Anti-gender-bevegelsen
Anti-gender-bevegelsen(e) eller anti-kjønnsidentitet-bevegelsen(e) (engelsk: anti-gender movement(s)) er en løs bevegelse eller bevegelser som bekjemper det den kaller «kjønnsideologien» med flere lignende begreper.[2][3][4][5][6] Den omtales ofte i flertall for å understreke at den er en svært uensartet bevegelse.[trenger referanse]
Ifølge Andrea Pető er kritikken av kjønn som et sosialt fenomen et «symbolsk lim» som binder bevegelsene sammen.[7] Anti-gender-bevegelsen har røtter i den katolske kirke som har vært en pådriver,[6] men ble først et fenomen som fikk større oppmerksomhet fra rundt 2012/2013.[8] Andrea Pető beskriver anti-gender-bevegelsene som et grunnleggende nytt fenomen.[9]
I land som Ungarn og Polen har ytre høyre rettet harde angrep mot kjønnsforskningen.[10] Bevegelsens synspunkter har særlig fått oppslutning i land der høyrepopulistisk og nasjonalkonservative partier har stått sterkt etter år 2000, blant annnet Russland, Polen, Ungarn, Italia og Brasil. I Norge og Sverige har bevegelsen ikke hatt særlig gjennomslag.[6]
Anti-gender-bevegelsen har blitt en bred betegnelse som kan omfatte mange ulike miljøer som har det til felles at de kjemper mot likestilling, seksuelle og reproduktive rettigheter, LHBT+-rettigheter og kjønnsforskning, og det de omtaler som «kjønnsideologi», «kjønnsidentitetsideologi», «kjønnsteori» (genderism) og lignende.[1] Bevegelsen er kjennetegnet av å spre konspirasjonsteorier.[11][12][13] Anti-kjønnsidentitet-bevegelsens sentrale konsepter og terminologi har fra 2016 fått oppslutning blant transekskluderende radikalfeminister (TERFer), samtidig som det har vært en økende tilnærming og samarbeid mellom anti-LHBT+-miljøer på ytre høyre og ytre venstre.[14]
Bevegelsen har blitt omtalt som et eksempel på at ytre høyre og deler av ytre venstre finner sammen i felles motstand mot LHBT+-rettigheter,[15][16] og som del av et bredere internasjonalt populistisk backlash mot kjønns- og seksuelle minoriteter.[17] Flere kommentatorer, som Judith Butler, har beskrevet bevegelsen som en type fascisme.[18] Både TERF-bevegelsen og anti-kjønnsidentitet-bevegelsen generelt anses som en form for motstand mot sosial endring.[19] En rapport fra International Centre for the Study of Radicalisation and Political Violence fra 2021 uttalte at transfobi og transfiendtlig retorikk er «et av de mest utbredte narrativene blant ideologisk motiverte voldelige ekstremistiske økosystemer».[20]
Historie
Pearce og medforfattere skriver at
«Forestillingen om 'kjønnsideologien' har røtter i antifeministiske og anti-trans-diskurser blant høyreorienterte kristne […] i det siste tiåret har konseptet i økende grad fått aksept blant høyreekstreme organisasjoner og politikere i amerikanske, europeiske og afrikanske stater. De fremstiller likestilling, seksuell frigjøring og LGBTQ+-rettigheter som et angrep på tradisjonelle verdier fra 'globale eliter' som multinasjonale selskaper og internasjonale organisasjoner som FN […] Mallory Moore (2019) viste hvordan ideen om 'kjønnsideologien' først dukket opp i en 'kjønnskritisk' kontekst […] på et transekskluderende radikalfeministisk nettsted i 2016 […] fra det tidspunktet har konseptet fått økt utbredelse i transekskluderende radikalfeministisk diskurs.»[14]
[omstridt ]
O’Connor og medforfattere skriver at TERF-bevegelsen oppstod som en marginal politisk bevegelse, og at den utgjør en antitransbevegelse som har kjønnsessensialisme som grunnlag, og som samarbeider med konservative og høyreorienterte krefter.[21]
