Ante Pavelić

Pavelić var født den lille landsbyen Bradina i Hercegovina som den gang var en del av Østerrike-Ungarn. For å få arbeidet, flyttet familien til Jajce han han skulle begynne på skolen, og han begynte på en muslimsk barneskole, og gikk deretter på en jesuittisk barneskole i den hovedsakelig muslimske byen Travnik etter at familien hadde flyttet dit.

Da han var 16 år, i 1905, måtte han avbryte skolegangen på grunn av sykdom, og han tok seg midlertidig arbeide ved jernbanen i Sarajevo og Višegrad. Han fortsatte deretter skolegangen i Zagreb hvor hans eldre bror Josip bodde. Skolegangen ble igjen avbrutt av helseproblemer og han hadde en tid veiarbeid ved Buzet på Istria.

Etter å ha gått på flere skoler i ulike byen, fikk han endelig studentereksamen i Zagreb i 1910. Han begynte samme høst på juss-studiet i Zagreb. Han tok juridikum i 1914 og en doktorgrad i juli 1915. Han arbeidet deretter som advokat i Zagreb.^[9]

I ungdomstiden ble han medlem av Det kroatiske rettighetspartiet og tilhørte den mer nasjonalistiske fløyen, ledet av Josip Frank rundt 1908 som arbeidet for at Kroatia skulle bli uavhengig av Østerrike-Ungarn. Etter første verdenskrig motsatte han seg at Kroatia skulle bli en del av det nye kongeriket Jugoslavia^[11] I 1919 ble han partisekretær, men i 1921 ble han arrestert sammen med flere andre medlemmer av partiet.

I 1920 ble han valgt inn i bystyret i Zagreb,^[9] og fikk en sterk innflytelse blant de yngre politikerne. I juni 1927 representerte han Zagreb fylke på en internasjonal konferanse for byer i Paris, og besøkte på hjemreisen Roma. Ved parlamentsvalgene samme år ble han valgt inn i Kongedømmet Jugoslavias parlament, som en del av den kroatiske blokken.

Han fortsatte i stillingen som partisekretær fram til 1929, da det ble innført et kongelig diktatur i kongedømmet Jugoslavia. Han deltok da i stiftelsen av Ustasja og gikk over til undergrunnsarbeid, og skrev ned partiprogrammet til Ustasja-bevegelsen samme år. Regimet i Jugoslavia ble mer oppmyket fram mot 1931.

I 1932 reiste Pavelic til et Italia ledet av Benito Mussolini. Da kong Aleksandar I av Jugoslavia ble drept med deltakelse fra Ustasja^[9][10] 9. oktober 1934 i Marseille i Frankrike, ble Pavelic og andre medlemmer av Ustasja arrestert i Italia, anklaget for å ha deltatt i planleggingen av drapet på kongen, men ble etter en stund løslatt.

Pavelić opprettet forbindelse med den nasjonalistiske terrororganisasjonen Organisasjonen av ukrainske nasjonalister i Berlin i 1933 eller 1934.^[12]

Pavelić ble i Italia fram til begynnelsen av andre verdenskrig. I 1941 ble Jugoslavia invadert av Tyskland, og Pavelić ble med støtte fra okkupasjonsmakten utnevnt til leder (poglavnik) av marionettstaten Den uavhengige staten Kroatia.

Han innledet en storstilt terrorkampanje rettet mot serbere, jøder, sigøynere og kommunistiske kroater.^[10] Særlig kampanjen mot serberne grenset til folkemord.^[13] Brutaliteten i drapene sjokkerte selv tyskerne og påla italienerne å intervenere overfor Ustasja,^[10] da landet fram til 1943 i realiteten var et kondominium under både Tyskland og Italia. Under Pavelic drepte regimet opp mot 20 000 jøder i Jasenovac og tilknyttede konsentrasjonsleirer. Ytterligere 7 000 jøder ble overlatt til tyskerne som deporterte dem til Auschwitz.^[14][15]

I 1941 var Pavelić i audiens hos pave Pius XII. Den britiske ambassadøren til Vatikanet advarte om at slikt ville undergrav pavens moralske autoritet.^[15]

Under et statsbesøk i Tyskland under krigen overrakte hans beskytter Adolf Hitler ham i Obersalzberg en prøyssisk fane som ble benyttet under syvårskrigen, samt en sjakkspill som hadde tilhørt Fredrik den store. Hitler tildelte Pavelić storkorset til Den tyske ørns fortjenesteorden, og denne ble overrakt den 3. mars 1942 av den tyske ambassadøren og obergruppenführer i Sturmabteilung Siegfried Kasche i Zagreb.^[16]

Pavelić rømte med hjelp fra Vatikanet (ved Giovanni Montini)^[15] og fra katolske prester til Argentina og flyttet i november 1957 til Spania (da ledet av diktatoren Francisco Franco) der han levde de siste årene. Pavelić ble dømt til døden in absentia i 1945.^{[17][18][19][20]} Pavelić beveget seg fritt rundt i Buenos Aires. Hans opphold i landet var omstridt og ble oppfattet som en arv fra Juan Perón-tiden. Etter å bli holdt i varetekt og forhørt begynte Pavelić å ha en livvakt med seg. Han ble skadet i et attentat nær Buenos Aires i april 1957: En ukjent person løsnet seks skudd og Pavelić ble truffet av to og alvorlig såret. Attentatet var trolig utført av jugoslavisk etterretning. Han forlot noen måneder etter attentatet Argentina og oppholdt seg fire måneder i Chile før han reiste til Spania i håp om å være trygg og få bedre helsestell.

I Spania ble han hilst velkommen av erkebiskop av Sarajevo Ivan Šarić. Franco tok også mot Juan Peron og inviterte den ukrainske fascisten Stepan Bandera til å slå seg ned i landet (Bandera besøkte Spania og avslo tilbudet fra Franco). Pavelić hadde ikke en nær personlig relasjon til Franco. I Spania levde han stille og forsøkte å unngå offentlighetens søkelys. Pavelić hadde diabetes og hadde derfor problemer med å hele skadene etter attentatet. Skadene Pavelić fikk i attentatet medvirket til dødsfallet. Han ble operert av tyske kirurger på det tyske sykehuset i Madrid i november 1959 og døde seks uker senere. På dødsleiet uttrykte han ønske om at ustasja skulle fortsette kampen for uavhengighet for Kroatia. Dødsfallet ble bredt omtalt i vestlig presse.^[12][21][22]