Aharon Appelfeld

Appelfeld ble født i en tysktalende jødisk familie enten i Jadova,^[13] en landsby i nærheten av Cernăuți (senere Tsjernivtsi), eller i selve Cernăuți.^[9][14][15] Han vokste opp i Cernăuți. Moren ble drept under tyskernes og deres rumenske alliertes angrep på Sovjetunionen og han havnet i konsentrasjonsleir i Transnistria sammen med sin far.^[16] Han klarte å flykte, og ettersom han hadde blondt hår, blå øyne og snakket ukrainsk, klarte han å skjule det at han var jøde.^[17] Han brukte navnet Janek og tilbrakte to år i Ukraina, bl.a. bodde han hos en ukrainsk prostituert i fem måneder og sammen med en tyvebande i en skog.^[17][18][19] Senere ble han tatt vare på av Den røde armé, der han arbeidet som kjøkkenhjelp.^[16] Etter krigen tilbrakte han en stund i en flyktningleir i Italia.^[19]

I 1946, 13 år gammel, emigrerte han alene til Palestinamandatet. Han var kommet bort fra faren, Michael, og det var først 20 år senere de fant til hverandre igjen i Israel.^[20][21]

I 1962 debuterte han med novellesamlingen Røyk. Han skrev om hvordan jødedommen i Øst-Europa ble nedbrutt under andre verdenskrig og om hvordan opplevelser fra krigstiden bestemmer menneskets skjebne. Også mennesket blir nedbrutt sjelelig ved slike påkjenninger. Med romanen Badenheim 1939 i 1980 fikk han sitt internasjonale gjennombrudd.

Appelfeld lærte seg hebraisk etter at han kom til Israel og studerte ved jordbruksskolen Ein Karem og i Nahalal, og tok etter militærtjenesten en bachelor- og en master of arts-grad i hebraisk og jiddisch litteratur ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem.^[12] Han ble siden professor i litteratur ved Ben-Gurion-universitetet i Negev.

Han skrev 46 bøker, som er oversatt til 35 språk (eller 26, ifølge andre kilder).^[16][19]

Mange overlevende etter jødeforfølgelsene har skrevet autobiografisk om sin overlevelse, men Appelfeld skrev ikke noen realistisk fremstilling om begivenhetene. Han foretrakk noveller som metaforisk kan sees som belysning av dette, helt uten å nevne Holocaust direkte. Hans stil er klar og presis, men også svært modernistisk.^[22]

Appelfeld skrev lite om livet i Israel.^[19] Det meste av hans forfatterskap er om jødisk liv i Europa før, under og etter andre verdenskrig.^[23] Han bestemte seg for ikke å skrive om dødsleirer, -marker, -marsjer eller gasskamre og nektet å bli klassifisert som «holocaustforfatter».^[23][24]

Han var gift med Judith, en innvandrer fra Argentina, som han fikk tre barn sammen med.^{[19] [25]}

Appelfeld døde den 4. januar 2018 på Rabin Medical Centers Beilinson Campus i Petah Tiqwa, i nærheten av Tel Aviv.^[18][19]

Oversatt til norsk:

• Veien fra Drovna til Drovitsj 1967, novelle, norsk oversettelse 1967 i antologien Ny israelsk prosa
• Badenheim 1939, 1980, norsk oversettelse 1996
• Miraklenes tid, norsk oversettelse 1983
• Katerina norsk oversettelse 1984

Ikke oversatt til norsk

• Ashan (Røyk), 1962 (noveller)
• Hagai Haporeh («Den fruktbare dalen»)
• In the Wilderness («I villniset»), 1965

• 1975 Brenner-prisen for litteratur^[26]
• 1979 Bialik-prisen for litteratur (sammen med Avot Yeshurun)^[27]
• 1983 Israel-prisen for litteratur^[28]
• 1989 National Jewish Book Award for fiksjon (Badenheim 1939 (ISBN 0-87923-799-6 ) og The Immortal Bartfuss (ISBN 0-8021-3358-4))
• 1997 Utenlandsk æresmedlem av American Academy of Arts and Sciences.^[29]
• 2004 Prix Médicis (seksjonen for utenlandske verk) for sin autobiografi, The Story of a Life: A Memoir (2003, ISBN 0-8052-4178-7)
• 2005 – Nelly Sachs Pris
• 2012 Independent Foreign Fiction Prize for Blooms of Darkness: den gangen var Appelfeld den eldste som noen gang hadde fått prisen^[30]
• finalist for Bookerprisen i 2013^[23]
• 2016 Sydney Taylor Book Award for Adam & Thomas

• (en) Aharon Appelfeld – kategori av bilder, video eller lyd på Commons