Antiokos III den store

Antiokos III var et medlem av det gresk-makedonske selevkiddynastiet.^[7][8] Han var den yngre sønnen av Selevkos II Kallinikos og Laodike II, og ble født ca. 242 f.Kr. i nærheten av Susa i det som i dag er Iran.^[9] Han etterfulgte sin bror Selevkos III Keraunos i 223 f.Kr. som konge av Selevkideriket.

Han arvet et uorganisert og kaotisk rike. Ikke bare hadde Anatolia blitt løsrevet, men de østlige provinsene hadde brutt ut, Baktria under greske Diodotos, og Partia under høvdingen Arsakes. Kort tid etter at han kom på tronen gjorde Media og Persis opprør under sine satraper (guvernører), brødrene Molon og Aleksander.

Den unge kongen, under skadelig innflytelse fra ministeren Hermeias (som han arvet fra sin fars styre), ledet et angrep mot ptolemeisk Syria framfor å møte opprørerne personlig. Angrepet mot Egypt ble en fiasko og de hærene som ble sendt mot Molon og Aleksander ble en katastrofe. Kun i Anatolia hvor kongens fetter, den dyktige hærføreren Akaios, representerte Selevkiderikets sak, var det klare bedringer. Han fordrev styrkene til Pergamon tilbake til dets tidligere grenser.

I 221 f.Kr. dro Antiokos III til sist østover og opprøret til Molon og Aleksander falt sammen, noe historikeren Polybios har tilskrevet delvis til at han fulgte rådene til hærføreren Zeuxis framfor å lytte til Hermeias.^[10] Underkastelsen av Media, som hadde tatt uavhengighet under Artabazanes, fulgte. Antiokos III kvittet seg med Hermeias ved å få ham myrdet og dro tilbake til Syria i 220 f.Kr. I mellomtiden hadde Akaios selv gjort opprør og tatt tittelen som konge i Anatolia. Ettersom hans makt ikke var godt nok fundert til å kunne angripe Syria, besluttet Antiokos å la ham være for øyeblikket og gjorde et nytt forsøk på å gjenerobre ptolemeiske Syria.

Krigene i 219 og 218 f.Kr. ble ført mot grenseområdene til det ptolemeiske kongedømme, men i 217 f.Kr. beseiret Ptolemaios IV Filopator ham i slaget ved Rafia. Dette nederlaget utliknet all framgangen han til da hadde hatt, og tvang ham til å trekke seg tilbake til nord for dagens Libanon.

I 216 f.Kr. marsjerte Antiokos' hær inn i det vestlige Anatolia for å slå ned det lokale opprøret som var ledet av hans fetter Akaios, og innen 214 f.Kr. hadde han drevet ham fra området og til Sardis. Etter at fetteren hadde blitt tatt til fange ble han henrettet. Festningen greide å holde ut fram til 213 f.Kr. under Akaios' enke Leodike, som senere overga .seg^[11]

Etter å ha gjenvunnet de sentrale delene av Anatolia (mens han måtte tolerere kongedømmene i Pergamon, Bitynia, og Kappadokia), vendte Antiokos seg mot å gjenvinne de fjerntliggende provinsene i nord og øst. Han tvang Xerxes av Armenia til å anerkjenne hans overherredømme i 212 f.Kr. I 209 hadde han invadert Partia, okkupert hovedstaden Hekatompylos (i dag byen Schahr-e Qumis i Iran) og presset seg videre inn i Hyrkania. Den partiske kong Arsakes II forhandlet seg til en fredsavtale.

Året 209 f.Kr. gikk Antiokos i Baktria^[12] hvor den gresk-baktriske kong Euthydemos ble beseiret av Antiokos i slaget ved Arios, men etter å ha beleiret hovedstaden Baktra (i dag Balkh), fikk Eutydemus en ærerik fred av Antiokus som ble bestemt gjennom en ekteskapsallianse hvor Antiokus ga en av sin døtre til Euthydemos' sønn Demetrios.^[13]

Antiokos fulgte deretter i Aleksander den stores fotefar, krysset inn i Kabuldalen, nådde det indiske riket til kong Sophagasenas (sanskrit: Subhagasena), vendte deretter vestover ved Seistan og Kerman i 206/205 f.Kr. I henhold til historikeren Polybios:

