Arkaisme

Arkaisme i betydningen «bevaring av det som er gammelt og foreldet» er fra 1640-tallet fra fransk archaïque, via moderne latin archaismus, arkhaizein, «å kopiere de gamle» (på språk) i betydningen innen 1748 «det som er arkaisk», særskilt «et arkaisk ord eller uttrykk».^[5] Arkaisk er fra gresk ἀρχαϊκός (arkhaïkós, «gammeldags»), fra ἀρχαῖος (arkhaîos, «fra begynnelsen, foreldet, antikk, gammel»), fra ἀρχή (arkhḗ, «begynnelse, opprinnelse»), fra ἄρχω (árkhō, «Jeg er først»), fra ἄρχω (árkhō, «Jeg begynner»), fra urindoeuropeisk *h₂ergʰ- («å begynne, herske, befale»).^[6][7]

De greske ordene har blitt videreført i prefikset ark-, som i ordene arkitekt og erkebiskop, og i suffikset -ark, som i ordene monark og patriark.^[8] Árkaein er å finne i låneord som arkitekt og arkiv.^[4]

Eksempler på arkaismer finnes særlig i norsk lovgivning. I 1842 fikk Norge en kriminallov som åpnet for et sterkere medisinsk nærvær i rettsapparatet. Loven slo fast at «Galne eller Afsindige» ikke skulle kunne straffes for noe lovbrudd. Begrepene «galne» og «afsindige» finnes også i norsk-dansk lovgivning tilbake til 1600-tallet. Det som var nytt i 1842 var at disse tilstandene nå skulle gi generelt straffefritak. Begrepene i loven ble imidlertid fort oppfattet som utidsmessige, eller arkaiske. Bare seks år etter kriminalloven vedtok Stortinget Lov om sindssyges behandling og forpleining. Kontrasten mellom kriminallovens uttrykk «galne og afsindige» og sinnssykelovens uttrykk «sinnssyke» satte sitt preg på den rettspsykiatriske praksisen i de påfølgende 60 år.^[9]

Norsk lovspråk etterstreber å være presist, og får således et preg av et språk som kalles kansellistil, som kan virke arkaisk ved å være fremmedartet og vanskelig å forstå med en tung med bruk av omstendelige og snirklete setninger, samt mange og lange setningsledd.^[10] Arkaiske språk er mest åpenbart i bruk av foreldet og gammeldags rettskrivning fra et annet århundre, særskilt i bruk av ord og vendinger som «sprog» framfor språk, «nu» framfor nå, «sne» framfor snø, og «efter» framfor etter.

Eksempelvis gikk Aftenposten, tradisjonelt forstått som en konservativ avis, i 1990 med ny ledelse, over til riksmålsrettskrivningen av 1986. En del journalister fortsatte å bruke arkaiske faneord som «sprog» og «efter» i noen år, men disse ble stadig sjeldnere på 1990-tallet.^[11][12]

På engelsk kan arkaiske ord eller uttrykk ha særskilte emosjonelle konnotasjoner – noen kan være humoristiske (forsooth, «i sannhet, sannelig»),^[13] noen svært formelle (What say you?, «Hva sier du?»), noen høytidelige (With thee do I plight my troth, «Med deg gjør jeg min trolovelse),^[14] og noen er foreldet (Thou art, arkaisk for you are, «du er».^[15]

Man finner tidvis også bruken av ye, som betyr you («du»), særlig i pseudo-engelske Ye olde som er ment å oppfattes gammeldags og arkaisk, som i anakronistiske «Ye Olde Pizza Parlor». Betegnelsen er fra 1896 eller tidligere.^[16]

Bokstaven «y» i ye er egentlig den gammelengelske bokstaven thorn, vanligvis skrevet þ, men som i håndskrevne skrifter kan ligne en «y». Dermed ble The skrevet Þe og aldri Ye. Trykkpresser i middelalderen hadde ikke bokstaven thorn og dermed ble Þ erstattet med y på grunn av ytre likhet. Bokstaven thorn ble erstattet under de senere fasene av mellomengelsk og de tidligere fasene av tidlig moderne engelsk av den moderne digrafen «th».^[17][18]

Engelske ordbøker skiller mellom arkaiske (archaic) og foreldede (obsolete) ord og det som på engelsk kalles word sense;^[19] det vil si at et ord har en eller flere av betydninger. For eksempel kan en ordbok ha over 50 forskjellige betydninger av ordet «play», hver av disse har en annen betydning basert på konteksten for ordets bruk. Play kan bety skuespill, lek, sport (foreldet), seksuell samleie (foreldet), gamling, livlig, bevegelse etc.^[20] Et arkaisk ord har fortsatt en viss nåværende bruk, men deres bruk har avtatt til noen få særskilte kontekster, utenfor disse peker det kun på som et gammeldags eller avleggs språk.^[21] Et foreldet ord eller betydning av et ord som ikke lenger brukes i det hele tatt kan en leser møte når de leser tekster som er hundre år gamle eller eldre. For eksempel er verkene til William Shakespeare gamle nok til at noen foreldede ord eller betydninger er å finnes der, for hvilke kommentarer eller forklaringer (eldre glosse) ofte er gitt i margene eller som fotnoter. Eksempel:

To thine own self be true.^[22][23]

—William Shakespeare