovedgaten skal ha han blitt møtt av en ung mann som ropte: «Jeg er den eneste jøden igjen! Jeg er den eneste levende jøde i Kyiv!» Mannen skal ha overlevd fordi han ble skjult av sin slaviske kone.^[14]

Etter krigen forsøkte sovjetisk myndigheter å tilsløre minnet om hva som skjedde i Babij Jar. Sovjetiske myndigheter skilte ikke mellom ulike kategorier ofre for nazistene, alle var «sovjetiske borgere», og holocaust var tabu som tema i sovjetisk historieskriving. I Ukraina hadde samarbeidet med okkupasjonsmakten vært så omfattende at sentralmyndighetene valgte en forsonlig linje som kan ha innbefattet aksept for antisemittiske holdninger. Massakren ble for ettertiden kjent gjennom tyske arkiver og sovjetiske øyenvitner. Jødiske grupper ble hindret i å avholde minneseremonier på stedet.^[2][32]

Sovjetiske myndigheter utnyttet antisemittiske holdninger i befolkningen for politiske formål blant annet i forbindelse med Sovjetunionens anti-israelske politikk (spesielt under Leonid Bresjnevs styre) og beskyldte til dels sionistene i å ha samarbeidet med nazistene om Babij Jar. Da Nikita Khrusjtsjov rett etter krigen ble partisjef i Ukraina avslo han ønske om å sette opp holocaustminnesmerke..^{[33] [34][2][32][35][36]}

I 1957 kom spørsmålet om et minnesmerke ved Babij Jar opp på nytt: Da sovjetiske myndigheter oppdaget at nesten alle de døde i Babij Jar var jøder, ville de ikke sette opp noe minnesmerke, men satte i stedet opp et idrettsanlegg. Selve kløften ble gjort om til en innsjø ved hjelp av en demning i seks etasjers høyde. I mars 1961 brøt demningen sammen, og en flodbølge av gjørme strømmet inn i Kyiv og drepte over 100 personer. I 1972 ble 27 jøder arrestert for å ha lagt ned blomster ved Babij Jar. Først i 1976 tillot myndighetene oppføringen av et monument i sovjetisk stil som ikke nevner jøder spesifikt.^{[33] [34][2][32][35][36]}

Sovjetiske myndigheter la etter krigen til grunn at alle ofrene for den tyske krigføringen var «sovjetiske», og ville ikke skjelne mellom folkegrupper. Etter oppløsningen av Sovjetunionen har Ukraina gått gjennom en lignende utvikling, der holocaust ikke har noen spesiell plass i nasjonens historie.^[4] The Atlantic rapporterte i 2016 at det sto et sovjetisk monument til minne om borgere av Kyiv som ble drept på stedet.^[5]

I 1961 år publiserte Jevgenij Jevtusjenko diktet «Babij Jar» i Literaturnaja Gazeta, Sovjetunionens ledende litteraturtidsskrift. Diktet brøt et tabu i sovjetisk offentlighet. Han la i siste strofe inn setningen «Når siste jødehataren er lagd i grav, først då kan Internasjonalen klinge som ein glad fanfare.» Jevgenij Jevtusjenko skrev diktet Babij Jar i protest mot opprettelsen av et sportssenter på stedet. Dette førte til at han ble anklaget for å være sionist, og han reiste siden til USA. Dmitrij Sjostakovitjs symfoni nr 13 Babij Jar har også massakren som tema, i likhet med Anatolij Kuznetsovs roman fra 1966.Dmitrij Sjostakovitsj komponerte sin 13. symfoni med utgangspunkt i dette diktet og fire andre av Jevtusjenko.^{[33] [34][2][32][35][36]}

• Welzer,Harald: Gärningsmän: hur helt vanliga människor blir massmördare, 2007 ISBN 978-91-7173-265-1 (Svensk)
• Salisbury, Harrison E. (1979). Den ukjente krigen. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202044707. 

• (en) Babi Yar – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Dina Pronitjevas berättelse