«Han krysset Kaukasus (Hindu Kush) og gikk ned inn i India; fornyet sitt vennskap med Sophagasenas, indernes konge; mottok flere elefanter inntil han et hundre og femti til sammen; og etter å ha skaffet forsyninger til sine tropper, dro ut igjen personlig med hæren: etterlot Androsthenes fra Kyzikos med plikten av å føre hjem rikdommene som denne kongen hadde gått med på å gi ham.» ^[13]

Fra byen Seleukia ved Tigirs ledet Antiokos en kort militær ekspedisjon ned i Persiabukten mot byen Gerrha ved den arabiske kysten i 205/204 f.Kr. Strabon har beskrevet denne byen som svært rik ved å ha «utsmykkede redskaper gjort av gull og sølv, [...] deres store hjem med deres dører, murer, tak fylt med farger, gull, sølv og hellige steiner.»^[14]

Antiokos synes å ha gjenopprettet Selevkideriket i øst, noe som skaffet ham tittelen «den store» (Antiochos Megas). Også i 205/204 f.Kr. etterfulgte Ptolemaios V Epifanes som kun et spedbarn på tronen i ptolemeiske Egypt og i henhold til Polybios skal Antiokos ha inngått en hemmelig avtale med Filip V av Makedonia om dele de egyptiske besittelsene ved å dra fordel av en tid hvor egyptisk konge var et barn. Avtalen innebar at Makedonia skulle motta Egypts besittelser rundt Egeerhavet og Kyrene, mens Antiokos skulle annektere Kypros og Egypt.

Atter en gang angrep Antiokos den ptolemeiske provinsen Koilesyria og Fønikia, og ved 199 f.Kr. synes han å ha tatt besittelse av området før hærføreren Skopas fra Aitolia gjenerobret det for Egypt. Men denne gjenerobringen var kortvarig. I 198 f.Kr. klarte Antiokos å beseire Skopas i slaget ved Paneion (i nærheten av Banias/Paneas ved foten av Hermonfjellet). Dette nederlaget betydde slutten på ptolemeiske kongedømmes herredømme over Judea.

Antiokos forflyttet seg deretter til Anatolia både til lands og til havs for å sikre kystbyene som tilhørte levningene av ptolemeiske oversjøiske besittelser og de uavhengige greske byene. Dette alarmerte den romerske republikk ettersom de greske byene Smyrna og Lampsakos appellerte til Roma om hjelp. Den politiske spenningen i Anatolia vokste etter at Antiokos i 196 f.Kr. etablerte et fotfeste i Trakia på europeisk jord. Grekere som evakuerte grunnet romerne ga Antiokos denne muligheten, og han hadde også flyktningen Hannibal fra Kartago ved sitt hoff som innstendig rådet ham å gå videre inn i Europa.

I 192 f.Kr. invaderte Antiokos Hellas med en hær på 10 000 menn og ble derfor valgt til øverstkommanderende av det aitoliske forbundet. Antiokos skulle bli den store greske frigjøreren.^[15] I 191 f.Kr. møtte han romerne, ledet av Manius Acilius Glabrio, som lyktes avskjære Antiokos fra sine forsterkninger i Trakia, og møtte ham til slag ved Thermopylene. Romerne hadde en styrke som var dobbelt så stor, og med sine gjenværende tropper klarte Antiokos å flykte til Khalkis på Euboia, og derfra dro han over havet til Efesos. Romerne fulgte opp sin suksess med å invadere Antaolia, og ledet av Scipio Asiaticus var det igjen seierrike i det avgjørende slaget ved Magnesia i 190 f.Kr. Igjen var romerne tallmessig overlegne. Samtidig ble Hannibal beseiret i et sjøslag utenfor Side i Pamfylia. Det la Anatolia åpent for romerne.

Med den ydmykende freden i Apameia i 188 f.Kr. ble Antiokos III tvunget til å oppgi alle sine erobringer i Europa, alt land vest for Taurusfjellene i Anatolia, overgi hele sine flåte med unntak av tolv triremer, overgi alle sine krigselefanter, og betale en krigserstatning på 15 000 sølvtalenter. De landområdene i Anatolia ble fordelt blant Romas allierte. En annen konsekvens av dette nederlaget i vest var at alle de fjerne provinsene i øst som Antiokos hadde sikret seg, igjen grep anledningen av det svekkede Selevkideriket med å erklære sin uavhengighet. Antiokos dro på et nytt militært hærtokt østover, motivert både av at han trengte penger for å betale romerne og for å holde fast på sitt fragmenterte rike. Han døde mens han plyndret et tempel ved Elymais i Persia i 187 f.Kr.^[6]

