Anakreons død

Anakreons død er en roman av den norske forfatteren Johannes Thrap-Meyer, først utgitt i 1928. Romanen inngår i en trilogi med Egoister (1927) og Over rimet vold (1929, posthum og ufullført).

Boken er beskrevet som en «høstroman» om den aldrende kammerherre Wilhelm Linaae og den unge enken Lalla Kobroe, begge ensomme og kjærlighetssøkende. Handlingen er preget av spennet mellom bitterhet, resignasjon og kjærlighet. Romanens handling er lagt til Kristiania i 1890-årene, og borgerskapets interiører. Den er skrevet i dialog med Ibsens Rosmersholm, og har en beslektet tematikk med denne.

Verket ble høyt vurdert av kritikken i sin samtid.^[1]

Romanens fremste virkemiddel er hovedpersonenes indre refleksjoner og egenanalyse. Kritikeren Finn Jor har påpekt^[2] at de to hovedpersonene gjennomgår en motsatt utvikling: «Linaae vet ved begynnelsen av boken at han er en slagen mann, en taper i livet.Under den beskyttelse en høy sosial posisjon gir, har han utfoldet sin personlighets lurvete halvhet. Men ved møtet med Lalla Kobroe blir han hel. [...] For henne er de løse tråder i hennes karakter synlige for henne fra starten av. Men istedenfor å hindre rakneprosessen påskylder hun den ved sine halvsannheter.»

Tittelen henspiller på kjærlighetsskuffelse, slik dette fremstilles i et bilde av Daumier, der den gamle, kåte Anakreon får et kirsebær av en hetære, setter det i halsen og dør.^[3]