Kuhar og Paternotte skriver at anti-kjønnsidentitet-bevegelsen forestilling om «kjønnsideologien» ofte omfatter påstander om at EU og internasjonale organisasjoner er manipulert av en «kjønnslobby» og amerikanske milliardærer, frimurere, feminister eller jøder. For å fremme ideen om at sosialt kjønn er et fremmed konsept funnet på av korrupte eliter, bruker de ofte det engelske ordet gender heller enn en oversettelse til det lokale språket.[1]
Forskere har omtalt bevegelsens forestilling om en «kjønnsideologi» (eller «kjønnsidentitetsideologi») som en moralsk panikk eller konspirasjonsteori.[11][12][13] Filosofen Christa Peterson uttaler at transfiendtlig ideologi i økende grad er knyttet til spredningen av konspirasjonsteorier, og at den transfobiske retorikken «idag fungerer som en inngangsport til høyreekstremisme.[22] For eksempel hevder transfobiske aktivister ofte at «transpersoner invaderer kvinners garderober, sportsarrangementer og fengsler».[23] «Garderobepanikk» omtales som en moralpanikk som bygger på ubegrunnede, falske påstander om at transpersoner er en trussel mot kvinner og barn gjennom bruk av garderober, toaletter og lignende fasiliteter.[24] Forskning har vist at påstandene om transpersoner som en trussel mangler empirisk belegg og videre at uønskede hendelser i garderober, toaletter og lignende er «eksepsjonelt sjeldne».[25] Garderobepanikk har blitt et fokusområde for «kjønnskritiske» (TERF-)grupperinger, men fremmes også av høyrepopulister[26] og Trump-republikanere.[24] Jones og Slater skriver at «uansett om det bunner i naivitet, kunnskapsløshet eller eksplisitt transfobiske holdninger, bidrar ekskludering av transpersoner lite for å bedre tilgangen til toaletter for majoriteten, og setter i stedet transpersoner, og andre som avviker fra et kjønnskonformt uttrykk, i større fare for å bli utsatt for vold, og bidrar til en farlig homogenisering av kvinnelighet».[26][omstridt ]
I 2022 vedtok Europarådet resolusjon 2417 (2022) om bekjempelse av hatefulle ytringer, vold og hatkriminalitet mot LHBTI-personer, som fordømte «de omfattende og ofte virulente angrepene på rettighetene til LHBTI-personer» i Polen, Russland, Storbritannia og Ungarn, og som videre fordømte «antikjønn-, ‘kjønnskritiske’ og anti-trans-narrativer» som «dehumaniserer [LHBTI-personer] og ofte feilaktig påstår at deres grunnleggende rettigheter er i konflikt med kvinners og barns rettigheter [og som] er dypt skadelige for LHBTI-personer og for kvinners og barns rettigheter og samfunnet», og som «bevisst feilfremstiller [LHBTI-personers rettigheter] som 'kjønnsideologi'».[27] [omstridt ]
Med utgangspunkt i teori om radikalisering skrev forskeren Craig McLean at diskursen om transpersoner særlig i Storbritannia har blitt radikalisert som følge av aktivitetene til nye pressgrupper som fremmer «en radikal agenda om nekte transpersoner grunnleggende rettigheter […] under dekke av 'ytringsfrihet'.» McLean skrev videre at
Debatten om transrettigheter i Storbritannia er for tiden giftig, men det ville være uredelig å anlegge en falsk balanse for å forstå hvorfor situasjonen har oppstått. En fast bestemt gruppe mennesker har latt seg inspirere av meningsfeller i USA […] for å aktivt gjøre livet vanskeligere for transpersoner […] Disse gruppene har [presset] frem en fortelling om at transkvinner er farlige og ikke bør få bruke kvinnelige fasiliteter […] med retoriske figurer som at de «bare har rimelige bekymringer» og «bare stiller spørsmål», men realiteten er at de har bidratt til å demonisere en allerede sårbar minoritet.[28]