I 222 f.Kr. giftet Antiokos III seg med prinsesse Laodike av Pontos, en datter av kong Mithridates II av Pontos og prinsesse Laodike av Selevkideriket. Paret var fetter og kusine gjennom deres felles bestefar, Antiokos II Theos. Antiokos og Laodike hadde åtte barn (tre sønner og fem døtre):

• Antiokos (221 - 193 f.Kr.), Antiokos IIIs førstearving og samkonge med sin fra 210 f.Kr. til 193 f.Kr.
• Selevkos IV Filopator (ca. 220 - 175 f.Kr.), Antiokos IIIs etterfølger
• Ardys
• Datter med ukjent navn, forlovet en gang rundt 206 til Demetrios I av Baktria
• Laodike IV, gift med alle tre av sin brødre i rekkefølge og ble dronning av Selevkideriket via hennes andre og tredje ekteskap.
• Kleopatra I Syra (ca. 204 - 176 f.Kr.), gift i 193 f.Kr. med Ptolemaios V Epifanes av Egypt
• Antiokis, gift i 194 f.Kr. med Ariarathes IV av Kappadokia
• Mithridates (215 - 164 f.Kr.), etterfulgte sin bror Selevkos IV Filopator i 175 f.Kr. under kongsnavnet Antiokos IV Epifanes

Laodike III døde en gang rundt 191 f.Kr. Senere det samme året giftet Antiokos III seg med Euboea av Kalkis. De fikk ingen barn.^[16]

Antiokos III flyttet 2000 jødiske familier fra Babylonia og til de hellenistiske regionene Lydia og Frygia i Anatolia.^[17] Han var ikke den kongen fra Selevkideriket som undertrykket Judea og som makkabeerne gjorde væpnet opprør mot slik det er fortalt om i den jødiske fortellingen i Hanukka. Isteden var det hans sønn Antiokos IV Epiphanes. Tilsvarende har den jødiske historikeren Josefus framstilt Antiokos III som vennlig overfor jødene og vitende om deres lojalitet til ham.^[18] Det står i sterk motsetning til hans sønn Antiokos IV Epiphanes. Faktisk senket Antiokos III skattene og lot jødene leve, slik Josefus framstilte det, «i henhold til lovene til deres forfedre.»

Den engelske tragedien Believe as You List av Philip Massinger fra midten av 1600-tallet har handling som er sentrert rundt Antiokos' motstand mot romerne etter slaget ved Thermopylene. Dramaet handlet opprinnelig om at Sebastian I av Portugal overlevde slaget ved Alcácer Quibir (hvor han faktisk døde) i 1578, og deretter forsøkte å få tilbake sin portugisiske trone. Denne første versjonen ble sensurert, grunnet at stykket ble oppfattet som «nedbrytende», ved at det framstilte kong Sebastian som avsatt, dets kommentarer som støttet en engelsk-spansk allianse og en mulig støtte til katolisismen. Det førte til en omarbeidet versjon som isteden handlet om Antiokos III, noe som også innebar en historisk unøyaktighet i overdrivelsen av hans nederlag i denne fasen av historien for å stemme overens med den tidligere teksten. Spanjolene ble gjort til romere, og den katolske eremitten til en stoisk filosof.^[19]

• Bar-Kochva, B. (1976): The Seleucid Army. Cambridge: Cambridge University Press.
• Bevan, Edwyn Robert (1902): The House of Seleucus. London: Edward Arnolds.
• Cook, S. A.; Adcock, F. E.; Charlesworth, M. P., red. (1928): The Cambridge Ancient History. 7 & 8. New York: Macmillan.
• Grabbe, Lester L. (1992): Judaism from Cyrus to Hadrian. Fortress Press.
• Kincaid, C. A. (1930): Successors of Alexander the Great. London: Pasmore and Co.
• Titus Livius (Bettenson, H. red.) (1976): Rome and the Mediterranean. London: Penguin Books.
• Rawlings, Hunter R. (1976): «Antiochus the Great and Rhodes, 197-191 BC» i: American Journal of Ancient History 1, s. 2–28.
• Sherwin-White, Susan; Kuhrt, Amélie (1993): From Samarkhand to Sardis: A New Approach to the Seleucid Empire. Berkeley: University of California Press.

• (en) Antiochus III – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• «Antiochus III ‘the Great’», oppslag i historisk kildebok av Mahlon H. Smith