I 2021 presenterte FNs spesialrapportør om beskyttelse mot vold og diskriminering basert på seksuell orientering og kjønnsidentitet rapportene The Law of Inclusion og Practices of Exclusion for FNs menneskerettighetsråd. Rapportene uttalte at bevegelsen som arbeider mot såkalt «kjønnsideologi» utgjør en moralpanikk som undergraver menneskerettighetene og beskyttelsen mot diskriminering, og at virkningen av anti-kjønnsidentitet-narrativer belaster transpersoner.[29]
Filosofen Judith Butler beskrev i 2021 bevegelsen mot «kjønnsideologi» som en type fascisme.[18][30] Butler uttalte også at transekskluderende radikalfeminisme er «en marginal bevegelse som prøver å snakke for flertallet, og vårt ansvar er å forhindre at det skjer».[31] Tidsskriftet Forskningspolitikk beskrev TERF-ideologien som en venstreekstrem tradisjon som har lagt seg nær opp til argumenter fra den ekstreme høyresiden i sin kamp mot kjønnsmangfold.[32]
En rapport fra International Centre for the Study of Radicalisation and Political Violence fra 2021 uttalte at transfobi og transfiendtlig retorikk er «et av de mest utbredte narrativene blant ideologisk motiverte voldelige ekstremistiske økosystemer, og også et av de minst studerte».[20]
Professor Elisabeth Lund Engebretsen publiserte i 2022 det første norske vitenskapelige arbeidet som tematiserte anti-kjønnsidentitet-bevegelsens virksomhet i Norge. I artikkelen identifiserte hun grupper og nettsteder som Women’s Declaration International (WDI), LLH2019 (som beskriver seg som en norsk variant av LGB Alliance) og Matriarken som sentrale anti-kjønnsidentitet-grupperinger i Norge, og knyttet dem til et «reaksjonært populistisk backlash mot grunnleggende menneskerettigheter og selve demokratiet».[17] En annen organisasjon i miljøet er Kvinneaktivistene, som i § 1 i vedtektene sine uttaler at «med kvinner mener vi kvinner».[33] Videre har anti-kjønnsidentitet-aktivister i Norden organisert seg i det «kjønnskritiske» nettverket Sigerdriva. Ifølge Engebretsen har disse gruppene bare støtte fra et lite antall personer, men slipper til i uforholdsmessig grad i diskusjoner om transpersoner i media.[17] WDI står bak et opprop som krever eliminering av «transkjønnpraksisen».[34][35]
Professor Hande Eslen-Ziya, som leder forskergruppen på Populisme, anti-kjønnsidentitet og demokrati ved Universitetet i Stavanger, skriver at anti-kjønnsidentitet-bevegelsen er en høyrepopulistisk ideologi som skaper en alternativ «trollvitenskap»-diskurs, med henvisning til begrepet trolling i internettkontekst.[36] Etnologen og kjønnsforskeren Marion Näser-Lather skriver likeledes i en artikkel i Kvinder, Køn & Forskning at den «kjønnskritiske» diskursen har røtter i en antifeministisk tradisjon og ofte angriper kjønnsforskningen. Ifølge Näser-Lather «tilhører ikke [de ‘kjønnskritiske’ argumentene] den vitenskapelige diskursen, men kan tolkes som en form for vitenskapspopulisme som gir ‘vitenskapelig’ autoritet til dannelsen av autoritære, antifeministiske diskurser som tar sikte på å reifisere ‘sikker’ kunnskap om ‘kjønn’. Følgelig leses ‘kjønnskritiske’ forfattere hovedsakelig av lekfolk, herunder høyreorienterte og kristenfundamentalistiske medier og aktører.»[37]
Med henvisning til selverklærte radikalfeministers omfavnelse av antikjønnbevegelsens ideologi skriver professor Wencke Mühleisen at
det viktigste ankepunktet mot radikalfeministisk transfobisk politikk og biologisk reduksjonistisk forståelse av kjønn, er at den spiller rett i hendene på religiøst konservative og politiske krefter på den ekstreme høyresiden (...) [Antikjønnbevegelsen] er både antifeministisk, homofobisk og transfobisk idet de bekjemper kvinners seksuelle frihet, likestilling, reproduktive rettigheter og transrettigheter, slik vi har sett i USA og land som Polen.
SAIHs kampanje «Dominoeffekten» fra 2020 satte fokus på anti-gender-bevegelsen.[39]